26. juni 2017
I tre omganger har Fafo undersøkt bedriftenes forhold til arbeidsinnvandring fra Øst-Europa. Disse ble gjennomført i 2006, 2009 og i 2016.
– Til sammen begynner undersøkelsene å tegne et langsiktig bilde av utviklingen i tre av de mest utsatte bransjene, påpekte Fafo-forsker Jon Erik Dølvik under sin innledning til Fafo Østforum-seminaret der de ferskeste tallene ble presentert.
- Artikkel om 2016-tallene: Færre bruker arbeidskraft fra Øst-Europa
- Bakgrunn: Arbeidsinnvandring i tall
Problemene som aldri forsvant
Vår forståelse av de langsiktige følgene EU-utvidelsen medførte for det norske arbeidsmarkedet har andret seg i løpet av denne tiden, ifølge Fafo-forskeren.
 |
| FAFO-FORSKER Jon Erik Dølvik. |
I 2004 var det mange som forventet at den omfattende arbeidsinnvandringen de første årene ville flate ut etter den første bølgen. At rekrutteringsmønsteret og lønnsdannelsen i arbeidslivet ville normalisere seg – og at de fleste arbeidsinnvandrere ville vende hjem.
– Men konsekvensene har vært mer langtrekkende enn man ante da, fortalte han.
Den første bølgen ble likevel ikke sett på som uproblematisk i bransjene som Fafo har fulgt i et tiår – bygg/anlegg, industrien og hotell/servering (renhold var opprinnelig med, men undersøkelsen ga for dårlig datagrunnlag).
– I 2006 var et massivt flertall av bedriftene i disse bransjene helt eller delvis enige i at de hadde fått flere konkurrenter som brukte billig arbeidskraft, flere useriøse aktører og mange utenlandske konkurrenter etter EU-utvidelsen. Dette varslet et skifte i både arbeids- og produktmarkedet som vi nok ikke helt forsto kraften i, sa Dølvik.
Han viste her til følgende 2006-svar fra bedriftsledere innen bygg/anlegg (andelen som er helt eller delvis enig):
«Det er blitt flere konkurrenter fra nye EU-land i det norske markedet»
«Det er blitt flere useriøse aktører i vår bransje som følge av EU-utvidelsen»
«Konkurrenter bruker billigere arbeidskraft i Norge som følge av EU-utvidelsen»
Også behovet for opplæring og språk- og HMS-kunnskap blant de nyankomne arbeidstakerne kom tydelig fram i 2006-studien.
Gradvis enighet om mottiltak
Til å begynne med var det stor motstand mot organiserte mottiltak, og da særlig allmenngjøring av tariffavtaler. De fleste organisasjonene både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden var skeptiske til å bryte prinsippet om fri lønnsdannelse.
Mange mottiltak har likevel med tid og stunder kommet på plass. Dølvik listet opp følgende:
- Handlingsplaner
- Allmenngjøring
- Solidaransvar
- ID-kort
- Godkjenningsordninger
- Samordnede tilsyn
- Bransjeprogram
Alle forsøk til tross: Det viste seg vanskelig å «få ånden tilbake på flaska» , kommenterte Dølvik.
– De organiserte aktørene i bransjene har opplevd en rekke kollektive handlingsproblemer. Det popper opp konkurrenter som står helt utenfor deres systemer. Å snu utviklingen er vanskelig. Det er særlig kjent for aktørene i byggebransjen. Her enes nok partene om utfordringene, men det kan være uenighet om hvilke verktøy man skal bruke.
Den første stabilitet?
Ankomsten av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa økte bratt fra 2004 og det har vært netto tilvekst av antall personer hvert år siden. I senere år har vi likevel sett tegn til nedbremsing i veksten. Etter oljeprisfallet i 2014 begynte mange å vende nesa hjem.
I 2016 var nettotilveksten lav. Vi fikk 32 000 nye bosatte østeuropeere, mens 31 000 dro hjem eller videre. I løpet av dette året ble det også for første gang færre polakker og litauere – de to dominerende gruppene – som ankom Norge enn som dro.
Er dette et tegn på at vinden snur?
– Tja, mon det? spør Dølvik skeptisk.
– Antallet sysselsatte nordmenn har vist stagnasjon og nedgang siden 2008. Østeuropeere har hatt mer enn en dobling på samme tid. Etter en «dip» under «oljebremsen» i norsk økonomi har tilgangen økt igjen, påpekte han.
Uansett utvikling må Norge belage seg på å se en betydelig – og trolig voksende – gruppe innvandrere fra de tidligere østblokk-landene som en permanent del av samfunnet:
– Ikke-nordiske borgere fra EU og andre østeuropeiske land utgjør rundt 440 000 personer. Det er omtrent halvparten av alle innvandrere i Norge. Det er et punkt som ofte overses i debatten om innvandring og integrasjon. Gruppen har dessuten fått 31 000 norskfødte barn, så det vil nok måtte bygges flere skoler, barnehager og boliger enkelte steder.
Sosial jumping – med for tung ryggsekk?
Fafo fikk tidlig kritikk for å være for problemorientert og å benytte begrep som «sosial dumping» i arbeidsinnvandringens første faser. Civitas motsvar til dette var begrepet «sosial jumping» – altså at arbeidsinnvandrerne etter hvert ville klatre opp mot standardnivået til nordmenn, for eksempel målt etter lønn, skisserte Dølvik.
- Bakgrunn (2012): Sosial jumping eller sosial dumping?
Han så imidlertid få tegn til at arbeidsinnvandrerne er i ferd med å løftes opp i tråd med denne teorien. Her viste han blant annet til en undersøkelse av forskjellene i inntekt mellom sammenlignbare norske og polske menn og kvinner som ankom i 2005–2006.
– Forskjellene ble ikke mindre i årene fram til 2009. Ser vi på perioden etterpå har dette heller ikke endret seg i nevneverdig grad. Det er påfallende, vektla Dølvik.
Han viste her blant annet til en SSB-undersøkelse som kartla hvordan polakker og litauere som ankom allerede i 2004–2005 gjorde det etter en lang periode i Norge, i 2012. Her var fremdeles en betydelig andel å finne i gruppen med lavest lønn i landet.
– Vi trenger nok derfor bedre springbrett for å få fart på denne «jumpingen», påpekte Fafo-forskeren.
Fremdeles uriaspost
Selv om ankomsten av flere kvinner har gitt noe vekst i enkelte «nye» bransjer, er det fremdeles «de tre store» som benytter seg av brorparten av disse arbeidstakerne: bygg/anlegg, industrien og bemanningsbransjen. Sistnevnte bransje betjener i stor grad de to første.
Østeuropeerne jobber altså i stor grad nederst i lønnsstigen og i konjunkturutsatte deler av arbeidsmarkedet. Dette gjør dem sårbare for å bli arbeidsledige.
– Østeuropeere har i 2017 nesten like stor ledighet som blant afrikanere – fire ganger høyere enn nordmenn. Det er mulig noen vil problematisere at velferdssystemet er så godt at det ikke er noe poeng å dra hjem, men det er jo klare grenser for hvor lenge man kan leve på ledighetstrygd.
Veien framover?
Det var noen gløtt bakover i tid. Men hva venter nå?
– Kanskje er vi på vei inn i en periode der netto-tilstrømmingen stabiliserer seg. Men det er også tegn på at problemene med useriøsitet – et funn vi ikke helt overskuet konsekvensene av i 2006 – har blitt mer hardnakka og med uklare grenser mot renskåret økonomisk kriminalitet. Det er nok ikke utfordringer som vil gå over av seg selv.
- Les mer: Når arbeidslivet blir kriminelt
De økonomiske insentivene for å søke arbeid i Norge har heller ikke blitt endret i nevneverdig grad, fortsatte han:
– Ser vi på lønnsforskjellene mellom Polen, Baltikum og Norge, er de fremdeles formidable. Selv om det begynner å bli knapt med arbeidskraft i disse landene vil det altså fremdeles være svært attraktivt å komme og jobbe eller drive business i Norge, sa Dølvik.
Han avsluttet med følgende personlige betraktning:
– Virkningene av tiltakene er avhengige av om vi klarer å utnytte og videreutvikle arbeidsinnvandrernes kompetanse og å integrere dem bedre i det norske arbeidslivet. Vi må også slå hardere ned på dem som driver økonomisk kriminalitet. For dem hjelper det ikke med forbud. Her trengs det antagelig sterkere lut innen kontroll, sanksjoner og ansvarliggjøring – også blant oss som brukere.
Les Fafos rapporter fra tre målepunkt det siste tiåret
|
Video av forskningsframlegget
Denne artikkelen er et lett bearbeidet referat fra Dølviks innledning til Fafo Østforum-seminaret Norske bedrifters bruk av og erfaringer med østeuropeisk arbeidskraft. Du kan se hans innlegg og øvrige innlegg i videoen under.
Video: Fafo Østforum 8. juni 2017
Problemer med avspillingen? Forsøk på Fafos Youtube-profil. |
