Når det offentlige setter oppdrag ut på anbud, er det ikke bare kommersielle bedrifter som kan slå til. Også ideelle virksomheter kan tilby sine tjenester.
I samfunnsdebatten hevder enkelte at ideelle virksomheter tilfører noe eget, noe verdifullt vi ellers ville ha gått glipp av. Kort sagt: De «gjør en forskjell».
Derfor har da også enkelte offentlige anbud blitt forbeholdt ideelle foretak. Kommersielle har til og med 2016 ikke hatt adgang til å søke på disse anbudene.
- Les mer om fersk endring: Vernet av ideelle fjernet i anbudsreglene
«Bedre, smartere, tryggere»
Argumentene for å beskytte ideelle aktører går gjerne på at:
- De yter bedre tjenester siden de ikke er kommersielle («ikke styrt av profitt, men har et ‘sosialt formål’ – og overskudd går tilbake til tjenestene»)
- De kan være mer innovative («mindre og mer uavhengige og fleksible enn offentlige virksomheter»)
- De nyter høyere grad av tillitt i befolkningen («trygghet gjør pasientene lettere friske»)
Men stemmer egentlig dette?
I rapporten En ideell forskjell? gjennomgår Fafo-forskerne Hanne Bogen og Arne Backer Grønningsæter ideelle virksomheters rolle i spesialisthelsetjenesten. Her avdekkes det at forskjellene er langt mindre enn mange tror, om man ser på faktorer som kan påvirke selve behandlingen.
(Artikkelen fortsetter)
|
Hvem er de «ideelle aktørene»? At en virksomhet kalles «ideell» vil si at den ikke er har eiere som skal ha betalt for sine investeringer gjennom utbytte, men at et eventuelt overskudd sluses tilbake i virksomheten eller til lignende typer virksomhet. Ofte er det snakk om foreninger som har et visst sosialt eller ideologisk tilsnitt, for eksempel tuftet på kristne eller humanitære formålsparagrafer. |
Ingen målbar forskjell mellom offentlige og ideelle
Tidligere forskning på ideelle aktører finnes det ikke mye av.
Begrensede undersøkelser om forskjeller mellom ideelle og offentlige alternativer (kommersielle var ikke med) fant ingen systematiske forskjeller, målt etter behandlingen de utfører.
 |
| FAFO-FORSKERNE Hanne Bogen og Arne B. Grønningsæter har skrevet rapporten En ideell forskjell? |
Enkelte ideelt drevne sykehus kommer riktignok bedre ut enn offentlige målt både etter kriterier som er objektive (den medisinske behandlingen) og subjektive (brukeropplevelsen). Likevel skårer andre ideelle middels eller under middels godt.
Innen rusbehandling og psykiatri, hvor det er mange ideelle tilbydere, har vi dessuten i svært liten grad sammenligninger vi kan støtte oss på.
I mangel på bevis på det motsatte, må konklusjonen derfor være at man ikke finner noen systematiske forskjeller mellom ideelle, kommersielle og offentlige virksomheter.
- Aftenposten.no: Kommentar om bl.a. manglende målinger innen rusbehandling
Ideologisk tro på ideelle
I retorikken og ulike personers meninger om ideelle aktører finner vi likevel et langt større spenn enn det tallmaterialet kan by på.
For å få deres syn på hva denne forskjellen består i, har forskerne intervjuet en rekke personer som jobber i, eller «sitter tett på», spesialisthelsetjenesten ved at de for eksempel på vegne av staten er ansvarlige for innkjøpene av tjenester fra ideelle og kommersielle aktører. Alle meningene lar seg ikke lett generalisere. Likevel finner forskerne at de som sitter tettest på tjenestene – de ideelle selv og innkjøperne i helseforetakene – er langt mindre sikre på at de ideelle egentlig utgjør noen forskjell – en merverdi – enn det personer i partipolitikken og fagbevegelsen gir uttrykk for.
At en slik merverdi kan finnes, hevdes likevel også av noen innkjøpere i helsesektoren. Påstanden lar seg likevel ikke lett etterprøve eller måle. For eksempel mente noen av statens innkjøpere av tjenester fra de ideelle at de opplevde enkelte positive forskjeller i «holdninger og væremåter», men sleit med å konkretisere hva dette var og eventuelt hadde å si for behandlingen.
Noen av innkjøperne trekker riktignok fram at enkelte ideelle tilbydere er flinke til å følge opp pasientene gjennom hele behandlingen – før, under og etter. Og at dette gir en bedre brukeropplevelse. At selve behandlingen skulle være bedre er det likevel ingen som påstår blant disse informantene.
Staten som oppdrager – og klient
I tråd med tidligere forskning og målinger, understreket Fafo-forskernes informanter at det er store forskjeller i hvor flinke og profesjonelle de ulike ideelle tjenesteleverandørene er.
Likevel kunne de vise til gode erfaringer – over tid.
For selv om ikke alle ideelle aktører i utgangspunktet hadde god kvalitet på sine tjenester, for eksempel innen rusomsorgen, hadde de etter hvert blitt gode. Dette skyldtes tett samhandling og dialog mellom innkjøperne og de ideelle leverandørene, synes det å være bred enighet om på begge sider av bordet.
Særlig det offentlige helsevesenets krav og retningslinjer har spilt en betydelig rolle i å løfte kvaliteten, mener informantene.
Tidligere var de ikke så gode» (…) det er vi som har krevd at de skulle bli bedreInnkjøper i regionalt helseforetak
Særlig lov om offentlige anskaffelser, virksom fra 1994, har her spilt en viktig rolle, påpekes det.
At samarbeidet med enkelte ideelle aktører har foregått over lang tid løftes også fram som vesentlig. Dette gjør at samarbeidet i mange tilfeller er sterkt og godt. Helsevesenet har dessuten blitt avhengig av de ideelles kapasitet og faglighet, for å gjennomføre all lovpålagt behandling.
Flere informanter på innkjøpssiden uttrykker derfor både stor respekt og sterkt behov for de ideelle tilbyderne, og ønsker dem en fortsatt plass i floraen. Men dette betyr altså ikke at det at tilbyderne er ideelle i seg selv spiller noen rolle.
Ideell tvil
Mange av disse synspunktene deles også av intervjuede representanter for de ideelle aktørene selv. De ser at det er store kvalitative forskjeller mellom ideelle tilbydere.
Som en leder for et ideelt drevet sykehus sa, da det ble snakk om kvaliteten i tilbudene fra de ideelle:
… blant de ideelle helseaktørene finner man både de beste og de verste»
De ideelle selv stiller seg som nevnt også tvilende til at statusen som ideell tilbyder i seg selv garanterer noen merverdi. At fraværet av dette skyldes at de offentlige anbudene er for «trange» til at særpreget kan blomstre, har de heller ingen klar mening om, sett under ett.
Heller ikke blant innkjøperne er det noen klar mening om hvordan anbudene eventuelt kan justeres for å åpne for slike særtrekk, siden det hersker stor usikkerhet om hva disse særtrekkene egentlig er.
Ideelle viktigere sett «utenfra»
Representanter for de tre politiske partiene som stilte opp i Fafo-undersøkelsen og fagforeninger som organiserer ansatte i sektoren, har som nevnt klarere meninger om at ideelle står for en vesentlig forskjell eller egenart enn Fafos informanter som jobber i spesialisthelsetjenestene.
Intervjuede politikere peker på at ideelle nyter stor tillitt og har en legitimitet som det offentlige helsevesenet igjen nyter godt av. Det pekes dessuten blant annet på at de ideelle står for et likemannsarbeid samt har en kompetanse og et reelt engasjement som velferdsstaten trenger.
Begrunnelsene kan likevel være mer ideologiske enn medisinske. En politiker ordlegger seg blant annet slik:
Merverdien ligger i historien. Mange har bodd langt fra de store sentrene. Det har vokst fram en stor ideell sektor fordi mennesker har ansvar for eget og andres liv. Med andre ord en solidaritetstanke. De ideelle organisasjonene […] representerer med andre ord historie og kultur som vi mener er en sterk og viktig verdi i samfunnet som vi må ta vare på.
Fagforeningene uttrykker på sin side en skepsis til privatisering, men at de har langt lettere for å godta tilstedeværelsen av ideelle aktører, siden disse ikke har profitt som overordnet mål. De peker også på at ideelle er flinkere til å se på pasienten som en helhetlig person, og at ideelle foretak gjerne har et bedre klima for samarbeid og at alle ansatte drar i samme retning.
|
Hva er «spesialisthelsetjenesten»? Tross det lange og noe anonyme navnet er spesialisthelsetjenesten en sentral del av det norske helsevesenet. Først og fremst handler dette om såkalt somatikk – behandling av rent fysiske sykdommer (særlig kirurgi og diagnostikk i form av laboratorietjenester og radiologi) – men også rusbehandling, psykisk helsevern og ulike typer av opptrenings- og rehabiliteringstjenester. Brorparten av dette besørger det offentlige selv på sine sykehus og andre institusjoner. Samtidig, selv om de regionale helseforetakene fremdeles vil ha det overordnede ansvaret, gir altså loven adgang til at de kan sette ut det praktiske arbeidet til private leverandører – om de så er ideelle eller kommersielle. 10 prosent av oppdragene, målt etter driftsutgiftene, går til private foretak, ideelle eller kommersielle. Anslagsvis 9100 personer jobber i ideelle virksomheter som leverer spesialisttjenester. |
