Sakens kjerne er om allmenngjøring av tariffavtaler kan omfatte mer enn bare minstelønn. Stridsspørsmålet er om utstasjonerte arbeidstakere til skips- og verftsindustrien skal ha krav på godtgjørelse for reise, kost og losji.
Det startet i februar 2009, da NHO og Norsk Industri sendte varsel om søksmål mot Tariffnemnda på vegne av sju verft. Et foreløpig punktum ble satt av Høyesterett i 2013, som ga staten medhold.
Så langt har avgjørelsen i verftssaken stått støtt gjennom alle norske rettsinstanser. ESA sendte i slutten av oktober et formelt åpningsbrev til Norge, det første skrittet i en traktatsbruddsak mot et EØS/EFTA-land. Norske myndigheter har nå to måneder på å fremme sitt syn, før ESA bestemmer seg for om saken skal tas videre, skriver ESA i en pressemelding. Bakgrunnen er klager fra arbeidsgiverorganisasjonen NHO i 2013 og en europeisk servicebedrift i 2015 på dommen fra Høyesterett.
Forskningsleder Kristin Alsos ved Fafo har forsket mye på sosial dumping og bruken av allmenngjøring i Norge og Europa.
1. Hvilken betydning har det for det norske arbeidsmarkedet og allmenngjøringsinstituttet at verftssaken nok en gang åpnes
– Hvor stor betydning dette vil ha for flertallet av de utenlandske arbeidstakerne innenfor skips- og verftsindustrien er vanskelig å si. Mange av disse blir nå «inntatt på arbeidsstedet», som det heter. Det innebærer at de heller ikke i dag har krav på å få dekket utgifter til reise, kost og losji (inntatt ved arbeidsstedet innebærer at arbeidstaker er tilsatt lokalt og arbeider der hvor de er tilsatt, og behandles derfor som ordinære pendlere). At tvisten om dette allmenngjøringsvedtaket fortsetter over flere år, påvirker også samarbeidsforholdet mellom partene innenfor frontfaget – Fellesforbundet og Norsk Industri.
2. Vil en eventuell dom mot Norge gi føringer for allmenngjøringsvedtak i andre bransjer, som renhold og bygg/anlegg
– Dersom dekning av utgifter til reise, kost og losji er i strid med EØS-avtalen, så vil det få følger for allmenngjøringsforskrifter med tilsvarende reguleringer.
3. Hvorfor har Høyesteretts avgjørelse vært så viktig for norsk fagbevegelse?
– I utgangspunktet får de fleste utstasjonerte arbeidstakerne kun den allmenngjorte minstesatsen i lønn. Dette er mindre enn hva norske arbeidstakere får. Dersom disse arbeidstakerne heller ikke får dekket utgifter til reise, kost og losji, vil forskjellene bli enda større. Det kan igjen skape større press på norske lønns- og arbeidsvilkår og gjøre konkurranseforholdene for norske bedrifter tøffere.
4. Hvorfor har enkelte bransjer allmenngjøring og andre ikke?
– De allmengjorte områdene omfatter bransjer hvor det har vært stor arbeidsinnvandring, med press på lønns- og arbeidsvilkår, eller som er sårbare for lavlønnskonkurranse fra useriøse aktører. Det er som regel arbeidstakerorganisasjonene som ber om at en tariffavtale skal allmenngjøres, og de må dokumentere at utenlandske arbeidstakere får dårligere vilkår enn de norske for at det skal bli fattet et vedtak om allmenngjøring.
5. Mange land benytter ulike former for allmenngjøring. Er Norges praksis så annerledes eller kan også andre land få en smekk på fingrene?
– Det kommer helt an på hva slags reguleringer de enkelte landene har for utstasjonerte arbeidstakere. Det er ikke noe i veien å allmenngjøre hele tariffavtalen, men begrensningene gjelder hvilke vilkår en kan kreve at arbeidstakere som sendes til landet skal ha.
6. Er verftssaken noe som klart skiller arbeidsgiverne og arbeidstakerne i to leire, eller finnes det uenigheter internt?
– Det er ulike meninger på arbeidsgiversiden, noe som henger sammen hva slags konkurranseforhold som finnes i de ulike bransjene. For eksempel har arbeidsgivere i bygg og renhold i stor grad støttet ordningen med allmenngjorte tariffavtaler.
Allmenngjøring (av tariffavtaler) betyr at deler av en landsomfattende tariffavtale gjøres gjeldende for alle som omfattes av denne avtalen. Det skal hindre sosial dumping av utenlandske arbeidstakere og påfølgende konkurransevridning i virksomheter i utsatte bransjer.
Etter vedtak i Tariffnemnda er det ikke lov å gi arbeidstakerne dårligere vilkår enn det som er fastsatt som minstekrav. Dette skal gjelde alle – uansett om de ansatte er – eller ikke er – fagorganiserte, fast ansatte eller innleide, dekket av tariffavtale eller er norske statsborgere.
