Fra tradisjonen med laug til dagens modell har norske lærlinger opplevd en rekke liberaliseringer og innstramninger – før staten til sist tok et større ansvar.
En bilmekaniker-lærling i sving på et norsk bilverksted. Foto: Dag Helge Dybvad / Ringsaker Blad (via Nasjonalbiblioteket).
I 2014 lanserte Fafo-forskerne Torgeir Nyen og Anna Hagen Tønder boka Yrkesfagene under press (se hovedartikkelen Hvordan styrke yrkesfagene).
Her delte de yrkesutdanningens siste 200 års historie inn i fem ulike perioder:
1. Liberalisering av håndverket: Fjernet beskyttelsen av håndverkstitler som laugsvesenet hadde sikret. Et eksempel på hvordan man etter liberaliseringen kunne drive håndverksvirksomhet uten formell kunnskap er en person ved navn Hans Hansen: Han kunne i 1877 skaffe seg hele 11 håndverksbrev uten videre yrkesopplæring.
NY BOK Fafo-duoens bok Yrkesfagene under press er utgitt og kan bestilles av Universitetsforlaget. |
2. Ny lovregulering av håndverksfag: Håndverkere organiserte seg for å kreve regulering. Slo seg sammen med industriinteresser, og fikk til slutt politisk gehør:
3. Avtaleregulering i industrien: Industrialiseringen skapte behov for en rekke ulike yrkestyper. Blant annet. verkstedoverenskomsten styrket insentivene for å ansette fagarbeidere framfor ufaglærte.
4. Sterkere statlig regulering: Staten fikk en langt sterkere rolle etter krigen. Forsøk på å standardisere opplæringen. Sterkere lovregulering. Skapte nye spenninger som har vedvart.
5. Reform 94 – trepartssamarbeid: Konjunkturnedgang rammet unge uten utdanning hardt. Utdanningssystemet var lenge ikke i stand til å ta hånd om alle. Dessuten lav gjennomstrømning i skolen og mangel på lærlingplasser. Utvalg satt ned for å evaluere videregående opplæring. Partene fremdeles sentrale i utformingen av den nye modellen.