Skip to main content

Portrett: Esther Kostøl

«Jeg kan ikke love revolusjon, men det skal merkes.»

<p>LIKESTILLINGSTRYKK: Esther Kostøl ble i 1989 innvalgt som LOs første kvinnelige nestleder. På denne tiden viste undersøkelser at kun 30 prosent av befolkningen mente LO gjorde en god nok jobb på likestillingsområdet.</p>

LIKESTILLINGSTRYKK: Esther Kostøl ble i 1989 innvalgt som LOs første kvinnelige nestleder. På denne tiden viste undersøkelser at kun 30 prosent av befolkningen mente LO gjorde en god nok jobb på likestillingsområdet.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Redaksjonen

  • 17. september 2013
  • Eldre artikkel

17. september 2013

Eldre artikkel

Artikkelen er ett av ni portretter hentet fra Fafo-rapporten Kvinner i fagbevegelsen 2013, utgitt i anledning av hundreårsjubileet for allmenn stemmerett for kvinner.

Det sa Esther Kostøl i et intervju i ukebladet Kvinner og Klær etter at hun ble valgt til LOs første kvinnelige nestleder.

I 1989 feiret LO sitt 100 års jubileum. Det var også det året den første kvinnelige nestlederen i organisasjonen ble valgt. Det skjedde på en LO-kongress som var dominert av et dramatisk ledervalg. Yngve Hågensen og Nils Totland var begge lederkandidater. I Yngve Hågensens «kabal» var Esther Kostøl tiltenkt rollen som nestleder, men siden både Nils Totland og Esther Kostøl kom fra Statstjenestemannskartellet, var hun ikke aktuell dersom Totland ble valgt som leder.

Esthers ektemann Jan Werner Hansen, leder i Norsk Tjenestemannslag, gikk på talerstolen for å få valgt Nils Totland som leder av LO. Det innebar samtidig at hans kone ikke kunne bli nestleder. Denne situasjonen er trolig unik i fagbevegelsens historie.

– Ja, det var veldig merkelig. Men samtidig var dette helt naturlig, tro det eller ei. Vi hadde begge sentrale verv i fagbevegelsen, vi var vant til å ha ulike roller og holde dem fra hverandre, sier hun i dag.

Esther Kostøl gikk ut som den vinnende part i nestlederstriden og fikk sette sitt preg på LO-ledelsen i åtte år, fram til 1997. Nå har ekteparet Kostøl og Hansen nytt pensjonisttilværelsen noen år. Til sammen har de to blant annet 14 barnebarn og to oldebarn.

En ektemann som forstår

Men ektemannen får ikke slippe helt ennå. I et likestillingsperspektiv er nemlig Esther opptatt av at kvinnelige tillitsvalgte må ha en ektemann som forstår, ellers blir det vanskelig å kombinere rollen med jobb og familieforpliktelser. Forståelse og anerkjennelse er nøkkelordene.

– Det er nok fremdeles vanskeligere for kvinner enn for menn å få denne forståelsen. Derfor kan det ha sine fordeler å være gift med en som selv er faglig tillitsvalgt.

Men da Esther hadde tre små barn og var gift første gangen, var situasjonen en helt annen. Mannen var sjømann. Alle barna har bursdag i april; en naturlig konsekvens av at mannen hadde fri hver sommer. Hennes mor ble «bakkemannskapet» for Esther. Uten henne hadde det nok aldri blitt en lang karriere i fagbevegelsen.

Om ikke hun fikk det inn med morsmelka, så ble Esther flasket opp med en sterk tro på arbeiderbevegelsen. Hun ble født inn i en arbeiderfamilie på Nordnes i Bergen. Faren var lasteog lossearbeider, og moren var hjemme med barna.

– Jeg fikk klar beskjed hjemmefra om å organisere meg den dagen jeg begynte i jobb. Det var ikke lov å snylte på fellesskapet.

Markedsfører

– Da jeg ble valgt til nestleder i LO, viste en meningsmåling at bare 30 prosent av befolkningen mente at LO gjorde en god jobb for kvinnene. En av de viktigste oppgavene for meg ble derfor å synliggjøre likestillingsprofilen. Vi skulle sette likestilling og typiske kvinnesaker på dagsordenen, og jeg benyttet rollen som nestleder til å få bedre plass i media. Jeg var også «det kvinnelige alibiet» i mange sammenhenger, og det var helt greit. Det hjelper ikke at en organisasjon gjør en god jobb så lenge denne jobben ikke blir synliggjort.

Esther tror ikke at fagbevegelsen lenger blir sett på som et gubbevelde. Kvinnenes rolle har blitt synliggjort på alle områder. At det nå også har vært en kvinnelig LO-leder (Gerd-Liv Valla), mener hun at har hatt en stor effekt.

– Det var en barriere som ble brutt da LO valgte sin første kvinnelige leder i 2001, sier hun.

– LO har vekslet mellom varemerkene «familiepolitikk» og «likestillingspolitikk». I innhold er jo ikke dette så forskjellig. En god familiepolitikk er i stor grad likestillingspolitikk, påpeker Kostøl.

Mange utfordringer gjenstår

Esther mener at det gjenstår mange og viktige utfordringer på det likestillingspolitiske området:

– Ikke minst når det gjelder likelønn. Verdisettingen av kvinners arbeid og lik lønn for arbeid av lik verdi er en svært viktig problemstilling. Jeg husker fra min tid at da vi fikk til skikkelige gode kvinneoppgjør sentralt, så ble det utliknet i de lokale oppgjørene fordi kvinnegruppene allerede hadde fått store tillegg. Så forskjellene besto.

I tillegg mener Esther Kostøl at møtekulturen ikke er god nok – eller familievennlig nok. Kvinnene utgjør fremdeles det viktigste bakkemannskapet i hjemmet, påpeker hun.

Nei til kvotering

Kvotering av kvinner til sentrale verv i fagbevegelsen har vært et stridstema. Da Esther Kostøl holdt sitt første innlegg på et landsmøte (Norsk Tjenestemannslags landsmøte i 1974), dreide det seg om kjønnskvotering. Hun var sterkt imot. «Jenter, er det dette vi vil? Jeg kan ikke tro det», lød avslutningen på innlegget.

På grunn av dette innlegget fikk Kostøl motbør av en rekke andre kvinner under valget til nytt landsstyre. Hun vant likevel avstemningen, og oppsummeringen i Tjenestemannsbladet var: «Vi valgte deg Esther. Ikke bare, men også fordi du er kvinne».

– Dette syntes jeg var veldig bra sagt. Jeg lærte meg at ting ikke kommer av seg selv, og at kvotering er et nødvendig virkemiddel.

Diskriminering og kvinnesolidaritet

– Personlig har jeg svært sjelden opplevd problemer eller følt meg diskriminert på grunn av kjønn. Det betyr ikke at dette er problemfritt for andre – noe jeg også har vært veldig bevisst på opp gjennom årene, sier Esther Kostøl.

Hun innrømmer likevel at bruken av den såkalte «kvinnelige intuisjonen» kan være nyttig, også på toppen av Folkets Hus.

– Ett tips, som også var nyttig for menn, var å vite på hvilke tidspunkt der var lurt på ta opp saker – for eksempel med LO-leder Yngve Hågensen – for å få best mulig gjennomslag. Kall det gjerne kvinnelig intuisjon. Men du må også våge – det er den andre viktige ferdigheten.

Det som opplevdes som sårt i hennes periode på toppen, var manglende tillit fra andre kvinner. En annen markant kvinneskikkelse i fagbevegelsen, Liv Nilsson, som under kongressen i 1989 var leder i Norsk Kommuneforbund (nåværende Fagforbundet), gikk imot Esther Kostøl som ny nestleder. Hun mente at Kostøl ikke var en god nok kandidat til vervet. Det gjorde vondt. En annen episode utspant seg da Esther vikarierte for hovedkassereren i LO i forbindelse med det det interne lønnsoppgjøret.

– Jeg ble beskyldt for å svikte kvinnene som jobbet i fagbevegelsen. Saken fikk stor medieoppmerksomhet, og det var knalltøft. Og jeg er ikke sikker på om det samme hadde skjedd om at det hadde sittet en mann i den stolen under oppgjøret. Samtidig følte jeg meg som styrket som person etter den «prøvelsen», sier Esther.

Veien til topps

Esther Kostøls fremste ambisjon som 76-åring er å lære seg data. Hun er fremdeles aktiv og engasjert. Hennes mange og viktige verv i fagbevegelsen kom nettopp av stort engasjement, men også av å være «rett kvinne på rett plass, til rett tid».

– Da jeg kom til Oslo som forbundssekretær i NTL i 1977, hadde jeg ingen ambisjoner utover det. Men det var ikke så mange kvinner på sentralt nivå i fagbevegelsen på den tiden, og jeg fikk klar beskjed om aldri å si nei når jeg ble spurt. Jeg var bevisst på at jenter må fram, og de måtte synliggjøres. Det var grunnen til at jeg sa ja til utfordringene.


Les hele rapporten her:
(kan også bestilles i bokform)

Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård:
Rapporten

Kvinner i fagbevegelsen 2013 – representasjon i LO og forbundene

(Fafo-rapport 2013:10)

Oppdragsgiver: LO


  • Født 11. desember 1936 i Bergen
  • Ansatt i den sivile delen av Forsvaret fra 1955. Lokal tillitsvalgt i mange år Tillitsvalgt på heltid i 1974
  • Forbundssekretær i Norsk Tjenestemannslag (NTL) 1977–1978
  • Sekretær i Statstjenestemannskartellet 1978–1985
  • LO-sekretær 1985–1989
  • LO-nestleder 1989–1997
  • Andre verv: styremedlem i Norges Bank, Store Norske Spitsbergen Kullkompani, medlem av Kringkastingsrådet og varamedlem til Den Norske Nobelkomite (blant annet)