|
Artikkelen er ett av ni portretter hentet fra Fafo-rapporten Kvinner i fagbevegelsen 2013, utgitt i anledning av hundreårsjubileet for allmenn stemmerett for kvinner. |
Dette var beskjeden tenåringen Ellen Stensrud fikk under sitt første jobbintervju, som var hos Tandberg Radio i 1969.
– Jeg var ikke forlovet, men sjefen sjekket til og med ringen på innsiden for å se om jeg snakket sant. Dette forteller litt om hvordan forholdene var da, sier Ellen Stensrud, hovedkasserer i LO fram til kongressen i mai 2013.
På den tiden var Ellen mer opptatt av amerikanske biler og musikk enn av fagforeningsvirksomhet. Faren var industriarbeider og moren hjemmeværende. Å være fagorganisert var nok en selvfølge, men det ble aldri snakket om.
– Men jeg husker at jeg reagerte på individuell behandling og urettferdige lønnsforskjeller på Tandberg. Da jeg snakket om at vi burde organisere oss, var det negative tilbakemeldinger fra de andre ansatte.
Kun mannlige tillitsvalgte
Da var forholdene annerledes på Nordiskafilt, som ble Stensruds arbeidsplass i 1972. Klubben der var sterk, men selv om det var en kvinnedominert arbeidsplass, så var det kun mannlige tillitsvalgte.
Det gikk bare noen måneder fra Ellen fagorganiserte seg, til hun ble med i klubbstyret som 20-åring.
– Jeg hadde nok et behov for å være med å bestemme og bidra til det jeg oppfattet som urettferdig. Da jeg etter hvert ble klubbleder, satte jeg i gang et systematisk arbeid for å rekruttere flere jenter til verv. Dette er noe jeg er veldig stolt av å ha vært med på. Jentene vegret seg; de var ikke trygge nok, og mange syntes det var flaut å snakke i forsamlinger. De skyldte på manglende kunnskaper og tid. I det hele tatt alle de typiske jenteargumentene, Men vi klarte det likevel, forteller Ellen Stensrud.
«Jern-Ellen» er hun blitt kalt, men helst skulle hun ha drevet med veving og maling. Hun kom ikke inn på kunst- og håndverksskolen fordi hun var for ung. Så fikk hun heller ikke reise til sjøs for å tjene penger fordi hun var for ung for det også. Så da skulle det bli noen år med annet arbeid før hun igjen ville sette seg på skolebenken. Slik ble det aldri.
Landskjent i Oslo Jern og Metall
En viktig milepel var da Ellen Stensrud ble valgt til leder i Oslo Jern og Metall i 1986 (nåværende avdeling 1 i Fellesforbundet). Det var den største – og trolig mektigste – fagforeningen i landet. Dette var ikke bare en milepel for Ellen, men også for avdelingen og fagbevegelsen som helhet, siden en kvinne fikk denne posisjonen. Og det var selvsagt i denne perioden at hun fikk tilnavnet «Jern-Ellen».
– Det var viktig at fagbevegelsen fikk kvinnelige ansikter utad. Ikke minst for å rekruttere flere jenter. Jeg var dessuten vant til mannsmiljøer og kunne og likte sjargongen til «gutta på gølvet».
Hun ble også vant til å være «det kvinnelige alibiet» som fylte opp kvinnekvoter og så videre.
Mannfolk i skjørt
Ellen påstår at hun har hatt det lett. Hun har blitt dyttet fram og stadig fått nye utfordringer uten å søke dem selv.
– Men jeg var også uspiselig i enkelte miljøer. Jeg ble vraket til LOs representantskap og Arbeiderpartiets sentralstyre fordi jeg var for kontroversiell og ble omtalt som et «mannfolk i skjørt». Det hjalp jo ikke akkurat at jeg var imot kjønnskvotering. Det ble sagt at jeg ikke forsto kvinnenes problemer. Dessuten var jeg ikke opptatt av om det het «formann» eller «leder». Men jeg har altså endret syn, både når det gjelder kvotering og titler. Kvotering, og ikke minst diskusjonene om kvotering, har hatt stor betydning for kvinnene. Vi hadde ikke klart å komme så langt som vi har gjort, uten dette virkemiddelet.
Hun forteller at hun har vært redd mange ganger, ikke minst er det et tøft liv å måtte bli gjenvalgt for å beholde jobben. I Oslo Jern og Metall var det valg hvert år, og i den foreningen var mange krevende og flinke medlemmer.
– Jeg ble heller ikke herdet, bare mer og mer redd for ikke å strekke til. Men slike følelser er også noe som rammer menn. Det er ikke bare en «kvinnegreie».
Fra sommeren 2013 blir det et annet liv med en mer normal jobb i LO og mer tid til ektemannen Hasse og huset på den andre siden av svenskegrensen. Det Ellen gleder seg aller mest til, er å reise mindre og slippe å omstille seg til flere nye møter på samme dag.
Ville ikke bli LO-leder
Mange har ment at Ellen Stensrud ville ha vært den perfekte kvinnelige LO-lederen. Men hun har aldri villet og krever å bli trodd på det:
– Jeg er den perfekte nestlederen. Jeg vil gjerne være med på å påvirke politikken, men jeg har aldri hatt trang til å være den øverste sjefen. Jeg har sett på nært hold hva det betyr å være LO-leder – og det har jeg aldri hatt lyst til.
Hun ble valgt inn i LO-ledelsen i 2001 etter å ha vært spesialrådgiver og informasjonssjef i LO fra 1990. Bak denne endringen lå en kombinasjon av ønsket om å kunne være aktivt med på å forme LOs politikk, men også vissheten om at hun ikke fikk beholde jobben som informasjonssjef under den nye LO-lederen, Gerd-Liv Valla. Hun opplevde motbør fra LO-lederen Valla, men kan med hånden på hjertet ikke forklare hvorfor det ble slik.
Ta vare på jentene
Selv om historien fra Tandberg i 1969 neppe er en vanlig utfordring for dagens unge jenter, er Ellen Stensrud opptatt av at kampen slett ikke er vunnet.
– Unge kvinner i fagbevegelsen i dag har det lettere enn på 1970-, 1980og til og med 1990-tallet. Det er færre fordommer og ingen spesielle hindringer for å nå til topps. Men det er farlig å slutte å snakke om likestilling og kvinners posisjoner. Vi kan dessverre ikke ta det for gitt, og utviklingen kan fort gå i gal retning, sier Ellen Stensrud,
Hun synes blant annet det er trist at Fellesforbundet valgte en toppledelse på forrige landsmøte uten en eneste kvinne. Men å karakterisere LO som et gubbevelde er minst like galt, slår hun fast:
– Det har skjedd utrolig mye de siste tiårene, og dette stempelet er rett og slett dypt urettferdig. Noe av forklaringen kan være at det i mange forbund er mange menn på grunnplanet, og at det er få kvinnelige forbundsledere. Men på den andre siden så har selv et mannsdominert forbund som Arbeidsmandsforbundet en kvinnelig leder (Erna Hagensen), vi er flere jenter enn menn i LOs ledelse, og det er ingen som nå ville ha vegret seg for å velge en kvinnelig LO-leder. Jeg synes også at LOs politikk på likestillingsområdet er god. Ingen er for eksempel bedre egnet enn oss når det gjelder å kjempe for likelønn, fordi LO er nødt til å se helheten, fastslår en engasjert Ellen Stensrud.
Hun påpeker at det å få en kvinnelig LO-leder var viktig for LOs bilde utad, men at det innad ikke var forskjeller, verken politisk eller saksmessig.
– Samtidig kan også vi i fagbevegelsen bli flinkere til å støtte jenter som kommer seg opp og fram. Vi må dytte på dem og ta vare på dem, slik at de ikke forsvinner igjen. Jeg føler at noe av det viktigste jeg har gjort i min faglige karriere, har vært å bakke opp andre jenter.
Les hele rapporten her:
|
|
| Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård: | |
|---|---|
 |
Kvinner i fagbevegelsen 2013 – representasjon i LO og forbundene
|
- Født 22.11.1953, fra Fetsund
- Jobbet hos Tandberg Radio og Nordiskafilt i perioden 1969–1986 Lokale tillitsverv
- Leder i Oslo Jern og Metall 1986–1990
- Spesialrådgiver og informasjonssjef i LO i perioden 1990–2001 LO-sekretær 2001–2005
- LOs førstesekretær 2001–2010
- Hovedkasserer i LO fra 2011
- Går av som tillitsvalgt under kongressen i mai 2013
