Produktivitet: For de fleste av oss vil neppe dette være et stikkord for å live opp samtalen med venner en lørdag kveld.
Flere snakker like fullt om dette økonomiske begrepet enn før, skal man dømme ut fra medietjenesten Retriever. I 2014 ble ordet nevnt nær 4100 ganger i et utvalg norske medier mot 3200 året før.
Vår evne til å skape
Trolig har Produktivitetskommisjonens arbeid noe av æren – eventuelt skylden, om du er slik stemt – for dette. En slags medansvarlig kan man nok også finne i Ragnar Nymoen. Han er nemlig professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, samt arbeider med analyse og forskning ved Samfunnsøkonomisk Analyse.
Et slikt yrke krever et nært forhold til «produktivitet». Ordet som mange kjenner til, men kanskje i mindre grad egentlig forstår.
Det enkleste er kanskje å kalle det vår evne til verdiskaping.
– Produktivitet er et nyttig begrep for å forstå et samfunns økonomiske utvikling. Det er nemlig en viktig faktor for å sikre økonomisk vekst. Øker produktiviteten får vi større inntekter som vi kan fordele på hver enkelt – altså en velferdsøkning, forteller han.
Produktivitetsutviklingen er også viktig i det kortere tidsperspektivet, fortsetter han:
– For eksempel den gir grunnlag for lønnsvekst som ikke leder til «for høy» prisinflasjon eller til så lav lønnsomhet i næringslivet at sysselsettingen trues «fra kostnadssiden».
- Artikkel om lønnsdannelsen: Produktivitet rett inn på lønnskonto
Hevet blikk mot framtida
Det langsiktige handler om økonomisk vekst over lengre perioder. Som regel går grensen ved minst 5 år, slik at konjunkturer (kortsiktige svingninger i markedet) ikke slår inn.
 |
| ØKONOMI-PROFESSOR Ragnar Nymoen deler arbeidsdagene mellom Universitetet i Oslo og Samfunnsøkonomisk Analyse. Han er også forskningsleder ved Senter for lønnsdannelse. Foto: UiO.no |
– Måling av produktiviteten hjelper oss til å utforme politiske reformer som kan bidra til økonomisk vekst både i enkeltland og på tvers av landegrenser, opplyser professoren.
Dette har blitt høyaktuelt i Norge den siste tiden. Regjeringen Solberg nedsatte nemlig et eget utvalg som skulle se på Norges produktivitet, den nevnte Produktivitetskommisjonen. Deres første delrapport ble offentliggjort i februar.
Hvorfor?
– Selv om vi er på et svært høyt nivå i Norge, kan selvsagt produktiviteten ennå styrkes ytterligere. Statistikken har dessuten vist at produktivitetsveksten har vært lavere enn «normalen» i årene etter finanskrisen. Særlig blir dette aktualisert når vi ikke lenger kan stole på drahjelp til økonomisk vekst som følge av oljenæringen.
Velferd delt på alle
Men heller ikke måleenheten produktivitet er én selvsagt ting. Det er nemlig mange ulike måter å regne ut denne på. Nevneren (antallet den totale verdien deles på) kan være hver enkelt arbeidstaker (altså kun sysselsatte) eller hver arbeidstime.
Den klassiske og enkleste metoden bruker imidlertid hele befolkningen som utgangspunkt. Med andre ord beskrives produktiviteten som et bruttonasjonalprodukt (BNP) – alle verdiene som blir skapt i et land på et år – delt på antallet innbyggere.
Summen du får kalles gjerne velferdsmålet. I utgangspunktet peker nemlig dette tallet på hvor mye penger, i lønn og ulike (velferds-)ytelser, hver enkelt av oss i gjennomsnitt har å rutte med. Dette vil selvsagt være før skatte- og fordelingspolitikken kommer inn i bildet.
Norsk etterkrigshopp
Økonomiprofessoren tegner et diagram på papiret foran seg. Fra 1905 holder den seg stødig lavt i terrenget, før noe plutselig skjer etter 2. verdenskrig. Da stiger kurven bratt til værs.
Grafen illustrer veksten i produktivitet i Norge, målt etter nettopp BNP per innbygger. Fra 1905 til 2010 har produktiviteten blitt 16 ganger så høy. Med andre ord produserer en nordmann i dag den samme verdien som 16 nordmenn produserte på den tiden Norge ble et selvstendig rike.
Og dette har skjedd samtidig som at arbeidstiden har blitt kortere og feriedagene flere. I perioden har dessuten størrelsen på befolkningen økt. Flere mennesker deler verdiene, innenfor en smalere arbeidstidsramme.
Med andre ord må «kaka» – i dette tilfellet bruttonasjonalproduktet – ha økt dramatisk i størrelsen for at også de enkelte «kakestykkene» (hver enkelt persons andel av BNP) kan ha økt så drastisk som den har gjort.
– Hva dette fenomenet skyldes? Dette er ett av de store spørsmålene i teorier om økonomisk vekst, forteller Nymoen.
Kapitalen og teknologien
Forenklet sagt gir økonomisk teori to mulige forklaringer:
- Mer kapital står bak hver enkelt arbeidstaker
- Produktiviteten har økt på grunn av «teknologisk framgang»
«Kapital» må da ikke forstås kun som penger, men også produksjonsmidler. Begrepet omfatter alle aktiva som en bedrift har, både rent materielt og mer abstrakt. Materiell kapital kan være eiendom, kontorer, utstyr og hjelpemidler som datamaskiner, programvare og maskiner.
Mer generelt kan kapital også inkludere den kompetansen de ansatte har og organisatoriske forhold på arbeidsplassen.
– I hvert fall slik verden har sett ut hittil er kapital en betingelse for økonomisk vekst over tid. Det handler om vilje til å spare ressurser slik at man kan foreta stadig nye investeringer i arbeidsplassene, forteller Nymoen.
At andelen BNP per innbygger øker i størrelse krever dermed at den såkalte kapitalintensiteten øker – altså hvor mange hjelpemidler som arbeidet man utfører har å støtte seg på.
– Men denne kan på langt nær forklare hele 16-doblingen. Derfor har økonomifaget kommet opp med begrepet «teknologisk framgang», fortsetter Nymoen.
Motorsag-massasjen
«Teknologisk framgang» er langt vanskeligere faktor å måle og avgrense. Men prinsippet går ut på at man med samme arbeids- og kapitalinnsats som tidligere klarer å skape stadig større verdier.
Dette kan være vanskelig å måle helt nøyaktig, men alle med noen år på baken vil kunne se at den ofte skrittvise innovasjonen i samfunnet medfører store endringer over tid. Endringer som gir oss mer hjelp til å arbeide mer effektivt.
– Her snakker vi om de virkelige store temaene. Dette handler om alt fra organiseringen av hele samfunnet, for eksempel ved hjelp av barnehager, samferdsel og koordinering av arbeidsdagen. Og at verktøyene vi bruker – kapitalen som støtter oss – i seg selv blir bedre over tid, understreker Nymoen.
Eksemplene på sistnevnte er mange. Ta for eksempel motorsaga:
– I skogbruket bidro innføring av motorsaga en fenomenal vekst i produktiviteten. Før 2. verdenskrig gikk det i buesag og øks. Så kom tomannsmotorsager, deretter énmannsmotorsager tidlig 60-tallet. Selv om man har akkurat samme arbeidsoperasjon skjøt den daglige framdriften for hver enkelt skogsarbeider fart.
For å oppsummere er det altså ikke bare mengden kapital som bidrar til økt produktivitet. Det viktigste kan være at produktet man støtter seg på blir mer effektivt – altså teknologisk framgang.
Nordmenn «best» eller «gode»?
Som nevnt finnes imidlertid langt mer avanserte måter å regne på en arbeidstakers, bedrifts eller et lands samlede produktivitet.
– Produktivitet er veldig vanskelig å måle. Hva som er den beste framgangsmåten diskuteres derfor hele tiden, påpeker professor Nymoen.
De ulike teoriene prøver gjerne å unngå at forskjeller mellom land, blant annet ulik struktur på næringslivet, skal gi et falskt bilde på de ulike landenes styrker og svakheter. Enkelte land kan for eksempel lene seg tungt på utvinning og salg av råvarer (som olje, tømmer, landbruk), mens andre har flere teknologibedrifter.
Dette skjer gjennom det forskerne kaller vekting. Ulike teknikker vil derfor kunne gi ulike svar. Selv om Norge går for å være verdensledende innen produktivitet kan vi raskt måtte jenke oss noe dersom man tar slike hensyn (lenke SSB-sak).
– Det finnes tall som viser at Norge er på toppen, også når vi korrigerer for oljebransjen. Men vi ligger vel uansett høyt på andre målinger, sier Nymoen noe spørrende og innrømmer at det er vanskelig å være oppdatert på alle målinger og rangeringer som publiseres av nasjonale og internasjonale organisasjoner.
Man bør da heller ikke stirre seg helt blind på disse målingene, vektlegger han:
– Selv om det er viktig å sammenligne oss med andre land, kan det tilsløre andre forskjeller som ikke nødvendigvis gir gevinst i slike rangeringer.
Politisk greit – verre for kloden?
At vi måler samfunnets makroøkonomiske «helse» ved hjelp av produktivitet-begrepet er i seg selv ikke spesielt politisk kontroversielt.
– Måleenheten er forenlig med ulike politiske ståsted. Fordelingspolitikken er nemlig noe som gjerne kommer i neste ledd, når gevinstene av produktiviteten skal behandles, understreker økonomiprofessoren.
Imidlertid tar ikke et BNP-basert produktivitetsmål nødvendigvis hensyn til bærekraft og mer økologiske perspektiv. Dette gjenspeiles også i at BNP per innbygger («capita») bare er én av flere indikatorer som inngår i FNs anerkjente Human Development Index.
Et åpenbart eksempel på denne problematikken er vi nordmenn godt kjent med: Selv om utvinning av olje har bidratt til høy norsk produktivitet, er dette en begrenset ressurs. Attpåtil kan den bidra til å skade hele klodens produktivitet dersom klimaendringene endrer hele fundamentet for livene og samfunnene våre på denne planeten.
– Dette kan selvsagt tas hensyn til ved at man endrer noe på regnestykket, påpeker Nymoen.
Begreper som «grønn vekst» har da også blitt lansert. Én av begrepets betydninger – det brukes relativt vidt – er å vektlegge at vekst i økonomien ikke skal medføre større skader på økosystemet gjennom materielt forbruk, forurensning, avskoging og lignende.
