Her har man nemlig etablert såkalte a-kasser – arbejdsløshedskasse (Danmark), Arbetslöshetskassa (Sverige) og Työttömyyskassojen (Finland).
Tradisjonelt har a-kassene vært kollektive ordninger uten profittstyring underlagt fagforbundenes kontroll. Dette har skapt et nært bånd mellom fagorganisering og økonomisk sikkerhetsnett for arbeidstakerne – det såkalte Gentsystemet.
I nyere tid har imidlertid båndene mellom fagforeninger og a-kasser blitt løset opp i i de ulike landene. Mer renskårne forsikringsordninger har kommet til. Slik kan man i større grad enn tidligere velge mellom å være fagorganisert og/eller medlem av en a-kasse.
Finansieringen av a-kassene skjer gjennom medlemskontingent, men også med betydelige bidrag fra statskassene.
Ytelsene som gis er noe ulike i hvert land, men består først og fremst av dagpenger (alle land). Efterløn (tidligpensjon) og ulike former for rådgivning og etterutdanning har også tradisjonelt vært en del av de danske ordningene.
I Finland kan man få dagpenger også uten medlemskap i en a-kasse, men da fra staten og i form av lavere ytelser enn fra a-kassene. Sverige tilbyr såkalt grundersättning etter noenlunde samme prinsipp, gjennom Alfakassen.
I Norge ligger alt dette nevnte i all hovedsak i statens hender, administrert av NAV-etaten. Det statlige ansvaret ble innført i 1939 som en følge av at nesten alle de norske a-kassene gikk konkurs på 1930-tallet.
I Sverige har det opprinnelige utjevningsprinsippet blitt skjøvet til side for en mer differensiert ordning enn hva som opprinnelig var tilfelle. Dette innebærer at yrker med høy risiko for arbeidsledighet gjerne krever høyere medlemsavgift.
I Danmark ble de tradisjonelle fagforeningene fratatt makten over a-kassene ved en lovendring i 2002. Dette har ledet til en framvekst av såkalte gule fagforeninger. Disse tilbyr arbeidsledighetsforsikringen, men i liten grad annen faglig eller forhandlingsmessig bistand.
I Sverige er et eksempel på en frittstående a-kasse Alfakassen og i Finland har YTK vært på banen i over to tiår.
En annen faktor som har påvirket den enkelte arbeidsledige er at reguleringen av maksgrensene for dagpenger har stått stille målt mot lønnsveksten. I Danmark og Sverige medfører dette at man fort ikke får de prosentandelene av tidligere lønn man i utgangspunktet var ment å få.
Ordningen står helt sentralt for å forklare at disse landenes organisasjonsgrader (andelen arbeidstakere som er tilknyttet fagforeninger) har vært langt høyere enn i Norge.
De ovenfornevnte endringene av forholdet mellom fagforeninger og a-kassene i de tre nabolandene siden årtusenskiftet trekkes derfor gjerne også fram som en hovedårsak til at medlemsandelen har sunket, mens den i Norge har vært relativt stabil.