Ja, det er blitt enklere å vaske hvitt og redelig. Og for kjøperne av renholdstjenester har det blitt enklere å være ryddige og lovlydige, konkluderer Fafo-forskere. De har i en ny rapport gått renholdbransjens utvikling etter innskjerpelsene etter 2011 etter i sømmene.
At norske virksomheter følger de nye reglene er imidlertid en annen sak.
1 av 4 aldri sjekket godkjent-stempel
Ut fra det nye lovverket for renholdstjenester, har kunder et eget ansvar for å sikre at de kun benytter seg av seriøse og lovlydige bedrifter.
Derfor burde man forvente at mange kunder spør om tilbyderne av renholdstjenester er formelt godkjent av Arbeidstilsynet, som de skal være.
Det skjer ikke så ofte man kanskje kunne forvente, skal man dømme ut fra spørreundersøkelser Fafo har utført blant henholdsvis ledere av bedrifter/virksomheter og arbeidsgivere i norske renholdbedrifter.
Blant sistnevnte grupper svarer:
- 6 prosent at de får spørsmål om godkjenning hele tiden.
- 59 prosent at de har opplevd det flere ganger
- 9 prosent at de har opplevd dette én gang
- 24 prosent at de aldri har blitt spurt om dette.
De nye regleneFra og med 1. september 2012 gjaldt nye regler for renholdsbedrifter og deres kunder. Den såkalte godkjenningsordningen inneholder flere krav:
I tillegg fikk renholdsbransjen tariffavtalen allmenngjort med virkning fra september 2011. Dermed ble det innført en minstelønn alle, også bedrifter uten tariffavtale, må følge. |
Størrelsen på renholdbedriften påvirker i stor grad hvor mye de ses i kortene på denne måten. Arbeidsgivere i virksomheter med 50 ansatte eller mer blir oftere «kontrollert» på denne måten, mens virksomheter med inntil ni ansatte sjelden har kunder som etterspør slik informasjon.
Krav om garanti-lønn
Godkjenningsordningen er ikke den eneste endringen som renholdbransjen og deres kunder har måttet forholde seg til de siste fem årene.
I 2011 ble det dokumentert klare nok tilfeller av sosial dumping og konkurransevridning til at tariffnemnda vedtok å gjøre enkelte lønnsbetingelser i bransjens tariffavtale gjeldende for alle. Dermed ble en absolutt minstelønn for alle renholdere innført.
- Bakgrunn: Hva er allmenngjøring av tariffavtaler?
For kundene innebærer dette også «påse- og informasjonsplikt». De har altså ikke bare et ansvar for at bedriften renholderne jobber i er godkjent av Arbeidstilsynet, men også for å sjekke at renholderne som vasker hos dem får den lønna og arbeidsbetingelsene de har krav på.
- 2013-konklusjon: Allmenngjøring sikret mange renholdere høyere lønn
Også slapp sjekk av lønnsnivå
Her er heller ikke alt på stell, skal man dømme ut fra spørreundersøkelsene. Av alle virksomheter som kjøper renholdstjenester har rundt halvparten sjekket dette de siste to år.
- I privat sektor forteller kun 28 prosent at de har undersøkt at renholderne får utbetalt det de skal.
- På et mer direkte spørsmål svarte 88 prosent at de ikke visste hva renholderne som jobbet hos dem fikk i lønn.
- I offentlig sektor der de har satt renhold ut til private svarer 3 av 10 at de ikke har kontrollert dette de siste to år.
Dersom man snur bordet, tegnes samme bilde. Andelen arbeidsgivere i renholdbransjen som oppgir at kundene i større grad enn før spør om dokumentasjon på renholdernes lønns- og arbeidsvilkår før kontraktinngåelse har ligget omtrent på stedet hvil siden en likelydende undersøkelse for fire år siden: 48 prosent i 2016 og 52 prosent i 2012.
Skurker og kunnskapshull
Ifølge Fafo-forskerne er det særlig to grupper som hyrer inn renholdere som ikke er godkjente, og dermed bryter loven:
- De som driver useriøst også i egen kjernevirksomhet
- De som ikke kjenner til kravene
Ifølge Fafos informanter er førstnevnte gjerne å finne i utelivsnæringen og mindre forretninger innen varehandel, sektorer som Kripos har trukket fram som arnesteder for svart økonomi og annen kriminalitet.
I to frittstående artikler omtaler vi også hvordan privatmarkedet – hvor 1 av 9 husholdninger kjøper renholdstjenester – stikker seg ut som preget av manglende kunnskap og svart betaling.
Mangel på kunnskap er også ujevnt fordelt i proffmarkedet. Mens offentlige virksomheter framstår som de mest kunnskapsrike på dette området, viser en spørreundersøkelse at rundt halvparten av bedriftene i privat sektor ikke kjenner særlig godt til godkjenningsordningen.
Mange av disse vil ikke være medlem i en arbeidsgiverforening. En av Fafos informanter til rapporten, en representant for arbeidsgiverforeningen Virke, beskrev hvordan dette bidrar til et skille i kunnskapsnivå:
Vi var tidlig ute med å informere alle våre medlemsvirksomheter om at det ble endringer og hva disse besto av. Problemet er at de små bedriftene, som mange av de svarte selger sine tjenester til, de er heller ikke organiserte. Verken hos oss eller i NHO. Jeg tror det særlig er her det useriøse vokser. Det er nok mange av disse som kjøper tjenester som ikke er klar over endringene som kom med allmenngjøring og godkjenningsordningen.
Kunnskap hjelper
Fafo-forskerne etterlyser bedre informasjonsarbeid ut til særlig mindre virksomheter i privat sektor som kjøper renholdstjenester.
For dersom virksomhetene kjenner til ordningen, ser det ut som om mange tar ansvar og sjekker at renholderne og deres arbeidsgivere har alt det formelle på det tørre. Ordningen i seg selv fungerer altså i en viss grad etter planen – dersom den er kjent.
Private bedrifter hvor respondentene oppga at kunnskapen om godkjenningsordningen var god, er da også i hovedsak enige i at de har bedret forholdene i renholdsbransjen, og uenige i at ordningen har gjort innkjøp tungvint (klikk på bildet for større versjon):
Flere tall om renhold:
Hvor mange virksomheter kjøper renholdstjenester
Langt fra alt renhold skjer ved hjelp av «eksterne» renholdere. Faktisk svarer mer enn halvparten av virksomhetene i Fafos undersøkelse at dette tas hånd om av noen i egen stab. Enten ved at de har ansatt en renholder direkte i virksomheten (24 prosent) eller at øvrige ansatte har dette som et ansvar (34 prosent).
Alt i alt viste virksomhetene til følgende løsninger (flere alternativer var mulig):
Naturlig nok er fordelingen sterkt knyttet til størrelsen på virksomheten. Ansatte renholdere blir vanligere jo større virksomheten er, mens det oftere er øvrige ansatte som står for renholdet desto mindre den er.
Blant de med mer enn 50 ansatte benyttes da også et renholdsbyrå av to tredjedeler (65 prosent) av virksomhetene.
Når – og hvor ofte – vaskes det?
Hyppigheten av vask og når den utføres varierer selvsagt også sterkt. Drøyt en av tre oppgir at de har daglig behov, mens noe over halvparten har behov noen ganger i uken.
- Over halvparten (56 prosent) svarer at renholdet foregår i den ordinære arbeidstiden
- 1 av 5 (21 prosent) svarer at det foregår tidlig om morgenen før arbeidet starter.
- 1 av 4 oppgir at det foregår på kvelden etter arbeidstid.
- Kun 2 prosent har renhold som i hovedsak foregår om natten, og 7 prosent svarer at renholdet i hovedsak foregår i helgen.
Blant dem som bruker eksterne leverandører oppgir halvparten at «denne løper til den blir sagt opp», mens drøyt en av fire svarer at de har en kontraktsperiode på ett til tre år.
