Som selve ordet antyder: Allmenngjøring handler om å utvide en ordning som gjelder en mindre gruppe til en større gruppe. I arbeidslivet handler allmenngjøring av tariffavtaler om å gjøre hele eller deler av en tariffavtale i en bestemt del av arbeidsmarkedet til standard for alle som jobber der.
Først og fremst innebærer dette innføring av en minstelønn per time. Men også andre betingelser for lønn og arbeidsvilkår som de fagorganiserte har forhandlet fram vil bli gjeldende som «ufravikelige minstevilkår» for alle. Å betale ansatte mindre enn dette vil altså ikke være lov.
Med andre ord vil alle – også uorganiserte og/eller ikke-norske statsborgere – dekkes av (deler av) tariffavtalen.
| VIDEO: En kort introduksjon til allmenngjøring av tariffavtaler. |
Vedtaket vil oftest gjelde for hele yrkesgruppen/bransjen i Norge, men kan også være mer geografisk begrenset.
Begrunnelsen for allmenngjøring er å forebygge konkurransevridning og sosial dumping – det at arbeidstakere i bestemte bransjer jobber for svært lav lønn eller under uverdige arbeidsforhold.
Tilgangen til å innføre allmenngjøring ble innført i forbindelse med Norges inntog i EØS i 1994, ut fra bekymring om effektene den påfølgende arbeidsinnvandringen ville ha på det norske arbeidsmarkedet.
I de aller fleste europeiske land bestemmer politikere eller myndigheter hva som skal være nedre grense for hva arbeidstakere har rett på i timelønn. Slik er det ikke i Norge og andre nordiske land. Her fastsettes lønnsnivået fritt gjennom en avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Enten ved individuelle avtaler eller gjennom kollektive tariffavtaler.
 |
| ÅTTE UNNTAK: En EU-oversikt over hvilke land som har lovpålagt minstelønn, tilgang til allmenngjøring av tariffavtaler m.m. Forstørr |
Årsaken til at myndighetene ikke har satt noen offisiell minstelønn her på berget, er at fagbevegelsen, partssamarbeidet og tariffavtalene har stått sterkt. Tariffavtaler har dermed hatt stor utbredelse og fungert som uoffisiell norm også for uorganiserte arbeidsforhold.
For å sikre at denne friheten ikke leder til lønnsgalopp, har partene sentralt også tatt et ansvar for å koordinere lønnsdannelsen på tvers av bransjer. Teknisk beregningsutvalg og den såkalte frontfagmodellen står sentralt i dette.
Allmenngjøring er altså et unntak, der myndighetene griper inn og dikterer lønnsbetingelser for grupper i arbeidsmarkedet. Dette kan sies å bryte med vårt rådende hovedprinsipp.
Samtidig er det nettopp en støtte til – og videreføring av – systemet med kollektive avtaler. Det er jo nettopp tariffavtalene som tjener som utgangspunkt for vedtak om allmenngjorte lønnsbetingelser. Partene, gjennom LO og NHO, har da også sentrale roller i nemnda som fatter vedtakene.
Allmenngjøringen vil imidlertid være tidsbestemt og opphøre automatisk dersom ingen av partene i arbeidslivet ønsker å fornye den i kjølvannet av en ny tariffavtale.
Ved siden av å fastsette minstelønn, vil blant annet regler for betaling av overtid og arbeid utenfor normal arbeidstid, rett til tilpasset arbeidstøy og dekking av reiseutgifter, mat og losji kunne bli allmenngjort. Dette har likevel vært et omstridt område.
I tida rundt 2016–2017 ble eksempelvis allmenngjøringen av krav til godtgjørelser for reise/mat/losji fjernet i den såkalte verftssaken. Dette skjedde etter lang strid først i det norske rettsvesenet, og deretter mellom Norge og EU.
Merk også at det sjelden er snakk om bare én minstelønn-sats, men flere allmenngjorte satser. Eksempelvis ut fra fagbakgrunn og arbeidsoppgaver, samt gjerne egne satser for ansatte under 18 år. Lærlinger og personer på arbeidsmarkedstiltak holdes utenfor.
Hvis en bransje er omfattet av allmenngjøring, stopper ikke bedriftenes ansvar ved egne ansatte. De må også sikre at underleverandører oppfyller kravene til en allmenngjort tariffavtale – gjerne kalt kjedeansvar.
Dette er lovbestemt gjennom såkalt solidaransvar og informasjons- og påseplikt.
I den politiske debatten om sosial dumping har også ulike «modeller» stått sentralt – Skien-modellen, Oslo-modellen, norgesmodellen med flere. Dette handler om langt flere spørsmål enn minstelønn og kontroll av dette, men har som overordnet mål at offentlige anbud (innkjøp av ulike tjenester fra private tilbydere) kan og bør utformes for å sikre et seriøst og godt arbeidsliv.
En kraftig utviding av virkemiddelet med allmenngjøring av tariffavtaler kom i 2015, da fire nye bransjer ble vedtatt underlagt ordningen. I 2018 ble ytterligere en bransje omfattet. Dermed er ni områder fått tariffavtalene allmenngjort.
Disse er:
Detaljer om kravene? Se Tariffnemndas nettsider
(artikkelen fortsetter)
|
Leter du etter satser for minstelønna i egen jobb? Vi får mange tilbakemeldinger fra personer som er ute etter «sin» minstelønn. Som det framgår her har ikke Norge en lovpålagt «felles» minstelønn, men opererer med en vrimmel av satser – «tariffer» – diktert av tariffavtalene i ulike bransjer. Lønn justeres fortløpende både sentralt for bransjer og lokalt i virksomhetene. Dessverre har vi ikke kapasitet til å tilby en fullstendig og oppdatert liste over alle disse avtalte satsene. Vi har imidlertid skrevet en liten selvhjelpsguide: |
For at allmenngjøring skal bli innført, må det kunne dokumenteres at utenlandske arbeidstakere har – eller kommer til å ha – dårligere lønn eller arbeidsforhold enn sine norske kolleger.
Den statlig oppnevnte Tariffnemnda har ansvaret for å ta den endelige avgjørelsen om allmenngjøring. Nemda består av fem personer, utnevnt av staten for tre år om gangen. Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene stiller hver med én representant. De tre resterende medlemmene er nøytrale.
Nemda kan i «særskilte tilfeller» selv ta initiativ til allmenngjøringer. Skulle «allmenne hensyn» tilsi det, åpner også loven for at nemda kan sette andre minstekrav enn det som står i den gjeldende tariffavtalen.
Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet har ansvaret for å sikre at vedtakene følges. Brudd på bestemmelsene kan medføre boikott, straffes med bøter eller ende i en privat straffesak.
Allmenngjøring har en lang historie i Europa. Her til lands er virkemiddelet likevel relativt nytt. En tidlig kime fantes imidlertid i lovverket om tvungen voldgift, hvor Kongen kunne bestemme at voldsgiftdommer også skulle gjelde bedrifter i samme sektor som ikke var organiserte i N.A.F. (senere NHO) eller part i tariffavtalene.
Dette ble benyttet i en havnearbeidertvist i 1938.
I 1994 ble imidlertid virkemiddelet formalisert, i form av Lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Den var sentral i strategien for å håndtere inntoget i det felles-europeiske arbeidsmarkedet gjennom EØS-avtalen.
Både sosiale og økonomiske bekymringer lå bak innføringen av loven. Man ønsket å forhindre sosial dumping og å unngå at bedrifter som svekker de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser skal få et konkurransefortrinn.
Det skulle imidlertid gå over ti år før loven ble benyttet for første gang. Dette skjedde i 2004, samme år som ytterligere ti land ble medlemmer av EU og det norske arbeidsmarkedet dermed ble mål for en raskt voksende antall nye arbeidsinnvandrere.
Det første allmenngjøringsvedtaket i Norge gjaldt tre ulike tariffavtaler innenfor bygg-, elektro- og verkstedfag på syv landbaserte petroleumsanlegg.
Fra 2005 til 2011 kom Tariffnemnda med ytterligere 13 vedtak. Flesteparten av disse besto enten av utvidelser eller videreføringer av avtalene innenfor et lite knippe bransjer.
Trenden har gått fra regionale til nasjonale avtaler.
I 2011 ble også renholdsoverenskomsten allmenngjort for hele landet, i selskap med bygg, verftsindustri og landbruk. Fra og med februar 2015 fulgte også fiskeindustrien etter, deretter elektorbransjen (unntatt offshore), godstransport på vei og turbuss-virksomhet.
Ikke alle vedtakene om allmenngjøring har blitt videreført.
Lov om allmenngjøring av tariffavtaler ble evaluert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet i 2005. Som resultat foreslo regjeringen enkelte endringer i allmenngjøringsloven påfølgende år.
Aktuelle Fafo-rapporter og andre kilder: Lovfestet minstelønn: Norden og Europa – en oppdatering (Fafo-notat 2014:20), Solidaransvar for lønn (Fafo-rapport 2014:15), Allmenngjøring i EU og Norge (Fafo-rapport 2010:14), Evaluering av tiltak mot sosial dumping (Fafo-rapport 2011:09).
