«Avansert klinisk allmennsykepleier» er kanskje ikke yrkestittelen som triller enklest ut av munnen. Like fullt knyttes det mye tiltro til denne nyvinningen innen det offentlige helsevesenet.
Den norske befolkningen drar på årene. Dette merkes særlig hardt i mange kommuner, som må tilby helse- og sosialtjenester til stadig flere eldre – i tillegg til andre hjelpetrengende.
Å hjelpe alle disse er ikke bare et snakk om å ansette flere folk. Mange av brukerne har sammensatte lidelser og komplekse behov. Og det er her de nye allmennsykepleierne kommer inn i bildet, forteller forskerne bak en ny Fafo-rapport om «den avanserte kliniske allmennsykepleieren».
– Utdannelsen skal både gi klinisk kompetanse til å håndtere disse pasientene. I tillegg skal de være bedre rustet til å drive kompetanseutvikling, innovasjon og endringsarbeid i selve tjenesteutøvelsen, oppsummerer forsker Hanne Jordell i Samfunnsøkonomisk Analyse.
Utdanningen er en ny blomst i utdanningsfloraen. De første utdanningstilbudene innen avansert sykepleie ble etablert rundt 2010, men dagens masterutdanning ble opprettet i 2020.
FORSKERNE Hanne Jordell i Samfunnsøkonomisk analyse og Selma Sofia Forfod Yssen ved Fafo har skrevet en Fafo-rapport om den nye «avanserte kliniske allmennsykepleieren.
Mens rapporten ble utarbeidet, i 2024, hadde ennå bare noe over 200 personer rukket å oppnå spesialistgodkjenningen.
Ifølge forskernes spørreundersøkelse blant disse, tegner likevel utdannelsen til å kunne ha stor verdi for kommunene.
Forskerne har i tillegg intervjuet en rekke av de nye allmennsykepleierne. Også derfra skapes et inntrykk av at utdanningen bidrar til å styrke fagarbeidernes fag- og tjenesteutviklingen rolle i kommunene.
– Informantene våre ga inntrykk av å være svært engasjerte personer, som er opptatt av å utvikle sin fagkompetanse og å gjøre en god jobb for å ta vare på beboere og brukere med mer komplekse behov og sykdomstilstander. De framstår som ildsjeler i sine kommuner for å få til kvalitetsforbedring og endring, forteller Fafo-forsker Selma Forfod Yssen, rapportens andre forfatter.
At spesialiseringen er ny i norsk kontekst og fremdeles i startfasen,medfører at mange ennå ikke helt har oppdaget den nye sykepleierrollen.
Ut fra forskernes gjennomgang, er manglende kjennskap til – eller forståelse av – allmennsykepleiernes kompetanse relativt utbredt blant kommunale ledere.
Det store flertallet av de kommunalt ansatte allmennsykepleierne som deltok i forskernes spørreundersøkelse, 44 av 55 respondenter, oppga at det var de selv som tok initiativ til å ta utdanningen. Kun en femtedel ble oppfordret av arbeidsgiver.
Dette underbygges også av casestudiene. Alle sykepleierne forskerne intervjuet oppga at initiativ til å ta utdanningen kom fra dem selv, fordi de var interessert i å utvikle sin kompetanse i møte med behovene i tjenestene.
Som en allmennsykepleier fortalte til forskerne:
Følte at jeg trengte mer kompetanse selv. Følte at jeg kom til kort, hadde for lite kunnskap om de komplekse pasientene og de pasientsituasjonene man ofte stod i. Ville bli tryggere i sykepleierrollen. Men ser, særlig med pasientgruppa her, at behovet for min kompetanse er viktig.
Initiativene synes like fullt å være velkomne ute i kommune-Norge. Selv om bildet er noe blandet, tilrettelegger de fleste kommunene for at eksisterende ansatte skal kunne ta utdanningen, blant annet ved ordninger for permisjon og lønnskompensasjon.
– Det store flertallet er positivt innstilt til at deres sykepleieransatte tar videre- og masterutdanninger som er relevant for tjenesten. Men til nå har altså utviklingen båret preg av å være en ildsjel-prosess. Allmennsykepleierne har selv tatt stort ansvar for å fortelle om kompetansen og hvordan den kan brukes, poengterer Forfod Yssen.
Forsker-duoen konkluderer derfor med at det er behov for bedre forankring av utdannelsen og kompetansen allmennsykepleierne kan tilføre de kommunale tjenestene.
– Bedre forankring krever en større innsats fra kommunene selv. Samtidig har også nasjonale myndigheter en rolle i å spre informasjon om utdanningen og hvordan kompetansen kan benyttes i kommunen, forteller Jordell.
Én ting er å ønske kompetanse velkommen. Noe annet er hvordan kompetansen tas i bruk.
Mange tar med seg sin nyervervede kompetanse tilbake til sin «gamle» sykepleierstilling. Her får de gjerne benyttet den nye kompetansen ved for eksempel å ta et større ansvar for de mest skrøpelige pasientene.
En mer strategisk tilnærming er derimot ikke så utbredt, ifølge Fafo-rapporten.
Noen kommuner har gått i «front», og har opprettet helt nye roller eller funksjoner for allmennsykepleiere i hjemmetjenesten, på legekontoret eller på sykehjemmet. Men flesteparten av kommunene har i liten grad endrer struktur og arbeidsfordeling for å tilpasse seg den nye kompetansen allmennsykepleieren står for.
Alt i alt synes de fleste kommunene å ha en lite proaktiv strategi, som kjennetegnes av svak eller treg involvering i å kartlegge egne behov og hvordan allmennsykepleierne kan bidra.
Dette kan nok delvis forklares av manglende økonomisk handlingsrom og tid til å tenke strategisk rundt kompetanse- og tjenesteutvikling – spesielt på det enkelte tjenestested, forteller SØA-forsker Hanne Jordell.
– Samtidig konkluderer vi med at det er vanskelig å finne én optimal modell for hvordan allmennsykepleieres kompetanse best kan utnyttes i kommunale helse- og omsorgstjenester. Til det er de lokale behov for varierte. Man må ha fleksible løsninger basert på lokale kartlegging og samarbeid mellom ledere, faggrupper og allmennsykepleiere, understreker hun.
I andre land har allmennsykepleierne fått utvidede rettigheter til å for eksempel skrive ut medisiner. Dette kan har også vært diskutert i Norge. også være et grep vi bør ta i Norge.
Forskerne kan likevel ikke si så mye om effekten av dette. Siden så få norske allmennsykepleiere har fått nye, formaliserte stillinger, var det ikke så mange eksempler på større oppgave- eller ansvarsforskyvninger mellom allmennsykepleieren og andre fagpersoner, som leger.
– Vi har derfor ikke nok kunnskap om utvidede rettigheter står i veien for god utnyttelse av allmennsykepleiernes kompetanse. Å gi allmennsykepleiere utvidede rettigheter, som medisinforskrivning, bør vurderes basert på mer erfaring og et større kunnskapsgrunnlag enn det vi har i dag, råder Jordell.
Forskere finner også at selv om bredden i den nye sykepleierutdanningen er en fordel for å møte kommunenes økte ansvar for mer komplekse pasientgrupper, bør kliniske ferdigheter også styrkes i grunnutdanningen.
En annen samordning mellom bachelor- og masterutdanning kan også være nyttig.
Mange av personene forskerne har intervjuet, peker på Samhandlingsreformen som bakteppe for behovet for den nye allmennsykepleieren. Den ble iverksatt i 2012.
Reformen ga kommunene et langt større ansvar for å sikre innbyggernes helse. Det ble også lagt mer vekt på lokal forebygging av helseproblemer, og dermed kunne unngå mange innleggelser på sykehus.
– Dette ga med andre ord kommunene et stort ansvar for å håndtere en mer krevende pasientgruppe enn tidligere, kommenterer Fafo-forsker Forfod Yssen.
Fafo-rapporten ble lansert på et eget seminar i regi av KS, som også var rapportens oppdragsgiver.
Seminaret 22. januar 2024 ble strømmet – video tilgjengelig på KS' seminarside.
