Allmenngjøring av tariffavtaler er et grep som er ment å stoppe sosial dumping.
Dette skjer ved at staten setter en minstelønn i et begrenset område av arbeidslivet, som regel én bestemt bransje.
Arbeidsgiverne kan da ikke betale lavere lønn enn dette uten å bryte loven, selv om verken bedriften eller de ansatte er organiserte i en arbeidsgiver- eller fagforening.
Det er per i dag ni allmenngjorte bransjer i Norge: bygg, skips- og verftsindustrien, jordbruks- og gartnerinæringen, renhold, fiskeindustrien, elektrobransjen (unntatt offshore), godstransport på vei og turbuss, og overnatting/servering/catering.
Krav om allmenngjøring må være basert i en landsomfattende tariffavtale og framsettes av en organisasjon som er part i avtalen og som har innstillingsrett (det vil si fagforening med minst 10 000 medlemmer).
Allmenngjøring kan bare vedtas dersom utenlandske arbeidstakere har påviselig dårligere lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med norske arbeidstakere.
Det er en statlig oppnevnt tariffnemnd som treffer vedtak om allmenngjøring. Nemnda består av fem medlemmer: tre nøytrale, én representant fra arbeidsgiverne og én fra arbeidstakersiden.
