Hvert år framover trenger helse- og sosialsektoren 4500 nye helsefagarbeidere for å dekke arbeidskraftsbehovet. Faget som skal bringe alle disse nye faglærte hendene inn i sektoren sliter imidlertid med stort frafall. Opp til to tredjedeler av elevene fra førsteåret har hoppet av når lærlingperioden begynner.
Per i dag vil kun en femtedel av behovet kunne dekkes gjennom lærlinger.
 |
| Forskerne Asgeir Skålholt og Håkon Høst (NIFU, øverst fra venstre) og Torgeir Nyen og Anna Hagen Tønder (Fafo) har skrevet rapporten om lærlingtiden i utdanningen som helsefagarbeider. |
Rapporten Å bli helsefagarbeider, skrevet i samarbeid mellom forskere fra NIFU og Fafo, forsøker gjennom 126 kvalitative intervjuer med elever, lærlinger og ansatte å finne årsakene til dette og å foreslå mulige tiltak for å øke antallet lærlinger.
Rapporten avdekker blant annet en høyt trafikkert svingdør mot sykepleieryrket og strukturelle problemer med lønn, status og stillingsprosenter i sektoren dit utdanningen i utgangspunktet er ment å sluse elevene.
Faller fra gruppevis
For å oppnå tittelen helsefagarbeider gjennom videregående skole, krever faget at elevene gjennomgår en toårig lærlingperiode. Denne kommer etter to års skolegang (Vg1 og Vg2).
Nesten halvparten velger imidlertid bort læretiden til fordel for å satse på påbygging til studiekompetanse, selv om dette innebærer en risiko for å stå på bar bakke dersom man ikke klarer å bestå alle eksamenene.
Blant 2007-kullet meldte 45 prosent overgang til påbygging, mens bare en tredjedel av den opprinnelige elevmassen endte med å gå ut i lære. Den resterende andelen hoppet over til et annet utdanningsløp eller sluttet på videregående skole.
I tillegg oppga 30 prosent av dem som gjennomførte hele utdanningsløpet at de ville starte videre utdanning eller påbygging etter endt lærlingtid. Av den opprinnelige tredjeparten av elevene som startet, var det i underkant av halvparten (47 prosent) som oppga at de ønsket å fortsette som helsefagarbeidere.
Trives – men ser en annen vei
Rapporten konkluderer med at det ikke er misnøye med selve utdanningen som gjør at elevene velger faget bort. Heller ikke mangel på læreplasser eller manglende trivsel i læreperioden synes å være noe vesentlig problem. De viktigste begrunnelsene ser derimot ut til å ligge i de karrieremulighetene elevene blir tilbudt i andre enden.
Forskerne oppsummerer tre årsaker slik:
- Lære oppfattes som en blindvei av noen. Påbygg derimot, holder valgmulighetene åpne.
- Det har vært planen hele tida. En del hadde tidlig bestemt seg for høyskoleutdanning, helst sykepleie.
- De velger bort lære fordi de har hørt at det er vanskelig å få jobb etter læretida.
Det er heller ikke til å stikke under en stol at usikkerheten preger mange av de unge elevene. Elevenes oppfatninger og planer vil altså i mange tilfeller formes underveis.
En avdelingsleder ved en skole sa det slik:
Jeg pleier å ha en runde og besøke alle klassene i begynnelsen [på Vg1]. Da spør jeg ‘hva har du tenkt?’ ‘Hva vil du?’. Sånn som det er på helse og sosial, har vi ca. halvparten som ikke vet. De vet ikke om de skal barn og ungdom, de vet ikke om de skal ha helsefagarbeider. Også har du en liten gruppe i hver klasse som sier ‘jeg skal bli sjukepleier’, også har du et par som er klare på at ‘jeg skal bli førskolelærer’ ‘jeg skal jobbe i barnehage’. Men ellers er det veldig usikkert.
For dem som er i tvil, kan derfor betenkningstiden som påbygging innebærer være kjærkommen. De som valgte å gå ut i lære følte på sin side seg ofte i alle fall midlertidig «ferdige» med skolebenken og ønsket praktisk orientert læring i arbeidslivet velkommen.
«Konkurrerer» med andre yrker
Som nevnt, er en sentral årsak til frafallet «konkurransen» med sykepleierutdanningen. Selv om det ikke eksisterer noen formell sammenheng, ser mange på linjen for helsefagarbeid som en forberedelse til å ta sykepleierutdanning.
Dette blir blant annet forsterket av at de i praksisperioder før den eventuelle læretiden opplevde at helsefagarbeidere kunne gå inn i en slags assistentrolle der sykepleierne hadde det formelle ansvaret.
Det går an å ta et kurs for å kunne gi ut medisiner, men du har fortsatt ikke lov til å gi ut medisinene alene. Det er så lite du har lov til å gjøre, du er nødt til å spørre en sjukepleier.
I tillegg ønsker som nevnt mange å ha en mest mulig åpen framtidshorisont.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta lærling før jeg begynte her, men så ombestemte jeg meg nå før jul. Jeg vil heller bli sjukepleier for da er det flere muligheter.
Sykehus ble da også av mange vurdert som et mer attraktivt arbeidssted enn i hjemmetjenesten eller på sykehjem. Helseforetakene benytter imidlertid seg så langt nesten ikke av denne yrkesgruppen. Kun 70 av 2000 av helsearbeiderfagets lærlinger var i 2010 utplassert ved sykehus.
Forskerne peker også på at et stort flertall av helsefaglærerne har bakgrunn som sykepleiere, noe som mer eller mindre ubevisst kan skape en form for dobbeltkommunikasjon.
Lønn og status
Det er også et relativt utbredt syn blant lærlingene at helsefagarbeideryrket innebærer dårlige lønnsbetingelser.
Hadde lønnen vært høyere, så hadde det garantert vært flere som hadde jobbet med det. For det er som regel ganske dårlig. At lønnen er så dårlig … for du redder faktisk liv og hjelper mennesker. I forhold til når du står i en klesbutikk eller er isbilsjåfør. En isbilsjåfør tjener faktisk mer enn en helsefagarbeider. Det er helt tragisk.
Flere lærlinger kommenterer også at yrket har en lav status, som nevnt gjerne i kontrast til sykepleieryrket.
Samtidig: Det å motta fagbrev som helsefagarbeider bidrar for mange til å skape en faglig identitet og være en kilde til stolthet og virketrang. Nærheten til pasientene/brukerne er for eksempel større enn for sykepleiere, som ofte ble oppfattet som mer administrativt orienterte.
For lærlingene som ønsket å bli sykepleiere handlet det likevel først og fremst om å få mer ansvar og «ha større muligheter».
I tillegg kunne det veie tungt at lærlingene oppfatter at det er lettere for sykepleiere få større stillinger.
Får ikke nok jobb
Når lærlingene til slutt står med fagbrevet i hånda, ønsker brorparten å fortsette i yrket, iallfall for en periode. Mange har i løpet av lærlingperioden blitt mer etablerte, kanskje med barn og/eller kjøp av egen bolig. Høyere utdanning framstår da sjelden som spesielt aktuelt ut fra økonomiske hensyn.
Problemet er imidlertid da tilgangen til en stor nok stillingsprosent. Ikke alle ønsker seg 100-prosentsstillinger, men like fullt opplever de tilbud om for små stillinger og/eller usikre tilkallingsvakter. De måtte stille seg bakerst i køen, bak alle de andre ansatte i virksomhetene.
Alle lærlingene forskerne intervjuet på tampen av læretiden mente det var vanskelig å få tilstrekkelig med arbeid som kunne sikre dem økonomisk. Dette fikk mange til å vurdere påbygging eller til å gå over i andre yrker.
Dette problemet hadde ikke alle vært like klar over før de gikk ut i lære. Ifølge rapporten sier noen rett ut at de «følte de hadde blitt lurt».
Jeg var litt overrasket over det med muligheten til å få jobb. Jeg har alltid hørt at man får jobb som helsefagarbeider. Men det er en som har vært lærling på sjukehjemmet som må ta ekstravakter og sånn. Det er litt kjedelig at man må skrive seg opp (som ekstravakt). Det er dumt at det blir så usikkert om inntekter, hvor mye du tjener hver måned og slike ting.
En av informantene uttalte seg kritisk til at lærerne i så stor grad lobbet for at de skulle gå ut i lære under de rådende lønns- og arbeidsvilkårene i sektoren:
I begynnelsen av dette skoleåret, så var vi litt småirriterte på lærerne, for de sa hele tida «Velg å gå i lære, for vi trenger dere.» Men det har vært så mange nyhetsartikler om at det ikke er jobb til oss. Venninnen min, hun fikk tilbud om en 20 prosent stilling! Og det går ikke så veldig bra når du holder på å bygge hus, har bil og sånne ting!
– Gi virksomhetene mer makt
Rapporten kommer med flere forslag til mulige tiltak:
- Handlingsrommet som den enkelte virksomhetsleder har til å ansette nyutdannede fagarbeidere etter fagprøven er for begrenset. Koblingen mellom inntak av lærlinger og rekruttering av arbeidstakere bør styrkes (førstnevnte er som regel styrt fra sentralt hold i kommunene, ofte knyttet til politiske vedtak).
- Tilsynelatende bidrar rekrutteringsmønstrene i pleie og omsorg til å styrke og reprodusere tradisjonelle mønstre for arbeidsdeling (mellom profesjonell og assistent), og arbeidstid (stor grad av deltidsstillinger).
- Det kan være ønskelig å øke andelen fagarbeidere blant lærerne, for å skape faglige forbilder med fagarbeiderbakgrunn.
- Selv om dette per i dag ikke er et problem, må man opprettholde trykket på å skaffe nok læreplasser. Dette er særlig viktig dersom man ønsker å øke antallet lærlinger
- Attraktiviteten til faget er også knyttet til hvor helsefagarbeiderne opplever at de kan jobbe. Ved å gi helsefagarbeidere bedre tilgang til å arbeide ved sykehus kan det bli mer attraktivt å gå ut i lære økes.
- Øke antallet heltidsstillinger eller større deltidsstillinger som gjør det mulig å få jobb å leve av etter læretida
Mer et yrkesfag?
Å gjøre det lettere å gå videre til høyere utdanning etter læretida (rett til påbygg etter lære eller «y-veien») kan gjøre at flere velger lære framfor påbygg Å bygge ned tilgangen til påbygging etter Vg2 kan gjøre at man mister de mest faglige sterke elevene, påpeker lærerne i rapporten. De tror dette kan gå ut over læringsklima og forverre faglige resultat.
Like fullt, skriver forskerne: «Et slikt tiltak vil likevel innebære en rendyrking av yrkesfagsiden ved utdanningen, og muligens endre dagens oppfatning om at det er to hovedløp i utdanningen, ett mot studiekompetanse og ett mot fagbrev. Ved å oppnå et klarere fagarbeiderfokus i utdanningsløpet kunne det føre til at flere gikk ut i lære. En slik utvikling vil likevel være avhengig av at skolene også fokuserer mer på at dette er et yrkesfag.»
|
|
Asgeir Skålholt, Håkon Høst, Torgeir Nyen og Anna Hagen Tønder:Å bli helsefagarbeider – en kvalitativ undersøkelse av overganger mellom skole og læretid, og mellom læretid og arbeidsliv blant ungdom i helsearbeiderfaget (Rapport 5/2013 / Fafo-rapport 2013:05) Oppdragsgiver: KS |
- Faget ble lansert i 2006, samtidig som fagene for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere ble lagt ned. Utdanningen er rettet mot blant annet spesialisthelsetjenesten, psykisk helsevern og kommunale og private tilbud om omsorg og behandling.
- Utdanningen velges på videregående skole (Vg2), i forlengelsen av ett år med helse- og oppvekstfag (Vg1). To års skolegang etterfølges av en toårig lærlingperiode. Fagbrev kan også oppnås som praksiskandidat ved å gå opp til fagprøve på grunnlag av godkjent realkompetanse.
- Om elevene angrer seg, kan de etter andre år velge påbygg til studiespesialisering og dermed oppnå studiekompetanse etter tre år. I noen fylker, som for eksempel Rogaland, har elevene rett til å ta påbygging til studiekompetanse etter at de har fullført læretida
- Antallet som velger bort læretida er stort underveis. I 2007-kullet valgte 45 prosent av elevene fra 2007-kullet å gå over til påbygging, mens bare 33 prosent etter hvert gikk ut i lære. De resterende meldte overgang til et annet fag eller hadde sluttet.
- I rene tall begynner omtrent 8000 elever hvert år på Vg1 helse- og oppvekstfag. Vg2 helsearbeiderfag har rundt 2800 elever. Omtrent 1100 av disse vil gå ut i lære og omtrent 1200 til påbygging.
- 76.000 sysselsatte har titler som helsefagarbeider eller har fullført de forutgående utdanningene for hjelpepleie eller omsorgsarbeid. Dette er fordelt på 52.000 årsverk. Fire av fem arbeider i kommunal sektor.
- I stortingsmeldingen «Mestring, muligheter og mening» anslo man et behov for en brutto tilvekst på 4500 nye helsefagarbeidere hvert år. Dersom alle i dagens lærling-kull får jobb, vil noe i overkant av tjue prosent av dette behovet dekkes av lærlinger.
- Rekrutteringen av voksne har lenge vært, og er fremdeles, dominerende i pleie og omsorgsyrkene. Praksiskandidatutdanningen er her sentral. 88 prosent av oppnådde fagbrev som praksiskandidater var over 30 år. Blant «vanlige» lærlinger var 17 prosent over 30 år, og 24 prosent over 25 år. Totalt var mer enn 60 prosent av dem som tok fagbrev i skoleåret 2010-2011 eldre enn 25 år.
- Ki NIFU-/Fafo-rapporten Å bli helsefagarbeider, som konsentrerer seg om utdanningsløpet til denne yrkestittelen. Omtale av denne rapporten finner du i artikkelen «Blir ikke helsefagarbeidere» her på Arbeidslivet.no.
Kilde: NIFU-/Fafo-rapporten Å bli helsefagarbeider av Asgeir Skålholt, Håkon Høst, Torgeir Nyen og Anna Hagen Tønder.
