De siste tyve årene har transportnæringen i Norge opplevd et skred av store og små endringer. Liberalisering av lov- og regelverk, økt konkurranse og store strukturelle omrokkeringer – alt med et forsterket internasjonalt nærvær – har satt sine avtrykk på mange transportarbeideres arbeidshverdag.
En fersk forstudie, utført av Fafo og Transportøkonomisk institutt og samlet i notatet Arbeidsforhold i vegsektoren, viser til at bransjen er fragmentert og komplisert å skaffe seg overblikk over. Likevel er det klart at deler av næringen ikke makter å følge HMS-standardene, og at useriøse virksomheter og sosial dumping har vært i vekst.
Forskerne har delt sine funn, basert på litteraturstudier og intervjuer, inn under kategoriene godstransport og passasjertransport.
(Om bransjen sett i lys av HMS-regelverket, se artikkelen På veien lastet med farer)
Godstransport
Kan grovt deles opp i to delmarkeder: langtransport og nærdistribusjon. Næringen er preget av mange små virksomheter. I gjennomsnitt har hvert selskap mindre enn tre ansatte. Antallet oppdrag og den totale verdiskapingen har skutt i været, men driftsmarginene har falt med en femtedel det siste tiåret.
I: Langtransport
 |
| ALLE FOTO: Colourbox |
For langtransport er de største problemene med arbeidsmiljøet knyttet til:
- ukurant arbeidstid
- høyt fravær hjemmefra
- manglende fasiliteter for å overholde pålagt hviletid
- økende press på inntjening
- krav om hurtig, presis og forutsigbar transporttid
- økende konkurranse fra utenlandske transportører
II: Nærdistribusjon
 |
For nærdistribusjon, som gjerne finner sted i byene, setter den vanskelige leveringssituasjonen arbeidsmiljøet under press og karakteriseres som «problematisk» av forskerne.
- Hardt tidspress under vanskelige manøvreringsforhold. Utsatt for stress.
- Lite tilrettelagte leveringsforhold (spesielt på gateplan hvor rundt 70 prosent av leveransene finner sted)
- Spesielt stor fare for påkjenninger under levering fra vogn til varemottaket eller salgshyllene til den enkelte kunde, for eksempel uforutsette behov for grenseoverskridende tunge løft
Passasjertransport
Kan deles opp på flere måter: mellom offentlige transporttjenester (lokal kollektivtransport) og kommersielle transporttjenester (ekspressbuss, turbil, drosje), mellom adgangsregulerte (lokal kollektivtransport, drosje og i noen grad ekspressbussruter) og ikke-regulerte sektorer (turbil), eller mellom rutekjørende (lokal kollektivtransport, ekspressbuss) og «frittkjørende» transport (turbil, drosje).
Spranget mellom kunnskap mellom offentlige og kommersielle tjenester er stort. Ansatte innen rutekjørende transport synes imidlertid å ha mer ordnede arbeidsforhold enn sektoren for øvrig. Ekspressbussene ser også til å bli styrt under bra arbeidsforhold.
Utfordringene er størst innen turbil- og drosjevirksomhet, hvor man også mangler dokumentasjon og statistikk.
I: Lokal kollektivtransport
 |
Er den best undersøkte delsektoren når det gjelder arbeidsvilkår og -forhold. Har opplevd økende bruk av anbud og store endringer i selskapsstrukturen.
Dette har skapt uro, men i liten grad svekket lønns- og arbeidsvilkår eller ført til økt sykefravær eller utstøtelse.
Sektoren har høy organisasjonsgrad og sterke landsdekkende avtaler.
Like fullt finnes det sprekker i arbeidsmiljøet også her:
- Svekket innflytelse på egen arbeidsdag
- Lite forutsigbare ansettelsesforhold ved korte anbudskontrakter. Må ofte skifte selskap. Økt avgang fra yrket ved anbudsoverdragelse.
- Hadde lenge lavere lønnsvekst enn industriarbeiderne fram til 1994, men dette er noe styrket. Pensjonsbetingelsene er imidlertid generelt svekket.
II: Ekspressbuss
 |
Opererer under kommersielle forhold. Like fullt må selskapene søke om et begrenset antall løyver og er derfor ikke like presset som det mer fristilte turbilmarkedet.
Næringen opplevde sterk vekst fra årtusenskiftet da konsesjonsordningene ble slakket noe av på, men passasjerbelegget har siden falt.
Det finnes få undersøkelser av arbeidsmiljøet, men forskerne har etter intervjuer inntrykk av at:
- Arbeidet er populært blant yrkessjåfører. Ingen rekrutteringsproblemer.
- Langkjøringen medfører mindre stress enn ved lokal kjøring.
III: Turbil
 |
Er en vanskelig sektor å få oversikt over. Har vært i søkelyset grunnet kabotasje og sjåførers arbeidsforhold.
Mange kilder har oppgitt uholdbare tap i omsetning grunnet konkurranse fra utenlandske operatører. Sektoren er imidlertid lite dokumentert eller forsket på, men veksten i konkurranse fra utenlandske operatører er en kjensgjerning.
De norske operatørene kan deles inn i tre kategorier:
- store selskaper, som leverer lokale busstjenester og har egne turbilavdelinger som en del av omsetningen. Ser ut til å makte konkurransen, men reduserer antallet biler.
- store og seriøse turbilselskaper som, i tillegg til turist- og opplevelsesreiser, tilbyr bedriftskjøring og skolekjøring
- små̊ turbilselskaper med én til to ansatte. En tett underskog. Mest utsatt for konkurranse.
Turbilnæringen oppgir at ordningene for persontransportkabotasje er i ferd med å skvise dem ut av markedet. Den velkjente årsaken er problemer knyttet til det å konkurrere på arbeids- og lønnsforhold med utenlandske operatører.
Selv om dette for norske arbeidstakere medfører at presset mot høysesongene har avtatt noe, må mange leve med risiko for permitteringer og vanskeligheter med å få fylt sine årsverk. For arbeidstakerne er derfor faren for permitteringer sterkt til stede.
Det finnes ingen undersøkelser på arbeidsforholdene til de utenlandske sjåførene.
IV: Drosje/taxi
 |
Kommersielle rammer, men like fullt kraftig regulert av antallet løyver i hvert enkelt fylke.
Arbeidsmarkedet er fundert i:
- 6500 løyvehavere og 8500 løyver.
- Dette utgjør 12 000 årsverk, rundt 20 000 ansatte, og med en deltidsandel på nesten 50 prosent.
- I tillegg kommer 1000 bopelsløyvehavere i distriktene.
Drosjenæringen består av mange små næringsdrivende. Som hovedregel har de enkelte drosjeeierne løyve for å drifte en drosje. De er selvstendig næringsdrivende, og står fritt i hvilken drosjestasjon de knytter seg til. Sentralene er som regel organisert som en form for sameie, med drosjeeierne som eiere. Sjåførene er ansatte hos drosjeeieren, men ansettelsesforholdene varierer og er gjerne preget av uformelle relasjoner.
Næringen er i Norge først og fremst regulert gjennom yrkestransportloven og dens løyveordning i kombinasjon med Forskrift om maksimalpriser. I senere tid har dette hegemoniet blitt utfordret av konkurranselovgivningen og lov om offentlige anskaffelser. Undersøkelser og forskning har i hovedsak vært rettet mot strukturene for konkurranse og pris framfor arbeidsmiljø.
Ett unntak, fra Sør-Trøndelag, åpenbarte imidlertid sterke bekymringer over sjåførenes lønns- og arbeidsforhold. Lønnsnivå, ferie- og sykepenger og manglende kontakter ble nevnt av sjåførene som ble intervjuet.
Les også: På veien lastet med farer (tall og fakta om bransjens HMS-utfordringer)
Les også: Når arbeidet kan spores fra sjefens kontor (NB: om flåtestyring og personvern i blant annet transportsektoren)
Fakta: Kabotasje i grenseland
Les mer her: |
|
 |
Mona Bråten, Inger Beate Hovi, Ragnhild Steen Jensen, Merethe Dotterud Leiren og Kåre H. Skollerud: Arbeidsforhold i vegsektoren
|
