«Arbeidslivskriminalitet» er ikke et strengt definert begrep i det norske arbeidslivet. På papiret er selvsagt alle brudd på lover og regler å anse som «lovstridige» eller «ulovlige». Likevel antydes det gjerne at bruddene er av et visst omfang, alvor og er bevisst utført når man kaller dem «kriminelle».
I tillegg til «arbeidslivskriminalitet» brukes også betegnelsene sosial dumping og arbeidsmiljøkriminalitet, men da gjerne med litt annen betydning.
Regjeringen har definert arbeidslivskriminalitet slik (2015):
Handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.
Lønn, sikkerhet, skatt
Denne typen kriminalitet kan dessuten gjelde flere forhold.
- Utnyttelse av arbeidstakere: Ulovlige eller uverdige arbeidsbetingelser, for eksempel lønn, arbeidstid, boforhold. (Dette kalles gjerne sosial dumping, se nedenfor.)
- Uansvarlig sikkerhet: Brudd på reguleringer som skal sikre arbeidstakere og allmennheten. Fravær av pålagte HMS-tiltak, sikring av arbeidsområder – eller for eksempel brudd på bygge- eller sikkerhetsforskrifter som er ment å beskytte samfunnet.
- Svindel mot myndighetene: svart økonomi, skattesnyting, hvitvasking eller misbruk av ulike økonomiske ordninger som er ment å hjelpe næringsliv eller arbeidstakere. Slik svindel kan selvsagt også rette seg mot andre bedrifter eller virksomheter.
Noen av de kriminelle forholdene kan komme av grov uforstand, andre utføres bevisst/organisert. Motivasjonene vil uansett ofte være å spare tid eller utgifter eller å øke profitten.
Ikke bare samfunnet og arbeidstakerne, men også redelige bedrifter og virksomheter kan bli rammet av alt dette ved at ulovlighetene (om de forblir uoppdaget og ustraffet) kan gi de kriminelle en økonomisk konkurransefordel, for eksempel ved at de kan tilby lavere priser som følge av at de underbetaler sine ansatte og/eller unndrar seg skatter og avgifter.
«Sosial dumping» og «useriøsitet»
«Sosial dumping» og «arbeidslivskriminalitet» brukes gjerne om hverandre. Ingen av begrepene har klare definisjoner. Førstnevnte favner likevel gjerne bredere, ved at den omfatter også umoralske forhold, ikke bare ulovlige.
«Sosial dumping» brukes dessuten i større grad i forbindelse med arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene i Øst-Europa.
Ifølge en fersk Fafo-rapport er myndighetenes forståelse av begrepet at det:
... omfatter brudd på HMS-regler, regler om arbeidstid og krav til bostandard, og/eller at lønn og andre ytelser er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med gjeldende allmenngjøringsforskrifter.
Begrepet «useriøsitet» brukes også ofte sammen med sosial dumping. «Useriøse aktører» brukes ofte som en klassifisering av bedrifter og arbeidsgivere som i liten grad bryr seg om å følge loven. Ifølge en Fafo-rapport fra 2005 har det nærmere bestemt blitt brukt om «bedrifter og arbeidsgivere som regelmessig og systematisk opererer på kanten av loven, bryter loven, og bryter det som regnes som god forretningsskikk»
Råtne egg trives i selskap
Ifølge forskningen er det god grunn til å forvente at én ulovlighet gjerne følges av flere, eller iallfall skarpt senker terskelen for dette. Dermed «kan man anta at i bedrifter som tilbyr dårlige lønns- og arbeidsvilkår, vil man også kunne finne skatteunndragelser og svart arbeid», ifølge én Fafo-rapport om temaet.
I enkelte bransjer har man da også langt større omfang av ulovligheter enn andre.
Ifølge Kripos’ siste trendrapport (om 2016) er bygg og anlegg, renhold, utelivsbransjen, landbruk, verftsindustri, transport og fiskeindustri særlig utsatt for kriminalitet. I deler av disse bransjene er det store utfordringer når det gjelder useriøsitet og arbeidslivskriminalitet.
Også serveringsnæringen kan trolig legges til listen, ifølge en utredning av denne bransjen.
2004: Nye utfordringer
Bekjempelse av det vi i hvert fall i dag anser for å være uverdige forhold i arbeidslivet har en lang historie. Dagens arbeidsmiljølov har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet. Særlig stiftingen av fagforeninger og inngåelser av tariffavtaler ble en sentral drivkraft for å presse fram reguleringer også i lovs form.
I moderne tid er likevel et viktig tidsskille utvidelsen av EU i 2004, da mange østeuropeiske land ble del av EØS-området. Prinsippet om fri flyt av arbeidskraft skapte en sterk strøm av arbeidsinnvandrere fra «fattige nye» til «gamle rike» EU- og EØS-land.
Dette skapte delvis nye problemer og delvis forsterket problemer som allerede fantes i det norske arbeidsmarkedet. Spriket i lønnsnivå og kultur for reguleringer av arbeidsforhold mellom avreiselandet og Norge kunne være stort. Blant arbeidsinnvandrerne kan det ha ledet til manglende kunnskap om eller interesse for norske arbeidsrettigheter.
Dermed ble det også et stort spillerom for å utnytte disse forskjellene ved å hyre inn billig arbeidskraft. Dette trenger absolutt ikke å være ulovlig, men anses for å ha senket terskelen også for ulovligheter.
Mottiltak fra 1993 til i dag
I Norge har vi innført en rekke mottiltak for å forsøke å dempe både skadevirkninger og direkte ulovligheter.
Et viktig preventivt tiltak for å hindre lønnsdumping var innføringen av lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Loven ble gjort gjeldende fra 1993, men først tatt i bruk i kjølvannet av EUs østutvidelse i 2004.
Forenklet sagt, åpner loven for at staten kan bestemme at alle i en bransje har rett på en bestemt minstelønn. Å betale arbeidstakere lavere enn dette er da ulovlig. Flere betingelser enn lønn kan også gjelde.
Dette har likevel ikke vært ansett som tilstrekkelig. I kjølvannet av 2006 har flere handlingsplaner blitt lansert for å passe på at loven følges og sosial dumping dempes.
Egne handlingsplaner mot sosial dumping ble lansert av Stoltenberg-regjeringen i 2006, 2008 og 2013. Ifølge en Fafo-gjennomgang bidro dette til å dempe problemene – men ikke å stoppe dem.
I 2015 kom Solberg-regjeringen med en egen strategi for bekjempelse av arbeidslivskriminalitet.
Alt innholdet i planen skal ikke nevnes her, men i korte trekk besto tiltak både av innstramninger i hva som er lov, informasjonstiltak og utvidelse av kontrollen for at lover og regler ble overholdt.
«A-team» mot «a-krim»
Fra myndighetenes side har også egne sentre for å bekjempe arbeidskriminalitet blitt etablert for å styrke sistnevnte oppgaver, flere steder i landet. Først ut av Bergen i 2014.
Her vil gjerne flere etater være involvert eller delaktige, for eksempel politiet, Arbeidstilsynet, Skatteetaten, kemneren, NAV og Tolletaten. Disse enhetene kalles gjerne «a-krim-grupper».
I 2016 ble dessuten Tverretatlig senter for etterretning og analyse (NTAES) etablert for å bekjempe kriminelle som blant annet står for arbeidslivskriminalitet.
