Tross nasjonale forskjeller, deler Island, Finland, Sverige, Danmark og Norge en rekke kjennetegn.
Fellestrekk innen organiseringen av arbeidsliv, økonomi og velferd er da også sentrale årsaker til at landene troner øverst på de fleste internasjonale kåringer innen velstand og levestandard, ifølge det omfattende fellesnordiske forskningsprosjektet NordMod 2030.
Landenes suksess åpenbarer seg særlig ved høy yrkesdeltakelse, velstand, produktivitet og omstillingsevne – samt små sosiale forskjeller.
At den «nordiske modellen» kommer til å utvikle seg ufortrødent videre fram mot 2030 er imidlertid langt fra sikkert. De fire Fafo-forskerne som har skrevet sluttrapporten har funnet en rekke tegn til sprekker i modellens grunnpilarer.
Et sentralt eksempel er nivået på sysselsettingen, noe de relativt små forskjellene og de inkluderende velferdsstatene i Norden er avhengige av.
Fram mot 2030 vil imidlertid befolkningen i arbeidsdyktig alder stagnere, andelen eldre øke og innvandrerbefolkningen stå for en vesentlig del av veksten i folketallet.
En kjerneoppgave vil da være å legge til rette for et mer inkluderende arbeidsliv med økt yrkesdeltaking og lengre yrkeskarrierer.
Mot franske forskjeller
Et viktig kjennetegn på den nordiske modellen, ifølge Fafo-forskerne, er lav ulikhet mellom innbyggerne. Likheten er både en forutsetning for modellens virkemåte – blant annet ved å bidra til høy tillit og samarbeidsvilje – og et resultat modellens bidrag til sosial og økonomisk utjevning.
- Les også: Økt ulikhet er en politisk beslutning
Inntektsforskjellene er imidlertid økende innad i Norden, påpeker Fafo-forskerne.
Ved siden av økte kapitalinntekter og endringer innen skatter og stønader, må endringer i arbeidsmarkedet ta deler av skylden for veksten i ulikhet. Sentralt her står rekordhøy arbeidsinnvandring og økt ledighet under finanskrisa.
Framskrivninger viser at dagens utvikling vil lede den samlete ulikheten i Norden til samme nivå i 2030 som dagens Frankrike.
I verste fall, dersom ulikheten i Norden vokser i samme takt som i Sverige på 2000-tallet, vil forskjellene i disponibel inntekt blant innbyggerne i Norden bli like store som i dagens Italia.
Fallende organisasjonsgrad
Innen arbeidslivet står det såkalte konfliktpartnerskapet sentralt i den nordiske modellen, mener forskerne. Dette handler om bred organisering i fagforeninger og blant arbeidsgiverne som, med staten på laget, har banet vei for lokalt partssamarbeid, et omfattende avtaleverk og et stabiliserende trepartssamarbeid.
Pilen for andelen fagorganiserte peker imidlertid nedover. Siden 1995 har medlemstallet i de nordiske fagbevegelsene stått stille, mens sysselsettingen har økt med over 2 millioner. Andelen av arbeidstakerne som er medlemmer i fagforeninger har falt fra nærmere 80 prosent av arbeidstakerne tidlig på 90-tallet, til rundt 65 prosent i 2012.
Dersom denne trenden fortsetter fram til 2030, vil fagbevegelsen i Norden da kun bestå av 6 millioner medlemmer – 1,3 millioner færre enn i dag.
Siden brorparten av medlemstapet siden 1990 har kommet i LO-forbundene, vil et slikt forløp medføre store endringer i styrkeforholdene. Når en stor bølge av arbeidstakere samtidig vil gå over i pensjonistenes rekker de neste 15 årene, må fagbevegelsen med andre ord rekruttere flere millioner nye medlemmer for å beholde status quo.
 |
| LES HELE RAPPORTEN: Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Fafo.no. |
Dessuten: Siden veksten i sysselsettingen trolig først og fremst vil komme i privat tjenesteyting – og tilgangen til underleverandører basert på billig utenlandsk arbeidskraft har vært økende – kan også bedriftenes interesse for å inngå tariffavtaler svekkes.
Krever brede reformer
Fram mot 2030 vil de nordiske landene stå overfor store omstillinger. Globalisering, utsikt til lavere internasjonal vekst, klimakrise og omlegging til en karbonnøytral økonomi er store nok utfordringer.
I tillegg vil økte folkevandringer, uløste integreringsoppgaver, eldrebølge, nye velferdskrav og endringer i det politiske landskapet stille store krav til partiene og organisasjonenes evne til fornyelse.
Forskerne er imidlertid klare på at utfordringene Norden står overfor er mulige å håndtere. De peker dessuten på at den nordiske modellen nettopp kan være en viktig ressurs for å overvinne problemene.
For å sikre den nødvendige fornyelsen, må imidlertid politikere og de sentrale aktørene enes om brede reformer, råder de. Om ikke truer forvitringen, som vil ramme de mest sårbare gruppene i samfunnet hardest. Ulikhetene vil øke ytterligere.
De nordiske landene trues i så fall med nedrykk på de internasjonale kåringene.
Artikkelen er skrevet med bidrag fra Fafo-forsker Jon Erik Dølvik.
Nordisk varetelling
Sluttrapporten satte punktum for et treårig forskningsprosjekt som har analysert den nordiske samfunns- og arbeidslivsmodellen – den «nordiske modellen». Fafo har ledet prosjektet, men med en rekke bidrag fra forskergrupper i andre nordiske land.
Prosjektet har forut for sluttrapporten produsert 17 delrapporter og -notat. En liste over dem alle finner du på prosjektets hjemmesider.
