Siden 1990-årene har de nordiske land opplevd omfattende økonomiske, politiske og kulturelle endringer.
Ikke alle endringene lover bra for framtida til den nordiske arbeidslivsmodellen, ifølge NordMod-rapporten De nordiske aftalemodeller i åbne markeder – utfordringer og perspektiver.
– Endringene har skapt press på avtalemodellene i Norden. Dette reiser spørsmål om deres framtidsutsikter, understreker forskerne i rapporten.
Sett fra fagbevegelsens side er nok den fallende medlemstilslutningen den mest grunnleggende utfordringen, påpeker de.
– Men også økt tilgang på firma med billig utenlandsk arbeidskraft kan svekke avtaledekningen og arbeidsgivernes interesse for å inngå tariffavtaler.
- Les også: Verdens sterkeste under press
- Les også: Seks nøtter for fagbevegelsen
Svekkelser innenfra
Uten et tilstrekkelig antall medlemmer og tillitsvalgte og solid representasjon i alle sentrale sektorer i økonomien, vil fagbevegelsens forhandlingsstyrke og koordineringsevne svekkes, mener forskertrioen bak rapporten – Søren Kaj Andersen (FAOS, København universitet), Jon Erik Dølvik (Fafo) og Christian Lyhne Ibsen (FAOS).
Følgen kan være at evnen til å sikre en samordnet, jevn lønnsutvikling og opptre som en konstruktiv konfliktpartner i utviklingen av arbeidsplassene på et eller annet tidspunkt kan stå for fall.
Risikoen er at fagbevegelsen, slik man har sett i enkelte andre europeiske land, blir en interesseorganisasjon for et skrumpende antall «insidere», advarer forskerne.
– Hvor dette punktet befinner seg er vanskelig å bedømme, men det er nok fortsatt et godt stykke unna. Det kan imidlertid endre seg hurtigere enn man tror, slik man så i Storbritannia på åttitallet og Tyskland på nittitallet, påpeker de i rapporten.
Konflikter på kryss og tvers
Innen offentlig sektor står fagbevegelsen fortsatt sterkt, men «new public management», outsourcing og privatisering har satt fagforeningenes innflytelse under press.
Samtidig kan man se økte spenninger mellom fagforeninger i privat og offentlig sektor og mellom høyt- og lavtutdannede.
Selv om de nordiske velferdsmodellene står noenlunde støtt, har de store endringene og krisen de seinere år påvirket maktforholdene, skjerpet interessekonfliktene, og rokket ved balansen i «samfunnskontrakten», ifølge rapporten.
 |
| FORFATTERNE: NordMod-rapporten er ført i pennen av (f.v.): Søren Kaj Andersen (Forskningscenter for Arbejdsmarkeds- og Organisationsstudier (FAOS) ved København universitet), Jon Erik Dølvik (Fafo) og Christian Lyhne Ibsen (FAOS) |
For partene er det blitt vanskeligere å koordinere og skape enighet om valg av mål og midler:
– Dette gjelder ikke bare overfor de respektive motpartene, men også mellom organisasjoner og enkeltmedlemmer, hevder forskerne.
– Kniving river opp «lønnsgulvet»
Et annet forhold som forskerne tar tak i, gjelder den tilspissede konkurransen over landegrensene, i kjølvannet av EU-utvidelsen og eurokrisen.
Som følge av «tilbudssjokket» dette har innebåret, samt EUs regler for fri tjenesteflyt, har arbeidsgiverne fått større spillerom til å omgå nasjonale lover og regler. Som resultat er det avtalefestete «lønnsgulvet» i ferd med å sprekke opp i utsatte bransjer.
Dette skal særlig gjelde i Norge, hvor avtaledekningen i privat sektor er lavest i Norden.
– Med den økende arbeids- og tjenestemobiliteten åpner dette for nye former for «regimekonkurranse» ikke kun mellom land og regioner, men i flere bransjer også på den enkelte arbeidsplass. Vanskelighetene med å tøyle denne utviklingen gjennom krav om endrete regler på europeisk plan er forsterket av tilbakegangen i europeisk fagorganisering og endringene i de politiske maktforholdene i EU i perioden, skriver forskerne.
Selv om EU på ulike felt har styrket arbeidstakernes rettigheter, har medlemslandene mistet noe av handlingsrommet når det gjelder å motvirke sosial dumping.
– For de landene som er del av eurosonen er de nasjonale myndigheters redskaper til å takle makroøkonomiske sjokk og å bekjempe arbeidsløshet innskrenket. Derfor blir landenes tilpasningsevne i økende grad avhengig av kutt i lønninger, omkostninger og budsjettpolitikken – spesielt i de mest kriserammete landene.
Ideers fall og framvekst
En mer abstrakt utvikling er endringene i det ideologiske klimaet i arbeidslivet de siste 25-30 årene, bemerker rapportens forfattere. Et paradigmeskifte inntrådte i 80-årene og ble forsterket av Berlin-murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd.
For deler av fagbevegelsen skapte dette en idé-krise.
– Selv om dette ga den sosialdemokratiske linjen en mer enerådende stilling i fagbevegelsen, vant samtidig neoklassiske og neoliberale tanker og ideer et hegemoni i den økonomisk-politiske debatten, påpeker forskerne.
Parallelt har framveksten av en ny individualitet blant særlig unge lønnsmottakere utfordret de kollektive og solidariske verdiene som de nordiske arbeidslivsmodellene og fagforeningene tradisjonelt har vært tuftet på.
Selv om denne individualiteten kan være mer kulturell enn rent ideologisk, har den like fullt skapt en kløft mellom generasjonene, samt mellom fagbevegelsen og de unge. I nabolandene Sverige, Danmark og Finland har fagorganiseringen blant unge sunket kraftig de siste 20 årene, men fra et langt høyere nivå enn i Norge.
En «middelklassebevegelse»?
Høyt utdannede unge har riktignok fremdeles høy og voksende organisasjonsgrad. Veksten i lavtlønnede service-jobber, ofte med midlertidig preg, med mange unge med lite utdanning bidrar derimot til fall i andelen fagorganiserte.
Selv om det størst frafallet er å finne blant de aller yngste arbeidstakerne, ser utviklingen ut til å forplante seg til «unge voksne» mellom 30 og 44 år.
– I Danmark har disse endringene fått forskerne til å hevde at fagbevegelsen står i fare for å bli en «middelklassebevegelse», kommenterer rapportens forfattere.
Etter mange år med gode tider i Norden, kan man imidlertid ikke utelukke at finanskrisa og den høye ledigheten som fulgte kan legge grobunn for en holdningsendring:
– Spørsmålet er om krisen som har rammet en hel generasjon av europeiske unge har gitt fagbevegelsen nok vind i seilene til å tette kløften mellom unge lønnsmottakere og fagforeningene.
Kan ikke ta støtte for gitt
Selv om arbeidsgiverne i Sverige og Finland forsøkte å dra kursen i andre retninger, førte de økonomiske krisene på 1980- og 1990-tallet til at også disse landene endte med å styrke den koordinerte avtalemodellen gjennom et bredt spekter av (delvis ulike) nasjonale tiltak og reformer. Fagforeningenes styrke er en sentral forklaring, ifølge NordMod-rapporten.
Men selv om de nordiske landene gjør det bra økonomisk ut fra internasjonale sammenlikninger, kan den økte lavlønnskonkurranse og nye muligheter til å hyre arbeidskraft utenom tariffavtalene få mange enkeltarbeidsgivere til å vende avtalesystemet ryggen.
– De nordiske fagbevegelsene kan derfor ikke ta for gitt at arbeidsgiversiden vil komme dem til unnsetning i arbeidet for å beholde de nordiske avtalesystemene, poengteres det.
Forskerne mener fagbevegelsen derfor må bli bedre til å flagge de positive resultatene partssamarbeidet har for motparten så vel som for samfunnet.
Et siste vink
«Å reformere for å bevare» de nordiske modellene er ingen lett sak, medgir rapportforfatterne avslutningsvis. Samtidig som partene må avveie mellom særinteresser og fellesinteresser på begge sider, må de fornye virkemidlene til å sikre kollektive goder i et grenseløst arbeidsliv – uten å komme på kant med EU-systemets lover og regler.
Forskerne sender derfor et vink til politikertribunen:
– Dette er vanskelig å få til uten at den statlige tredjeparten inntar en konstruktiv, tilretteleggende rolle. Det skal to til å danse tango, men man trenger også en god kapellmester.
Bekymringslisten
Utfordringene den nordiske modellen står overfor oppsummeres slik av forskerne bak rapporten De nordiske aftalemodeller i åbne markeder – utfordringer og perspektiver (oversatt fra dansk):
- Fallende tilslutning til fagbevegelsen generelt og LO-forbundene spesielt.
- Økte spenninger både i toppen og bunnen av avtalekoordineringen som følge av at funksjonærer i privat sektor ofte får høyere tillegg enn kolleger i offentlig sektor, samtidig med at ansatte i en del private servicesektorer med små kvalifikasjonskrav sakker akterut.
- Tiltagende internasjonalisering og markedsintegrasjon bidrar til hardere konkurranse både i produkt- og arbeidsmarked – spesielt i bransjer i hjemmemarkedet. Økt tilbud av arbeidstakere og tjenesteytere som kan tilby priser, lønninger og arbeidsvilkår langt under nasjonale standarder og vilkår i overenskomstdekkede virksomheter.
- Høyere ledighetsnivå etter finanskrisen bidrar til å forsterke den grenseoverskridende jobb- og lønnskonkurransen, spesielt i fag og bransjer med lave kvalifikasjonskrav.
- Endringene bidrar, i kombinasjon med EUs regler for fri bevegelse, til at arbeidsgivere lettere kan legge deler av virksomheten utenfor avtalesystemene.
- Tross stabil arbeidsgiverorganisering ser det i visse bransjer ut til å bli økende sprik mellom overenskomstenes rekkevidde og markedets reelle utstrekning.
- Selv om den innenlandske avtaledekning foreløpig ikke er vesentlig forandret, vil fallende organisering av lønnsmottakerne, mer outsourcing og vekst i omfanget av useriøse virksomheter som tilpasser seg utenfor lov- og avtalesystemene innebære økt risiko for at lønnsgulvet i arbeidsmarkedet forvitrer i utsatte bransjer.
Hva menes med «den nordiske modellen»?
I grove trekk, basert på rapportens fyldige gjennomgang:
Kjernen av det som kalles den «nordiske arbeidslivsmodellen» regnes gjerne for å være det sterke partssamarbeidet mellom organisasjonene til arbeidsgiverne og arbeidstakerne.
Tross motstridende økonomiske interesser, er dette «konfliktpartnerskapet» basert på klare spilleregler og et tett samarbeid, både sentralt og lokalt, med staten som en støttende, men relativt nøytral tredjepart.
Arbeidet blir konkretisert gjennom koordinerte forhandlinger av tariffavtaler og trepartssamarbeid med staten. Den politiske utformingen av lovverket og ordningene for tvisteløsning spiller en viktig rolle.
Ved å sikre internasjonal konkurransekraft og en stabil fordeling av verdiskapingen mellom arbeid og kapital har man sikret jevn vekst og høy sysselsetting i lange perioder. Resultatet er frembringelse av en rekke kollektive goder:
- For arbeidstakerne: Jobber, sosial trygghet, rettigheter, innflytelse på arbeidsplasser og i verdiskapningen.
- For arbeidsgiverne: Arbeidsfred og forutsigbarhet, styringsrett, tilgang til kompetent arbeidskraft, samarbeid som sikrer produktivitet og konkurranseevne.
- For staten: Hjelp av partene til å sikre vekst, stabilitet og sysselsetting ved en fornuftig lønnsutvikling på nasjonalt nivå.
