Uten at utstasjonert arbeidskraft er med i regnestykket, utgjør innvandreres andel av befolkningen i de nordiske landene rundt:
 |
| ANTALL INNVANDRERE og etterkommere (Norge og Danmark) og utenlandsfødte (Finland, Island og Sverige) i de nordiske landene i årene 1990 og 2014, som presentert i NordMods sluttrapport (klikk for full størrelse og kilder) |
- Sverige: 15 prosent
- Norge: 12 prosent
- Danmark: 8 prosent
- Island: 9 prosent
- Finland: 5 prosent
Men her er det store forskjeller i sammensetningen, understreket Fafo-forsker Anne Britt Djuve under sluttkonferansen for NordMod-prosjektet 14. november.
Sammen med andre nordiske forskere har hun skrevet rapporten Innvandring og arbeidsmarkedsintegrering i Norden:
– På Island er det nærmest utelukkende snakk om arbeidsinnvandrere, mens for Finlands del kommer en stor andel fra nærområdene, i all hovedsak estere og etniske finner som tidligere har bodd i Russland, anmerket hun.
Halvparten til Norge
I nordisk sammenheng, er det Norge som de siste år i størst grad har vært mål for arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. I år 2000 reiste de fleste arbeidsinnvandrere til Sverige eller Danmark. I tiden fram mot 2012 endret dette seg dramatisk.
– De siste tre årene har Norge fått halvparten av Norden-immigrantene fra de nye EU-landene. Her til lands økte andel innvandrere i befolkningen med 132 prosent fra 2000 til 2012, oppsummerte Djuve.
- Fakta: Arbeidsinnvandring i tall
Hun kunne rettlede eventuelle tilhørere som villfarent måtte tro at Norges attraktivitet skyldtes «godt klima og billig øl». I denne perioden har det nemlig forekommet en «eventyrlig vekst i antallet jobber», påpekte hun.
Dette har hatt store konsekvenser for sammensettingen i innvandringsbefolkningen i Norge. Mens de største landgruppene i år 2000 var svensker (noe over 20 000), dansker og pakistanere, var den desidert største gruppen i 2013 polakker (76 000).
Antallet svensker har også gjort et byks (35 000). Så også litauere (28 000). Heller ikke i disse tallene er utstasjonert arbeidskraft medberegnet.
For de nordiske landene fordeler de største innvandringsgruppene seg slik:
| De fem største innvandrergruppene (land) i de nordiske landene rundt 2014 |
|||||
| Størst | Nest størst | 3. størst | 4. størst | 5. størst | |
| Norge (2014) | Polen | Sverige | Litauen | Somalia | Tyskland |
| Sverige (2013) | Finland | Irak | Polen | Jugoslavia | Iran |
| Danmark (2014) | Tyrkia | Polen | Tyskland | Irak | Libanon |
| Finland (2012) | Tidligere Sovjetunionen |
Estland | Sverige | Russland | Somalia |
| Island (2013) | Polen | Litauen | Filippinene | Tyskland | Thailand |
Hvordan har det gått med gruppene?
For enkelte innvandringsgrupper «går det så det griner», ifølge Djuve. Andre grupper har derimot betydelige utfordringer. Stort sett er det de samme gruppene som lykkes eller som sliter på arbeidsmarkedene i de ulike nordiske landene.
I Norge har yrkesdeltakelsen endret seg påfallende lite fra 2000 til 2012. De store gruppene holdt yrkesdeltakelsen relativt stabil gjennom finanskrisen. Størst yrkesdeltakelse har menn fra nordiske land, etterfulgt av norske menn, kvinner fra nordiske land, menn fra Vest-Europa, latinamerikanske menn, norske kvinner, fra Vest- og Øst-Europa.
Gruppene med lavest yrkesdeltakelse er menn og kvinner fra Asia (rundt 65 og 52 prosent i 2012) og Afrika (i overkant av 50 og 40 prosent).
 |
| YRKESDELTAKELSE i NORGE etter fødeland (region), 2007–2012. (klikk for full størrelse) |
Djuve understrekte at statistikken omtaler gruppene som helhet, og dermed ikke forteller noe om hvordan det går med personer over tid. Påstanden om at oppholdstid i Norge er avgjørende om man får jobb eller ikke måtte hun imidlertid tilbakevise:
– I alle flyktninggruppene øker sysselsettingen de første fire-fem årene i Norge, men så flater det ut. Som regel er det slik at dersom det ikke har skjedd noen overgang til arbeid i løpet av de første tre-fire årene, så skjer det heller ikke på sikt. Kjønnsforskjellene i enkelte grupper er også store, sa hun, og utbroderte:
- Delvis har det å gjøre med hva slags orientering man har mot arbeidslivet, og hva man tenker som passende jobber for kvinner og menn.
- Enkelte kommer uten noen kvalifikasjoner som er etterspurt i det norske arbeidsmarkedet.
- Noen familier er dessuten barnerike.
Konkurranse mellom grupper
Tallene tyder imidlertid på at innvandrere ofte er svært sårbare for konjunkturendringer.
– Særlig menn fra Øst-Europa fikk under finanskrisa et betydelig fall i yrkesdeltakelsen. Siden har yrkesdeltakelsen økt igjen. For andre grupper er historikken mer foruroligende. Dette gjelder særlig afrikanske menn. De opplevde også en dramatisk nedgang i yrkesdeltakelsen under finanskrisen, men har siden ikke kommet seg tilbake til samme nivå, sa Djuve.
 |
| LES HELE RAPPORTEN: Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Fafo.no. |
Hun understreket like fullt at dette er såkalte tverrsnittdata. Man kan derfor ikke konkludere med at det er snakk om personer som tidligere er i arbeid som nå har falt ut av arbeidsmarkedet. Utviklingen kan også skyldes en økning i antall nyankomne afrikanere.
Det er likevel ikke usannsynlig at noe av endringen skyldes at innvandrergrupper konkurrerer om mange av de samme jobbene, og at den økte arbeidsinnvandringen har skjerpet denne konkurransen, ifølge Fafo-forskeren.
– Det er en grunn til bekymring at yrkesdeltakelsen i noen av de mer etablerte innvandringsgruppene har gått ned samtidig som vi har hatt en voldsom økning i arbeidsinnvandringen. En ikke usannsynlig forklaring er at det har blitt vanskeligere å få de jobbene som for eksempel afrikanske menn tidligere fikk, sa hun.
Likevel: Internasjonalt sett høyt
Til tross for at yrkesdeltakelsen er lavere mellom majoritetsbefolkningen og mange minoritetsgrupper, synes likevel de nordiske landene å være bedre til å sysselsette innvandrere enn mange andre land.
– Innvandrerkvinner i Norden har høyere yrkesdeltakelse enn innfødte kvinner i Italia. En måte å forstå dette på er at det er en modelleffekt: Den nordiske modellen, med høye lønninger og høy etterspørsel etter arbeidskraft, gir høy sysselsetting. Lønnsnivået viser imidlertid større skiller. Innvandrere har i snitt betydelige dårligere lønns- og arbeidsvilkår, spesielt i enkelte bransjer, fortalte Djuve.
Hun pekte også på at lønnsforskjeller og forskjeller i yrkesdeltakelse kan være knyttet til innvandreres egne valg. Dette kan være krevende å håndtere i en politisk setting der ambisjonene om økonomisk utjevning er høye, samtidig som det skal tilrettelegges for videreføring av innvandrernes kulturelle særtrekk.
– Assimilering har en negativ klang i manges ører, samtidig som veldig store kulturelle forskjeller faktisk kan være et hinder for økonomisk integrering. I en viss forstand går en ekstremt multikulturell tilnærming bedre sammen med en liberalistisk velferdspolitikk enn med en sterkt utjevnende velferdspolitikk, ifølge Fafo-forskeren.
Mainstreaming er mainstream
Det politiske svaret til økt innvandring fra de nordiske landene har i hovedsak vært lagt på samme nordiske lest: såkalt mainstreaming. Det innebærer at de samme virkemidlene brukes overfor innvandrings- som overfor majoritetsbefolkningen.
– Men i tillegg har landene oppdaget at det ikke alltid går så bra. Man har opplevd til dels betydelige integreringsproblemer blant enkelte grupper. Derfor har også målrettede tiltak kommet på plass, tilføyde Djuve.
Både Norge, Sverige og Danmark har innført såkalte introduksjonsprogrammer. Programmenes målsettinger og virkemidler er i all hovedsak de samme på tvers av landegrensene.
Likevel er det ganske ulikt hvor «tøffe de er i klypa».
– Generelt har Danmark hatt det tøffeste aktiveringsregimet, særlig overfor innvandrere. Det virker nesten som de ville true dem til å bli integrert. Sverige på sin side har forsøkt å lokke, mens man i Norge har lagt seg et sted i midten.
