hovednavigasjon

Emner 

Arbeidslivets jul – fra hunger til forbruksfest

Målt mot 1800-tallet er juletida ikke til å kjenne igjen for de aller fleste arbeidstakere. Fremdeles står likevel noen forhutlet på gata og ser inn på den glade og bugnende julefest.
For arbeidsfolk har julas innhold endret seg nesten like mye som selve arbeidslivet. Her vil vi forsøke å samle noen tråder. Småbildene er hentet enten fra Digitalarkivet eller Digitalt museum – se kreditering fortløpende i artikkelen.
Bakgrunnsfoto: Colourbox For arbeidsfolk har julas innhold endret seg nesten like mye som selve arbeidslivet. Her vil vi forsøke å samle noen tråder. Småbildene er hentet enten fra Digitalarkivet eller Digitalt museum – se kreditering fortløpende i artikkelen.

I
Dickens.no
Cirka 1850–1900

Jul. På midten av 1800-tallet var ikke dette nødvendig et ord fullt av forløsning og jubel. Mange dagarbeidere, tjenestefolk, husmenn og andre i det som skulle bli hetende arbeiderklassen hadde annet å stri med. Det å koble av fra stress og bekymringer en luksus de knapt kunne unne seg.

I overbefolkede, trekkfulle boliger – kanskje uten noen sikker utsikt til inntekt på andre siden av helligdagenes ro – kunne høytiden ende med å forsterke fattigdommen mange daglig kjempet for å holde unna livet.

Det er ikke lenge siden, men likevel vanskelig å relatere seg til knappe 150 år senere.

Slik skildrer på Charles Dickens-aktig vis Arbeiderforeningernes Blad julaften i sin utgivelse 24. desember 1853:

Nu er der dessverre Juleaften sukker og klager den trætte, forarmede Arbeider, som seer sig omringet av hungrige Børn og en kjær Æktemake og har ingen Mad, ingen Klæder, ingen [brennved], intet Lys i sin usle Hytte og kan nu ei fortjene en eneste Skilling til en Bid Brød til sig og sine Kjære i de mange golde helligdager.

Nu er det Juleaften og Glæden banker allerede på Døren til de Riges og Mægtiges Gjæsteværelser og Dansesale, hvor [Stabbur] og Spisekammere og Kjældere neppe kan rumme Overfloden af sammenhobede Fornødenheder til Julehælgen.
(...) Den rige Mand som Du stræver for, glemmer at det er gjennem din blodige Sveed og Træl som hans Formue er samlet og at det er Du som tjener ham og dig han har at takke for, han selv ei behøver at arbeide.

Foto:  Worm-Petersen, Severin. Opprinnelig publisert i Arbeider-Foreningernes Blad  i 1850

Slik skildret, med klare forbilder,
Arbeider-Foreningernes Blad
«Statsbygningen» i 1850.

Fattige/arbeidsfolk må bære
rikfolk, aristokrati og presteskap
på ryggen.

Foto: Worm-Petersen, Severin /
digitaltmuseum.no

 

Thranen som fløy

Eksempelet over er fra den offisielle avisa til det første større forsøket på organisering blant arbeidsfolk og fattige i Norge.

Den såkalte Thranebevegelsen ble imidlertid slått hardt ned på av myndighetene. For mange involverte endte det i fengselsstraffer, inkludert for hovedpersonen selv. Etter endt soning emigrerte Marcus Thrane, som i 2018 fikk 200-årsjubileet markert, til USA.

Marcus Thrane i 50 aars alderen. Foto: Worm-Petersen, Severin / Digitalt museum
MARCUS THRANE: Leder for bevegelsen som bar hans navn.
Foto (beskåret): Severin Worm-Petersen / Digitalt museum

Det skulle da også gå noen flere tiår før andre igjen forsøkte å ta opp tråden. Imens forble forholdene for det som senere skulle bli kalt arbeiderklassen i beste fall skjøre. «Fattige» og «arbeidsfolk» var gjerne overlappende begreper.

Tilstrømmingen til byene (og utstrømmingen til USA) tiltok kraftig på denne tiden. Her havnet stor rikdom og dyp fattigdom skulder mot skulder.

I byene var det som Karl Marx på denne tiden titulerte «filleproletariatet» de verst stilte. Disse måtte gjerne livnære seg på desperate måter – tyver, tiggere, prostituerte eller streikebrytere.

Blant mer tradisjonelle arbeidsfolk i Norge var den mest utsatte gruppen «dagarbeidere» eller «arbeidsmannsklassen», ifølge Eilert Sundts rapportering fra Kristiania (Oslo) på 1850-tallet. Dette var løsarbeidere som tok seg av lossing og frakt ved havnene eller innen trelast.

Bryggearbeidere kunne riktignok tjene en god dagslønn målt etter sin stand. Like fullt var tilgangen til denne lønna svært usikker fra én dag til den neste. Lengre perioder med arbeidsledighet kunne raskt inntreffe.

Særlig om vintrene, da fraktvilkårene ble forverret, havnet disse ofte på Mangelsgården, populært kalt «De fattiges kvartal».

I Amalie Skrams novelle Karens Jul (1885) forsøker en politimann å få den forkomne Karen og hennes barn til å dra nettopp dit, etter å ha funnet dem i en forkommen tilstand i et fergeskur. Men hennes stolthet – eller kanskje det fåfengte håp om redning ved å komme i tjenestearbeid – nekter henne et slikt steg.

«Gud bevare mig vel for et Slags Stel,» mumled Konstablen. «Du maa gaa og melde Dig til Fattigvæsenet,» sagde han højere, «saa der kan bli en Greje paa detteneherre.»

«Nej det gjør jæ inte,» svarte hun pludselig stædig.

«Det er da vel bedre aa komme paa Mangelsgaarden og faa Mad og Husly, fremfor det, Du gaar paa naa,» sa Konstablen.

«Ja, men naar bare Madam Olsen kommer – hu er saa snil, Madam Olsen – hu tar mig til Maanespike, jæ ved det saa vist (…)»
Bildet er fra Prindsen-institusjonens nest siste år, i 1914. Foto (her beskåret):
«Prindsen», etter stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde» som var institusjonens utspring, var i utgangspunktet ment å tilby frivillig lønnsarbeid til trengende – et «fattigvæsen». Likevel ble også tvang, gjennom drift som tukthus (arbeidstvang som straff), utbredt. Loven som forbød «løsgjenger»-virksomhet skulle da også først fjernes på 1970-tallet. Også et «galehus» ble lagt til gården, som fremdeles er å finne i Storgata i Oslo.

Bildet er fra Prindsen-institusjonens nest siste år, i 1914.
Foto (her beskåret):
Forbech, Ludvig / Digitalarkivet.no

 

Vindusbrød og gryteinnsamling

Prekær fattigdom satte selvsagt julas fredsbudskap i et grelt lys. Protestene økte i styrke, ledet an av kunstnere som under realismen og naturalismen satte seg som mål å kle makta naken. Som i Skrams novelle ble da jula ofte en god ramme for å kritisere samfunnsordenen.

Christian Krogh: Kampen for tilværelsen (utsnitt)
BRØD-KAMP: Utsnitt fra Kroghs ikoniske maleri fra fattigdommens byliv. En gullring-pyntet hånd deler ut brød til en desperat klynge fattige på gata.
(Wikipedia Commons)

Fattigdommen skulle bli skildret i brede strøk. Internasjonalt er Charles Dickens En julefortelling en klassiker med både jul og arbeidsforhold som ramme.

Også H.C. Andersens fortelling Piken med svovelstikkene er som en slik sosialt orientert julefortelling å regne, selv om historien her er lagt til nyttårsaftenen.

Andre sosiale urettmessigheter ble også skildret med jula som fikspunkt, for eksempel Henrik Wergelands dikt «Juleaftenen», som rettet sterk kritikk mot datidens jødeparagraf.

Mest iøyenfallende er kanskje likevel Christian Kroghs «Kampen for tilværelsen» (1889). Her skildres en scene som var et vanlig syn i byene i juletida, der en rufsete og desperat flokk fillete barn og eldre får tildelt brød i vintergatene.

Og dette var ikke bare et vanlig syn i hovedstaden. Andreas Munch skildret i 1874 de fattige i Kristiansand i juletidene en gang i 1820-årene, som gjengitt i boka Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie:

Ogsaa Byens Fattige, og af dem var der en sørgelig Mængde, maatte paa visse Festdage modtages, riktignok ikke inde i Stuerne, men ude paa Gaden, foran de aabnede Vinduer.

Juleaften, f.Ex., var det Skik, at store Hobe av Strandgadernes trængende Befolkning drog i deres værste Pjalter omkring til de mere anseelige Borgeres Huse hvor Brød og andre Levnetsmidler uddeltes til dem in natura fra Vinduerne.

Jeg har ofte seet flere Hundreder af saadanne pjaltede og elendige skikkelser forsamlede udenfor vore Vinduer, hvor de under Hyl og Spetakel formelig stredes om de af Tjenerne til dem udrakte Brød.

Munch fortsetter med å lovprise at Fattigvesenet siden har klart å dempe slike «primitive Tilstande».

Likevel: Å dele ut mat viser at jula innebar at formuende følte på en plikt til å hjelpe mer direkte. Selv om det offentlige etter hvert tok et klarere ansvar, synes dette personlige ansvaret blant formuende – om det så var rituelt eller ektefølt – å ha blitt forsterket ettersom 1800-tallet nærmet seg slutten.

I tillegg til kirkens menigheter, ble en rekke filantropiske foreninger som skulle gi de fattigste bistand, særlig i juletida, stiftet. Indremisjonen og Frelsesarmeen ledet an. Frelsesarmeens «gryter» ble fra 1901 et vanlig innslag i byene. Køene til utdeling av klær og mat kunne begynne å forme seg fra 6-tida om morgenen lille julaften.

Blant arbeidsfolket selv kunne de i mangel på støttetiltak innføre solidariske ordninger. For eksempel innen gruvedriften var det tradisjon å arbeide ekstra for å gi pengene til familien til personer som hadde blitt skadet eller omkommet under arbeid. I tillegg betalte de skatt til fattigkassa.

For julefeiringen ble det også arrangerte egne «arbeider-fester». Thrane-bevegelsen kjempet med kristne organisasjoner om å tilby arbeidsfolk kulturelle tilbud og samlingspunkt i romjula. En rekke forsamlingshus ble tatt i bruk for dette, trolig med inspirasjon fra bygde-tradisjoner.

Også mellom gårdene på landsbygda var det filantropiske tendenser. En kvinne fra Aust-Agder, født 1886, fortalte følgende fra oppveksten fra en bondegård i Aust-Agder til Norsk Folkeminnesamlings minneoppgaver:

Når julen nærmet seg kom mange mennesker til gårds med kurver og poser, og fikk disse fyldt med et utvalg av så vel bakverk som av andre matvarer. Dette var av de medlemmer i samfunnet for hvem utkommet ikke var lett, de som på grunn av alderdom eller sviktende helse uten noe vid[e]re å falle tilbake på måtte føre en beskjeden levemåte i det daglige og ikke hadde midler til å skaffe seg noe av det ekstra som hører julen til. Således var denne tradisjonen i gagnet et ledd i den tids form for sosial omsorg.

 

Gøyere på landet – en stakket stund

Ja, folk som bodde på landsbygda hadde det ikke nødvendigvis bedre enn i byene – ofte tvert imot. Høye fødselstall la et sterkt press på bygder og jordbruksland, samtidig som at en rekke teknologiske nyvinninger begynte å svekke behovet for store mengder manuelt arbeid. Industrien i byene hadde derfor god tilgang av arbeidskraft som kom fra landsbygda.

Kårene til norske husmannsfamilier – en grunnleggende kampsak for Thrane-bevegelsen – var usle. Pliktene de hadde for å arbeide for selveiende bønder ga få eller ingen rettigheter. Også disse kunne bli behandlet som løsarbeidere, hvor tider uten arbeid ledet mot fattigkassa eller tukthuset.

Også tjenestefolk og svenner kunne leve trangt og kummerlig, uten særlige utsikter til en forbedret stilling. Når arbeidsevnen ble for svekket, kunne de raskt ende med å tilbringe sine siste år i de store sovesalene på fattighusene.

En mann fra Nordland, født rundt 1890, forteller til Norsk Folkeminnesamling om fattige kår

Vi var meget fattige, ja jeg gjentar meget fattige. Vi hadde ikke hus, men bodde på borgstueloftet hos [en kjøpmann] i Skjoldehamn. Værelset bestod av 1 rom og der oppholdt vi oss (…)

Kjøtt hadde vi ikke råd å kjøpe. Når vi barn til jul kunne få en skive hvetekake, helst med rosiner i, og en talerken risengrøt med rosiner, var det jul for oss barn i dobbel forstand, og jeg husker hvor misundelig vi kunne bli, dersom en anden hadde fått en rosin eller 2 mere.

Jula var imidlertid et kortvarig avbrekk i slitet, understrekte en noen tiår yngre kvinne fra Aust-Agder (teksten er her noe språklig korrigert):

… og når julen var slutt var det arbeide og aldri å tenke på kino eller fester. De kom efter hvert som tiden gikk fremover, men en nøisom tid var dette og tungt å arbeide efter nutidens målestokk

For de fattigste var det nok i juletida likevel bedre å befinne seg på bygda, ifølge boka Jul i Norge: Gamle og nye tradisjoner. At man i langt større grad hadde rikholdige lager av mat og drikke i landbruksområder hjalp selvsagt. Mange familier, også fattige, hadde dessuten gjerne en slaktegris som de kunne beholde hele eller deler av til julefeiringa. Og ølbrygging var dessuten en lovpålagt plikt i gamledager.

Viktigere, sosialt sett, var likevel at de tradisjonelle juleskikkene gjerne sto langt sterkere som en «demokratisk» feiring her. Man så i større grad forbi forskjeller i økonomi og stand. Feiringen i byene var gjerne mer privatiserte og lukkede på tvers av skillelinjer. Røttene til religiøse eller overtroiske skikker stakk generelt dypere på landsbygda. Solens rolle for grøden er åpenbar, så mørketida måtte ikke hale ut.

Hele lokalsamfunnet skulle inkluderes i feiringen, ikke bare den innerste familien. Juletrefester i regi av prester eller lærere var for barna ofte et av årets høydepunkt. Ellers var det gjestebud på kryss og tvers. Å forlate verten uten å ha blitt traktert var syndefullt – da «bar man jula ut».

To kvinner oppvokst på bygda i Buskerud i 1890-årene minnes barneårene blant annet slik:

Julen var en herlig aveksling. En ting jeg husker godt, var mors fattigmansbakkels, for da smakte jeg slik, at jeg altid, hadde mareritt om natten.
Julefesten ble holdt i skolestuen, og det store vakre tre, med levende lys, pynt av alle slag, kurver fulle av nøtter og rosiner, og rødeepler fra lærerens have, det var vel en stas, for os som ikke var vant til festligheter. Forresten var vi jo i julebesøk, til onkler og tanter, og høstet deres juletre, og mine små veninder var hjemme hos os, og ribbet mit.
 Julekort med nisser og julegris
Landlige motiv preger også i dag vårt juleunivers. Det innbefatter landbrukets «nisser» og selvsagt julegrisen, om den så er ekte eller i marsipan. Julekortet over er poststemplet i 1921 og er å finne i Kystmuseet Hvalers samlinger / Digitaltmuseum.no.

 

Fisker fra Røvær, Haugesund
FISKERE fra Røvær ved Haugesund rundt 1900. Foto: «Carl» / Narvesen / Digitalarkivet.no

Jul i fiskens tegn

Langs kysten var fisket selvsagt en integrert del av jula. Det kunne handle om å klare å fange nok fisk som kunne selges til å sette av penger til juletida, så vel som matauk til eget bruk.

Julekveita hadde en særlig status, framhever informanten vi straks skal høre fra – en mann fra Troms født i 1892, som nedtegnet sine minner for Norsk Folkeminnesamling.

Han er dessuten et vitne på at jula også innebar forberedninger til nytt fiske, ikke minst det viktige lofotfisket.

Praktiske forberedelser var likevel ikke alt. Julaften hadde tradisjon for spådomskunst rettet mot det forestående slitet på havet.

I henhold til denne mannens tradisjon skulle dette bli avslørt 1. juledag:

Et gammelt ordtak sa at vist ikke husmora hadde rømme til grøt skulle hun sitte på fjøstaket julenatta. Husbonden skulle sitte på naustaket vist han ikke hadde julekveite.

Det var jo så mange skikker ved juletider og nyttårsnatten. Et fat med vann blev satt på bordet. Rundt det blev fiskeverene i Lofoten av merket. Et flatbrød lakt over. Der det rydde mest av flatt brødet blev det best fiske. Et annet tegn var og gi sjura mat nyttårsdagen. Flaug ho med maten mot sjøen blev inntekta derfra.

Det fortelles at også gårdsfolk langt unna kysten brukte juledagene på å gjøre klær og utstyr klart for lofotfisket, denne viktige næringsøkta som tok til i januar og som oftest først ble avrundet et stykke ut i april.

En mann uten like lang reisevei, fra Nordland, født i 1893, fortalte følgende om hvordan jule-forberedelsene til fisket fikk sitt etterspill på nyåret:

Siste helg før Lofotferden kaldtes for 'Vågamannshelga' av den grunn at nesten alle lofotkarer herfra reiste til Vågan (Kabelvåg), for å ro fisket der. Da var det en storhelg, og med nadverd i kirken.

Alle som kunde komme seg ivei reiste da til H.berget for å ta avsked med sine husbonder, sønner og kjærester. Så bad også de ugifte om Lofotbrev fra den de aller helst vilde høre fra. Enkelte var vel også slik i den tid også, at de likte å få flest mulig Lofotbrev. Så kunde de 'føle seg' og skryte av det. Den tids flirt.

(artikkelen fortsetter)

Værhard fattigdom

For fiskere sett som arbeidsfolk var det særlig væreier-problematikken som kunne få det til å ulme – kanskje også etterfulgt av ønsker om å kaste kapitalismen over bord.

Opprinnelig hadde fiskeværene vært i kongens eie, slik at alle leide bruksrett. Men grunnet finansielle problemer på 1800-tallet hadde han solgt unna masse land, forteller boka Veiviseren til Lofotens historie.

Lokale handelsmenn – som gjerne allerede hadde fått tilnavnet «nessekonger» grunnet sin makt langs kysten – var ivrige kjøpere og utvidet dermed sin makt. Selv om de hadde mistet Lofotlovens (1816–1857) råderett over fiskerettighetene i bestemte områder, hadde de fremdeles et økonomisk overtak over mange enkeltskjebner.

Lokalt eierskap kunne ha mange fordeler, og maktmisbruk var det ingen automatikk i. Men makten var iallfall omfattende i de små forholdene som da fantes. Væreierne leide ut jordbruksland og tomter til lokalbefolkningen og rorbuer til sesongfiskere. Alt mot betaling som gjerne var en tvungen andel av fangst eller et bestemt antall dager man måtte stille arbeidskraften sin til dispensasjon. Med andre ord en slags husmann-ordning. De tilbød også kapitallån til båter og annet fiskeutstyr.

Denne lokale vendingen svekket makten som bergenske kjøpmenn hadde hatt på pris og investeringer, men kunne skape nye konflikter for dem som måtte være avhengig av væreieren. Det kunne selvsagt være langt vanskeligere å ha gjeld til personen tre hus bortenfor eller til en handelsmann hundrevis av kilometer unna.

GARNBØTING blant fiskere et sted rundt år 1900. Ukjent sted. Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum.

Med det samme havet er tema, bør selvsagt også de mange norske sjøfolkene nevnes. Det kunne gå tiår før de kom tilbake til familien og norsk jul. Her må vi likevel hoppe noe fram i tid, til å høre fra en Aust-Agder-mann født i 1892.

I heseblesende stil forteller han om et juleopphold han hadde på New Foundland, midt mellom reiser på kryss og tvers av kontinentene (teksten er noe språklig redigert):

... det blev jul mens vi lå der, og jeg husker vi fik gåsestek og det var jo ikke formeget efter alt preservert kjøt som vi hadde fåt hele sommer. Der lå et dansk skonnertskip som manskapet var rømt fra, vesentlig unge gutter som os. Vi var ombord der og hjalp med å binde seil å gjøre den seilklar og når det var middag fik vi kokt fisk og poteter.

Den andre dagen fik vi bare fiskesuppe, men en dram skulle ha til maten, meget simpelt brennevin, og så var den ferdig å skulde seile og jeg og danske skipperen var iland å skulde hente nogen av manskapet som var arrestert og der var en unggut han gråt og sa nu må de ikke slå mig mer Kaptein.

Ja det var mentaliteten på skutene den gang og det var ikke noget bedre ombord hos os.

 

Pater familias og pater arbeidsplass

Samfunnsidealet på denne tiden, og langt ut på 1900-tallet, var som kjent at mannen skulle være den som utførte lønnet arbeid, mens kvinnen tok seg av alt arbeidet knyttet til hjem og barn.

Fattigdom innebar likevel en form for framtvungen likestilling. Ut fra Sundts undersøkelser midtveis på 1800-tallet hadde, avhengig av stand, mellom annenhver og hver sjette gifte kvinne en form for arbeid utenfor huset – da som regel i tillegg til ansvaret i hjemmet.

Lønnsarbeidende kvinner fikk uansett dårligere betalt. Det samme gjaldt i mange tilfeller menn uten familie.

Også barna måtte trø til, i byen som på landet. At barna kom i den alder der de kunne jobbe – små hender og kropper kunne for eksempel være hendige i fabrikker og gruver – var en økonomisk befrielse for mange familier.