Alle arbeidstakere over 18 år som jobber for en privat renholdsbedrift skal ha minst 196,04 kroner i timelønn (august 2022).
Arbeidstakere under 18 år skal minst ha en lønn per time på kroner 146,27.
Dette er bestemt av en egen forskrift om allmenngjøring av tariffavtale innen renhold (se siste bolk).
Forskriften gjelder ikke for ansatte i bedrifter som er omfattet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett, eller for lærlinger under Reform 94 og personer på arbeidsmarkedstiltak.
Det har også adgang til fravik ut fra «det lands rett som ellers gjelder for arbeidsforholdet».
Påbudet gjelder alle arbeidstakere, men ikke nødvendigvis oppdragstakere – altså innehavere av enkeltpersonforetak.
Merk at renhold dessuten er omfattet av en rekke øvrige regler der lønn- og arbeidsvilkår er viktig for om renholdsbedrifter og kunder er innenfor eller utenfor loven.
Nattarbeid, arbeidstøy, reise, kost og losji
I tillegg er arbeidstakerne også gitt flere ubestridelige rettigheter:
- Bedre timelønn for ubekvem arbeidstid mellom klokken 2100 og 0600. Lønnstillegg skal da avtales i hvert enkelt tilfelle, men kan ikke være lavere enn 27 kroner per time.
- For arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig, skal arbeidsgiver etter nærmere avtale dekke nødvendige reiseutgifter ved arbeidsoppdragets begynnelse og slutt.
- Før arbeidsgiver sender arbeidstaker på oppdrag utenfor sitt hjemsted, skal det være avtalt ordninger vedrørende kost og losji. Arbeidsgiver skal som hovedregel sørge for kost og losji, men fast diettsats, betaling etter regning e.l. kan avtales.
- Arbeidsgiver holder nødvendig arbeidstøy og skotøy tilpasset arbeidsplassen og arbeidet.
For flere detaljer, les hele forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter
Forskriften er basert på tariffavtalen mellom NHO/NHO Service og LO/Norsk Arbeidsmandsforbund: Renholdsoverenskomsten.
Hva er «allmenngjøring»?
I Norge legger politikerne og lovverket seg ikke noe bort i akkurat hvor mye lønn arbeidstakerne skal ha i de ulike bransjene. Dette ansvaret – som altså inkluderer minstelønninger – har de organiserte arbeidstakerne og arbeidsgiverne gjennom egne forhandlinger om tariffavtaler.
Ett unntak er det som heter allmenngjøring av tariffavtaler. En egen lov gir mulighet til å gripe inn i deler av arbeidslivet der ikke tariffavtalene virker godt nok for mange nok. Dette er for å stoppe sosial dumping (svært lav lønn og annet misbruk av arbeidstakere) og for å hindre at lav lønn skal bli et konkurransefortrinn der bedrifter som gir en god, normal lønn til arbeidstakerne taper.
Allmenngjøring skjer først gjennom vedtak av en egen nemnd – Tariffnemnda. Det er opp til de to organisasjonene i arbeidslivet å bringe saker inn til behandling.
Politiske myndigheter vil da innføre en forskrift. Denne utvider virkeområdet til relevante tariffavtaler. Dermed har alle arbeidstakere i en bransje (eventuelt begrenset geografisk) rett på samme minstelønn, og eventuelt også noen andre vilkår som kan tas med.
Tariffnemnda vil fortløpende vurdere om allmenngjøringsvedtaket ikke trengs lenger. De må også vurdere om vedtaket skal fornyes når den opprinnelige tariffavtalen løper ut, og i så fall vil de allmenngjorte satsene øke tilsvarende som i tariffavtalen.
Les mer om ordningen – og hvilke bransjer som er omfattet – i vår artikkel Allmenngjøring: Tarifflønn til alle.
