I likhet med bilmekanikere har heller ikke ansatte innen hjemmebaserte tjenester unngått den store digitaliseringen som har «hjemsøkt vårt land» de siste to–tre tiårene.
Ikka alle arbeidstakere har like lett for å benytte digitale hjelpemidler. Særlig eldre arbeidstakere og kvinner oppgir i snitt å ha dårligere digital kompetanse enn andre grupper.
Hvordan har dette gått for ansatte i hjemmetjenesten?
Håndholdte besøk
For å finne ut dette har to Fafo-forskere intervjuet fire ansatte over 42 år, samt en avdelingsleder, som alle var ansatte innen hjemmesykepleien (i hovedsak fagutdannede) i en middels norsk by.
 |
|
FAFO-FORSKERNE Rolf K. Andersen og Tove Mogstad Aspøy har skrevet rapporten Digital kompetanse i arbeidslivet. |
Den digitale revolusjonen har kommet gradvis. Den første og største omveltningen i dette yrket var overgangen fra papirbaserte til digitale journaler. Dette skjedde ved årtusenskiftet.
I tillegg har gjerne papirarbeidet som følger med hjemmetjenestene – oppgaver knyttet til arbeidsdagen og hvert besøk, individuelle behov og annen relevant informasjon også utover det rent medisinske – blitt digitalisert.
Enkelte hjemmetjenester, som i den Fafo-forskerne besøkte, har i så måte tatt i bruk håndholdte datamaskiner – såkalte PDA-er. Disse kan de ansatte frakte med seg ut på rundene og benytte fortløpende.
Alle ansatte er forventet å lære seg dataprogrammet hjemmetjenesten hadde kjøpt inn – «skal du jobbe her, så må du det», som én av de intervjuede enkelt sammenfattet det.
Myknet motstand
Den første bøygen var innføringen av datamaskiner rundt årtusenskiftet. De ansatte måtte da kunne bruke PC-er daglig for rapportering. Dette møtte først en del skepsis og motstand.
Enkelte ansatte ble imidlertid sendt på kurs og skulle fungere som «superbrukere» og spre kunnskap til kollegene. Dette viste seg å mykne mye av motstanden.
Én av disse beskrev forløpet slik:
Jeg var en av dem som kunne dette tidlig, og har vel alltid vært en sånn ressurs på det. Jeg kom vel inn i den rollen fordi jeg hadde litt interesse for det og ikke var redd for det. Jeg er ikke redd for å trykke meg frem og gjøre noen feil, det er ikke så mye galt man kan få gjort. Det er jo mange som er redd for bare å trykke på startknappen, det har jeg aldri vært.
Senere, da PDA-er ble innført, ble alle ansatte sendt på kurs, i tillegg til at en «superbruker» ble fristilt fra de ordinære arbeidsoppgavene.
To av de intervjuede oppga at overgangen gikk relativt knirkefritt. «Jeg fikk opplæring i PDA-en fra kollegaer og sykepleier, og vi bruker jo alle mobiltelefoner, ikke sant, så det var ikke så veldig vanskelig.» som den ene oppsummerte det.
Selv om opplæringsplanen ikke har vært formelt definert, mener avdelingslederen at kombinasjonen kurs, superbrukere og kollegial assistanse hadde fungert fint:
Opplæringen har vel kanskje ikke vært en strategi, det har gått seg til rett og slett. I en hektisk hverdag er det blitt sånn at vi har hatt en god del læring på tvers, og det har fungert, vil jeg si. De som har hatt litt problemer, har gitt tilbakemeldinger på at de trenger litt hjelp, og da har de fått det.
«Hjelpe meg, nå har det skjedd noe»
Samtidig var det klart at ikke alle hadde de samme forutsetninger og kunnskaper for å makte de nye kravene.
En annen av de intervjuede fortalte om stor frykt for å gjøre feil i begynnelsen:
Jeg kunne på en måte programmet fra tidligere, for jeg kunne jo logge meg inn på PC-en og alt det der. Men å legge inn tiltak, det kunne jeg jo ikke, så det gikk jeg på kurs for. Da jeg kom ut fra det kurset, var jeg jo ullen i hodet og skjønte egentlig ingen ting og huska jo ingen ting heller. Jeg satt da og knotet med det bare, en må jo bare trykke og feile og lære. Men jeg er ikke datakyndig, jeg blir helt stresset bare det dukker opp et vindu jeg ikke har sett før, og sier «Hjelpe meg, nå har det skjedd noe».
Da jeg var ferdig på kurset, var det andre som kunne systemet, så da satt de med meg og lærte meg og viste meg. Den hjelpen jeg trengte, satt sammen med meg på andre siden av bordet, så da var det jo ikke noe problem. Det har gått egentlig veldig bra, men med litt frustrasjon og knoting og alt det som hører med. Når det kommer inn en ny en som skal lære det nå, så blir det jeg som skal lære bort, det blir jo sånn.
For enkelte var problemene noe mer uhåndterlig. Ifølge intervjuene gjaldt dette noen av de eldste ansatte. Noen måtte få hjelp til å logge seg på datamaskinen også før innføringen av PDA-er.
Disse fikk imidlertid tilpasset arbeidet. Blant annet fikk de lov til å fortsette å benytte papirlister ute på oppdragene, for så å legge inn informasjonen på kontoret som var hjemmetjenestens base på slutten av arbeidsdagen.
Én av de intervjuede beskrev hvordan kollegial støtte hadde sikret at ingen ble skviset ut som følge av manglende datakompetanse:
De som bruker papirlister, vil jo da måtte bruke dataen, men da vil de få litt hjelp rundtomkring så de får skrevet journalen. Vi hjelper hverandre.
Ønsker mer kunnskap
De ansatte synes altså alt i alt å ha de nødvendige ferdigheter til å oppfylle jobbens IKT-krav. Likevel synes potensialet for læring å være uforløst.
Tre av de fire intervjuede ansatte oppga ønske om å lære mer om programvaren og de digitale hjelpemidlene.
Avdelingslederen var da også åpen for dette, men de ansatte skal ikke ha ytret et slikt ønske i en travel arbeidshverdag.
Som en av de ansatte uttrykket seg:
(…) Jeg kunne tenke meg å lære meg mer om systemet, det å gå inn og få oversikt over alle pasientene og alle som er på jobb, det kan du få til nå også, men det tar så lang tid. Det er sånne småting som flere kunne lært, som hadde vært greit å vite (…) Om jeg hadde gått til lederen min, tror jeg sikkert jeg hadde fått en sånn opplæring, men det er det å finne tid til det, og det går sikkert litt på meg igjen.
- Mer fra rapporten: Alder ingen data-hindring
- Mer fra rapporten: 1 av 6 sliter med data-kunnskapene
 |
| LES HELE RAPPORTEN: Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Fafo.no. |
Flåtestyring – en ny problemstilling
Innføring av digitale hjelpemidler for mobile arbeidstakere kan selvsagt ha andre problematiske sider enn spørsmål om kompetanse. Såkalt flåtestyring innebærer at den ansattes bevegelser og tidsbruk i utgangspunktet kan spores på detaljnivå.
Teknisk og/eller juridisk regulering, for eksempel gjennom et avtaleverk mellom ansatte og arbeidsgiver, kan imidlertid begrense mulighetene for slik overvåkning.
Les mer om dette i artikkelen «Når arbeidet kan spores fra sjefens kontor» eller i den mer kortfattede «Fakta om flåtestyring»
