Digitalisering, demografiske endringer, klimaendringer og globalisering regnes som fire «megatrender» som vil påvirke arbeidslivet kraftig. Mange mener vi står på terskelen til dramatiske endringer av våre arbeidsmarkeder i Norden.
Er dette allerede i gang med å skje – og hva kan vi vente oss? Dette skal prosjektet «The future of work: Opportunities and challenges for the Nordic models» finne ut.
På en konferanse på Island 4. og 5. april – i forbindelse med 100-årsjubileet til FNs arbeidslivsorganisasjon (ILO) – legger den nordiske forskningsgruppa fram innledende funn på de første tre av de fem temaområdene de gransker.
Jon Erik Dølvik er en av de tre Fafo-forskerne som er prosjektledere. Før framleggelsen legger han mest vekt på hvor lite av «revolusjonen» de foreløpig har funnet spor av:
– Oppmerksomheten og forberedelsene til de digitale, grønne og demografiske skiftene har ledet til frykt for store endringer i arbeidsmarkedene. Det som er mest slående, ut fra våre foreløpige funn, er derimot hvor tilsynelatende sterk stabilitet vi fremdeles har i det nordiske arbeidslivet – selv etter et veldig turbulent tiår etter finanskrisa, oppsummerer han.
Dølvik viser her til flere forhold.
For det første ligger andelen som jobber på faste fulltidskontrakter så å si stabilt på rundt 70 prosent i de ulike landene i Norden. Andelen som jobber i «atypiske» jobber – deltid, tilkalling, midlertidige stillinger og lignende – er stabil rundt 30 prosent.
 |
| FAFO-FORSKER Jon Erik Dølvik. |
De siste tre årene har sysselsettingsraten – prosentandelen som er i jobb – dessuten vokst, om enn noe mindre i Norge og Finland enn i Sverige, Island og Danmark.
– Så langt ser det altså ikke ut som om det digitale skiftet spiser jobber. Studiene vi legger fram om plattformarbeid, viser også lite tegn til vekst. Selv om dette selvsagt ikke er så rart, når tilbudet om ordinært arbeid nå er økende, sier han.
Forskerne har også besøkt industribedrifter som har kommet langt i digitaliseringen, på vei mot det som gjerne kalles «industri 4.0».
– Selv i den svenske bilindustrien er sysselsettingen stabil. Dette er jo en bransje som mange har forventet ville lede an i robotenes overtagelse, sier han.
Dølvik maner likevel til forsiktighet med å tenke at «nei, dette går da vel helt fint?»
– Ja, vi må ikke trekke forhastete slutninger kun ut fra stabiliteten «på overflaten». Det skjer nok ting under radaren, som vi først kan se konturene av over tid. På en måte har jo ikke endringene slått helt gjennom ennå. Mye tyder på at vi er i en overgangsfase. Men våre funn er nok likevel et signal om at dommedagsprofetene har overvurdert tempoet i omstillingene kraftig.
Et sentralt spørsmål er hvor mye av sysselsettingen som forskyves mellom bransjer, eller om man vil få færre jobber totalt.
I tråd med tidlige perioder med store teknologiske endringer, ser man at det man sparer inn av behov for arbeidskraft gjennom økt produktivitet i industrien, veies opp av en vekst innen tjenesteytende jobber.
– Men deler av tjenestesektoren er åpenbart også utsatt for teknologisk rasjonalisering. Se bare på varehandelen, påpeker Dølvik.
I Internasjonal forskning er det en hypotese at den nye teknologien vil føre til økt polarisering av arbeidsmarkedene. At man bare får vekst i toppen og i bunnen – blant høyt og lavt utdannede – mens den store gruppen, den i midten, skrumper.
Når – eller hvis – slike tendenser skyter fart, vil utfordringen være å skape vilkår for gode omstillinger og å utvikle ny kompetanse blant arbeidstakerne.
– Som ILOs «Global Commission» peker på, er det ofte de som har de dårligste forutsetningene for å takle omstillinger som rammes mest av dem. Det kan fort føre til frasortering og økende ulikheter i samfunnet, påpeker Fafo-forskeren.
Hans hovedbudskap til myndigheter og parter i arbeidslivet er derfor følgende:
– Man bør ruste opp virkemiddel-apparatet og de redskapene man har for å støtte folk som er inne i omstillinger. Det er ikke alltid så synlig. Ti jobber forsvinner her, fem jobber der, men summen av omstillingene kan lett føre til at større grupper ikke klare å komme seg inn i arbeidsmarkedet, samtidig som flere faller ut.
Selv om dette hverken er sterkt eller entydig mellom landene, har forskerne i prosjektet funnet tegn til at det allerede pågår en viss økt todeling av arbeidsstyrken. Dette kan også påvirke fagbevegelsens interne styrkeforhold.
Deler man arbeidsstyrken i fem, etter lønn og kompetansekrav, øker de øverste to femtedelene kraftig, mens de nederste femtedelene skrumper i alle de nordiske landene. Dette er arbeid som gjerne er rutinepreget, med forholdsvis få krav til kvalifikasjoner og utdanning.
– Dette er grupper hvor fagbevegelsen tradisjonelt har stått sterkt. Strukturendringene kan dermed innebære en vridning mellom ulike fagforbunds grunnlag for rekruttering.
I nordisk sammenheng kan det bety at akademiker-forbundene vil vokse, mens rekrutteringsgrunnlaget for de tradisjonelle LO-forbundene vil skrumpe.
– Over tid kan dette skape endringer i styrkeforholdene mellom organisasjonene. På den annen siden, forventer vi i Norge stor mangel på fagarbeidere innen bygg og industri, så her skal man ha litt is i magen før man trekker for store slutninger.
