En sterkt økt pengebruk på infrastruktur og både større og mer omfattende prosjekter: Mange utenlandske entreprenører har fått øynene opp for det norske markedet. Noen av disse undergraver rettferdig konkurranse og tapper landet for både skatteinntekter og kompetanse, ifølge bransjeorganisasjon.
Bygging av veier, jernbane, bruer og tunneler overlates i stadig større grad til utenlandske entreprenører. Hva slags betydning har det for arbeidsvilkårene i bransjen? Og klarer de norske entreprenørene seg i konkurransen?
Dette var tema for et eget seminar i regi av Fafo Østforum (se video nederst i artikkelen).
Ett av innleggene kom fra en representant for bedrifter i den norske anleggsbransjen – Nils Hæstad. Han leder anleggsutvalget i Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA).
EBA er medlemsorganisasjonen for de aller fleste større entreprenørselskapene i Norge og er del av NHO-familien. De 250 medlemsbedriftene har til sammen 26 000 ansatte.
 |
| NILS HÆSTAD deltok på Fafo Østforum-seminar om utenlandske entreprenørers inntog i det norske anleggsmarkedet. |
Den økte konkurransen fra utenlandske entreprenører er et sentralt tema for bransjeforeningen, fortalte Hæstad fra podiet.
Her understrekte han at utenlandske entreprenørene har bidratt til at Norge har fått bygget prosjekter som nordiske firma kan ha manglet kapasitet for å gjennomføre – og at økt konkurranse i seg selv er helt fair.
Men:
– Det må være på like vilkår. Slik regelverket er bygd opp og har blitt praktisert, har det vært en direkte ulempe i konkurransen å være norsk, sa han.
Hæstads kritikk av konkurransen med utenlandske entreprenører bygger på bestanddeler vi kjenner fra debattene om sosial dumping, allmenngjøring av tariffavtaler og regulering av anbud innenfor EØS-avtalen.
Han hadde her følgende punktliste:
| 1. Lønnsutgifter |
|
Gjeldende tariffavtaler i anleggsbransjen er ikke allmengjorte (men man er i offentlige kontrakter bundet av en forskrift) – De store byggherrene stiller riktignok tydelige krav om minstelønn, men det dekker langt fra opp de kostnadene nordiske bedrifter har for fullt oppgjør i henhold til gjeldene avtaler i tariffene, betonte Hæstad. |
| 2. Reise |
|
Det er ikke lovpålagt å betale for reisen til og fra Norge, mens norske entreprenører som er bundet av tariffavtaler betaler for hele reisen mellom hjem og arbeidssted. – En kjempestor forskjell, sa Hæstad. |
| 3. Boforhold |
|
Ingen lovpålagte krav: – Vi stiller med enerom og ordentlige sanitære forhold for de ansatte. Dette er avtalefesta og koster selvfølgelig en god del penger. Hyblene er gode. Utenlandske entreprenører innkvarterer mange på samme rom, noe de kan uten å bryte noen lover. |
| 4. Arbeidstidsbestemmelser |
|
– Arbeidsmiljøloven må alle følge. Her er det en del triks som brukes for å unngå bestemmelsene. Det er avdekket eksempler på arbeidstakere som kommer og jobber nesten døgnet rundt i fjorten dager, før de så reiser igjen og aldri kommer tilbake til landet, sa Hæstad. |
| 5. Statsstøtte (for ikke-EU-land) |
|
– Dette gjelder særlig kinesiske entreprenører, som har staten i ryggen. Vi har ikke mulighet til å konkurrere med dem. Og når utarbeidelsen av et anbud kan koste 10 millioner kroner lar man heller være å delta i konkurransen. |
| 6. Samfunnsansvar |
|
Følger for faglærte, lærlinger, rapportering og det å følge lov/regelverk: – Vi forholder oss til EØS-reglementet. Der opplever vi at altfor mange som kommer utenfra ikke kjenner til reglene eller gir blaffen, sa Hæstad. |
En annen side ved samfunnsansvaret Hæstad trakk fram gjaldt det rent økonomiske.
Å regne ut hva stat og kommuner sparer på å bruke utenlandske entreprenører i hvert enkelt prosjekt kan lett la seg gjøre. Da vil billige tilbud framstå finfint.
Spørsmålet om det store regnestykket er mer ullent.
 |
|
SØA-RAPPORT: Samfunnsøkonomisk analyse har på oppdrag fra EBA skrevet en egen rapport om «Erfaringer med bruk av utenlandske entreprenører i store, offentlige anleggsprosjekter» (PDF-format): Les rapporten |
Ifølge Hæstad bedriver mange selskaper systematisk planlegging av drift og utskifting av arbeidskraft slik at inntektsbeskatning til staten havner i utlandet og ikke i Norge. Slik systemet er i dag er det fullt ut lovlig.
Her viste han til en annen undersøkelse som Samfunnsøkonomisk analyse har utført for EBA (samlet i et eget notat). Analysen tar utgangspunkt i en investering på 1 milliard kroner og sammenligner inntektene til staten dersom en typisk nordisk entreprenør utfører jobben versus en typisk utenlandsk entreprenør.
Ved bruk av sistnevnte i stedet for førstnevnte kategori, går ifølge disse beregningene følgende «tapt» for Norge:
– Samfunnsnytten av en investering er langt mer enn pris. Vi må ta vare på kompetansen vi faktisk har her i landet. – til å bidra til framtidige generasjoner og til å finansiere oss selv, kommenterte han.
Siden finanskrisa har Norge blitt et mer attraktivt marked. Norske regjeringer, uavhengig av farge, har satset sterkt på å bygge infrastruktur. Omsetningen i anleggsbransjen har dermed gått opp de siste årene.
– Det har kort sagt blitt mer å gjøre. Samtidig har aktiviteten gått ned i andre land. Det har vært et motiv for øvrige europeiske selskap å komme til Norge, påpekte han, med henvisning til følgende figur:
Kilde: OECD / Erfaringer med bruk av utenlandske entreprenører i store, offentlige anleggsprosjekter
(Samfunnsøkonomisk analyse, Rapport 21-2018)
Hæstad mener utviklingen kan deles i to «bølger». De første utenlandske entreprenørene som prøvde seg i Norge besto av selskaper fra Tyskland, Østerrike og Sveits som har en relativt lik arbeidslivskultur som i Norge.
– Så kom bølgen fra sør for Alpene. Der har vi sett en annen kultur for hvordan de behandler medarbeiderne, ikke minst når det kommer til lønn, boforhold og reiser. Noen mistenkes også for innslag av svart økonomi, hevdet han.
Den nye konkurransen utenfra har kommet samtidig med sterkt endrede forutsetninger også i formen på kontraktene som man kjemper om, ifølge Hæstad.
Her peker to forhold seg særlig ut:
– De største prosjektene i dag har rammer på opp mot 4 milliarder kroner. For ti år siden var prosjekter på 400 millioner en sjeldenhet, fortalte han.
– Tidligere la byggherre eksakte føringer på «hvor langt du skal gå, hvor høyt du skal hoppe og hvor fort du skal snu deg rundt». Nå har du fått total-entrepriser som går mer i retning av «bygg vei fra Eidsvoll til Hamar – gi meg en pris», kommenterte utvalgslederen.
Som en følge av disse omfattende skiftene, har nordiske entreprenører slitt med å tjene penger eller gått i underskudd de siste årene, ifølge Hæstad.
Han mener dette skyldes at de rett og slett ikke har forstått den nye risikoen godt nok. De norske entreprenørene har dermed gått i noen feller.
– Men det har også de utenlandske entreprenørene. Der er vi ganske like, la han til, med henvisning til konkurser og tap også blant disse.
Dette til tross for at mange av de utenlandske entreprenørene som har kommet hadde mer erfaring når det gjaldt stor risiko og å styre «totalentrepriser».
Grunnen til at noen har gått på en smell var at motivasjonen for å by på kontrakter i Norge var at de allerede sleit på hjemmebane, tror utvalgslederen.
– Noen var knapt nok bæredyktige da de kom hit og har beregnet for lave priser. Det høres jo veldig fint ut for byggherren når de får en så lav pris, men vi ser at det i mange tilfeller har kostet mer enn det man så ved første øyekast, sa han.
Video: Seminar: Kineserne kommer» – utenlandske entreprenører på norske anleggFafo Østforum-seminar 8. oktober 2019 (mer informasjon)
|
