Argumentet for et mer fleksibelt regelverk er inkludering: Mer midlertidighet senker terskelen inn i arbeidslivet, særlig for sårbare grupper.
Dersom midlertidighet skal fungere som et slikt springbrett, bør arbeidstakere uten fast stilling ha lik tilgang til opplæring og utdanning som andre. Norsk arbeidsliv er preget av et høyt kompetansenivå og et stort omstillingstempo. Hvis ansatte uten fast stilling systematisk har dårligere vilkår for læring på jobben, kan en midlertidig ansettelse ende med innlåsing i en usikker og ufordelaktig posisjon i arbeidsmarkedet.
Nye kompetansegap?
Fafo har laget en rapport om lærevilkår i norsk arbeidsliv. Her spør vi om et mer fleksibelt arbeidsmarked gir nye kompetansegap, altså om det er en sammenheng mellom lærevilkår og tilknytningsform. For å gi svar, har vi undersøkt deltakelse og finansiering av etter- og videreutdanning for midlertidig ansatte, og for ansatte på kort deltidskontrakt.
- Les hele rapporten: Lærevilkår i norsk arbeidsliv. Utjevning eller mot nye kompetansegap?
Våre analyser viser at midlertidig ansatte deltar mindre på kurs, og at arbeidsgivere er mindre villig til å investere i deres kompetanse. I 2013 deltok litt over halvparten, 53 prosent, av faste ansatte på kurs eller annen etterutdanning. Dette er nesten ti prosentpoeng flere enn andelen midlertidig ansatte.
Deltar mer i formell videreutdanning
For videreutdanning som gir formell kompetanse er det motsatt – her deltar midlertidige ansatte noe mer enn fast ansatte. Men slik utdanning foregår på tross av dårlig tilrettelegging fra arbeidsgiver: sannsynligheten for at arbeidsgiver finansierer videreutdanning er under halvparten så stor for midlertidige som for fast ansatte. Videreutdanning ser dermed ut til å være en individuell strategi for å komme i en bedre posisjon på arbeidsmarkedet.
I rapporten blir det også vist at et flertall av midlertidig ansatte opplever arbeidet som læringsintensivt. Selv om midlertidig ansatte har dårligere lærevilkår, foregår det mye læring i arbeidslivet også for denne gruppa.
Dårligere vilkår også for deltidsansatte
Deltidsansatte har også dårligere betingelser for læring enn fast ansatte. En av tre ansatte som jobber kort deltid deltok på kurs og annen opplæring i 2013, mot over halvparten av heltidsansatte. Samtidig oppgir langt færre deltidsansatte at arbeidet er utviklende og lærerikt, det vi med et samlemål kaller læringsintensivt. Her er tallet 44 prosent for deltidsansatte, mot 66 prosent for heltidsansatte.
Når det gjelder etterutdanning, finner vi også her at midlertidige deltar mer, men får sjeldnere finansiering av arbeidsgiver. Men forskjellene er mer markante: Bare 8 prosent av deltidsansatte får lønn under videreutdanning, mot 45 prosent av heltidsansatte. Disse tallene inkluderer ikke studenter med deltidsjobb.
Gjør det lettere å omstille
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling i Europa, OECD, har gjentatte ganger vist at norske arbeidstakere deltar mye i etter- og videreutdanning sammenliknet med arbeidstakere i mange andre land. Det skyldes ikke bare kompetansepolitikken, men også at den norske arbeidslivsmodellen har gitt bestemte insentiver for investering i kunnskap. Faste ansettelser er en del av dette bilde fordi det gjør investering i utdanning mindre risikabelt. Midlertidighet svekker arbeidsgivers insentiv til å investere i ansattes kunnskap, rett og slett fordi risikoen for ikke å få valuta for pengene er større. Internasjonal forskning peker også på at faste ansettelser har gjort norske arbeidstakere og arbeidstakerorganisasjoner omstillingsvennlige, fordi risikoen for å miste jobben ved omstilling har vært liten.
Små lønnsforskjeller stimulerer
Små lønnsforskjeller mellom ulike utdanningsgrupper, er et annet trekk ved den norske modellen som kan stimulere til økt at arbeidsgivere investerer i ansattes kunnskap og ferdigheter. Fordi arbeidstakere i hovedsak ikke forhandler lønn individuelt i Norge, er lønnsøkning ved utdanning og opplæring begrenset. Dermed har arbeidsgivere mye å vinne og lite å tape på å investere i kompetanse. Arbeidsgivere får økt kvalitet eller produktivitet, uten at prislappen blir særlig høy.
Dataene i rapporten tyder dermed på at en større andel midlertidige ansatte vil føre til et større kompetansegap enn i dag.
I denne rapporten har vi ikke hatt anledning til å følge arbeidstakere over tid. Om den langsiktige virkningen av dårlige lærevilkår for midlertidige er permanent innlåsing eller overgang til bedre betingelser, er et viktig spørsmål for framtidig forskning.
