Innvandring omfatter familieinnvandrere, flyktninger og asylsøkere. I antall er det likevel arbeidsinnvandrere som i nyere tid utgjør den klart dominerende gruppen i de nordiske landene.
De store endringene på dette området har som kjent forekommet det siste tiåret, og da hovedsakelig etter EU-utvidelsen i 2004. Sterk økonomisk vekst i Norge og voldsomme lønnsforskjeller innen EUs frie arbeidsmarked har ledet til en skyhøy vekst.
Avreiselandene er hovedsakelig Polen og de baltiske landene Litauen, Latvia og Estland.
- Fakta: Arbeidsinnvandring i tall
Hvordan takler Norden innvandringen?
I forbindelse med prosjektet NordMod 2030 har Fafo-forskere og deres nordiske kolleger forsøkt å kartlegge innvandringen til de ulike nordiske landene og sett på utvikling, effekter og politisk håndtering.
Det store spørsmålet forskerne forsøkte å svare på, er hvordan innvandringen påvirker den såkalte nordiske modellen.
Evner de nordiske samfunns- og velferdsmodellene å takle økt innvandring og globalisering av arbeidsmarkedene?
Et så komplekst spørsmål har ingen klar fasit. Under sluttkonferansen for NordMod-prosjektet 14. november 2014, pekte likevel Fafo-forsker Anne Britt Djuve på enkelte forhold som kan svekke den nordiske modellens bærekraft og evnen til å integrere nye borgere.
Usikre plusstall for arbeidsinnvandrere
Spørsmålsstillingen bør deles i to, ifølge Djuve:
- Økonomisk bærekraft
- Politisk bærekraft
Når det gjelder velferdsstatenes økonomi, må man dessuten skille mellom flyktninger/asylsøkere og arbeidsinnvandrere:
– Det å ta imot flyktninger koster penger – og økonomi er da heller ikke årsaken til at man tar dem i mot. Arbeidsinnvandringen derimot, øker statenes inntekter på kort sikt. På lang sikt er imidlertid regnestykket langt vanskeligere, fortalte hun forsamlingen i Samfunnssalen i Oslo.
- Facebook: Fotoserie fra sluttkonferansen
Svekket solidaritet?
Når det kommer til den politiske bærekraften, viste Djuve til at både solidaritet og egeninteresser er viktige grunnlag for den nordiske modellen: oppslutningen om velferdsordningene bygger blant annet på et ønske om at inntekt og sosial bakgrunn ikke skal være avgjørende for tilgang til velferdsordninger som utdanning og helsetjenester.
– Mange nordiske innbyggere har en preferanse for likhet. Man ønsker et samfunn der de som ikke får innpass på arbeidsmarkedet eller befinner seg lavest på inntektskalen likevel skal kunne leve materielt gode liv, påpekte hun, og fortsatte:
– I tillegg hviler modellen på egeninteresser. Det at landene preges av små forskjeller gjør at en stor andel av befolkningen opplever at de har egeninteresse av gode og universelle velferdsordninger. Vi kan alle bli syke eller til og med miste jobben.
Arbeidsinnvandring er imidlertid en av de viktigste akseleratorene for større inntektsforskjeller. Hva skjer da med den politiske bærekraften?
– Dersom forskjellene mellom folk blir større, vil færre se egeninteresser i å finansiere modellen. Å være med på et spleiselag som skal løfte et stort antall svært fattige opp til et akseptabelt nivå kan oppleves som for dyrt. Det samme gjelder å være med på å finansiere felles velferdsordninger som også skal gjelde innbyggere som ikke er i stand til å være med på spleiselaget. Da vil modellens politiske bærekraft kunne svekkes, advarte hun.
- Les også: Kan Norden leve med «fransk ulikhet»?
- Les også: Økt ulikhet er en politisk beslutning
«Velferdssjåvinisme»
I NordMod-rapporten har Djuve og Anne Skevik Grødem undersøkt teorier om at Europa kom til å bli mer «amerikanisert» i velferdspolitikken som følge av innvandring.
Så langt har dette ikke vist seg å stemme. Like fullt viser de til at flere studier påviser tendenser – om enn svake – til redusert oppslutning om enkelte velferdsordninger.
Selv om dette ikke nødvendigvis skyldes høy innvandring, viser europeiske holdningsundersøkelser at andelen som mener staten bør ha ansvaret for helsevesen og eldreomsorg kan forbli høy samtidig som at støtten til arbeidsledighetstrygd og utjevningstiltak synker.
 |
| LES HELE RAPPORTEN: Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Fafo.no. |
En norsk undersøkelse viste da også at oppslutningen om en ny, omfattende velferdsreform økte dersom man kunne ekskludere innvandrerne fra ordningen[1].
Innvandrere er per i dag hverken utestengt fra velferdsordninger, utdanningssystem eller kollektive rettigheter.
Rapporten viser likevel til at innvandreres svakere økonomiske posisjon henger sammen med at de i mindre grad enn innfødte ser ut til å dra nytte av to av den nordiske modellens viktigste institusjoner:
- satsing på utdanning og livslang læring
- kollektive lønnsforhandlinger
For utdanningens del skyldes det naturlig nok at de har kommet til landet som voksne.
Når det gjelder kollektive lønnsforhandlinger unndrar mange arbeidsinnvandrere seg på ulike måter de ordinære mekanismene for lønnsfastsettelse, noe som nettopp er med på å øke den økonomiske ulikheten.
[1] Acta Sociologica: Ann-Helén Bay & Axel West Pedersen: The Limits of Social Solidarity
