Antallet organiserte medlemmer økte både blant arbeidstakerne og arbeidsgiverne målt mot 2018. I prosentandel av hele arbeidsmarkedet står likevel tallene først og fremst på stedet hvil. Omfanget av tariffavtaler fortsetter derimot å peke nedover.
Fafo-forsker Kristine Nergaard utarbeider hvert år en oppdatering av det organiserte arbeidslivet i Norge, på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet.
Nå har hun beregnet de siste tallene, for 2018 og 2019. De ferskeste vil gjelde for inngangen til 2020 (31. desember 2019), men vil altså ikke plukke opp eventuelle endringer under den dramatiske koronakrisa.
 |
| FØLGER UTVIKLINGEN: Fafo-forsker og forskningskoordinator Kristine Nergaard. |
Fra 2018 til 2019 finner hun at:
For tariffavtale-dekningen er tallene noe eldre og mer usikre, men ser etter alle solemerker ut til å fortsette nedgangen, til et sted mellom 45 og 52 prosent i privat sektor i 2017/2018.
Antallet medlemmer i fagforeninger økte med 40 000 fra 2018 til 2019 – til totalt 1,90 millioner personer.
Avgrenset til kun yrkesaktive medlemmer, økte antallet medlemmer med rundt 25 000 personer – til rundt 1,28 millioner personer.
Organisasjonsgraden – prosentandelen arbeidstakere som er fagorganiserte – ligger likevel noenlunde stabil på 50 prosent. Det samme gjelder fordelingen av disse mellom de ulike hovedsammenslutningene – LO (50 prosent), YS (24), Unio (10), Akademikerne (6) og frittstående (4).
Blant arbeidsgiverne økte også medlemstallene relativt betydelig fra 2018 til 2019 (31. desember), med 1700 fra totalt 61 800 til 63 534, en økning på 2,8 prosent.
De to største, NHO og Virke, økte begge medlemstallet. KS, trolig grunnet sammenslåinger av kommuner og fylkeskommuner, hadde en kraftig prosentvis tilbakegang fra 636 til 439 medlemmer.
Spekter og «øvrige» økte også sine tall noe, mens Finans Norge og Norges Rederiforbund lå relativt stabilt.
Totalt 1,83 millioner sysselsatte arbeidet i organiserte bedrifter og virksomheter, opp om lag 30 000 fra 2018 til 2019.
Organisasjonsgraden blant arbeidsgiverne er som nevnt langt mer usikre, men skisseres til 73 prosent. Dette tallet viser kun til privat sektor og beregnes ut fra andelen av alle landets sysselsatte, ikke andelen bedrifter/virksomheter.
Man må ikke være fagorganisert for å være dekket av en tariffavtale. Beregningen for hvor mange av arbeidstakerne som er dekket av slike avtaler er imidlertid av flere grunner usikre.
Den generelle trenden er likevel åpenbart nedadgående. Nergaard finner at:
De siste tilgjengelige AKU-tallene (spørreundersøkelse, antatt å overrapportere noe), for 2017, setter tariffavtale-dekningen til 52 prosent i privat sektor, ned 2 prosentpoeng fra året før. Inkluderer man offentlig sektor, som settes til 100 prosent, havner man på 69 prosent. Dette er 1 prosentpoeng nedgang fra 2016, og 8 prosentpoeng nedgang fra 1998.
Nedgangen har vært særlig stor innen privat vareproduksjon.
Det er en helt klar sammenheng mellom størrelsen på virksomheten og utbredelsen av tariffavtaler. I privat sektor (2018) spenner dette fra 6 prosent av sysselsatte på arbeidsplasser med mellom 1 og 4 ansatte til 88 prosent på arbeidsplasser med 500 eller flere ansatte.
 |
| FLERE TALL? Funnene gjengitt her er fra Nergaards mer omfattende 2020-notat «Organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og arbeidskonflikter 2018/2019» som fritt kan leses på Fafo.no: Til notatet-side / Rett til notatet (PDF). |
Andelen fagorganiserte i virksomheter som har tariffavtale sprikte mellom 55 prosent (privat tjenesteyting) og 84 prosent (staten) i de ulike sektorene i 2018.
Så langt har det likevel ikke vært vanlig å regne med allmenngjorte tariffavtaler i tallene for tariffdekning.
Hvor mange dette gjelder er usikkert, men Nergaard anslår at om lag 225 000 arbeidstakere omfattes av allmenngjorte satser i betydningen at de arbeider innenfor et allmenngjort område per i dag og i en virksomhet uten tariffavtale.
Man kan anslå at antall arbeidstakere som omfattes av allmenngjorte satser, øker med om lag 18 000 personer når utleide arbeidstakere inkluderes. Tallene sier ikke noe om arbeidstakers lønn er direkte påvirket av allmenngjøringen i betydningen at lønna ellers ville vært under allmenngjort sats.
Antall arbeidstakere som potensielt påvirkes av allmenngjøringsvedtak, er størst i byggebransjen og innen serveringsvirksomhet.
Ser man på såkalte arbeidskonflikter – streiker og (mer hypotetisk) lockouter – var 2019 relativt konfliktfylt for et år preget av såkalte mellomoppgjør. Dette skyldes delvis flere streiker knyttet til å få på plass tariffavtaler – kun fire gjaldt reforhandlinger av eksisterende avtaler.
Her har man registrert åtte streiker, som involverte 1934 arbeidstakere. Dette førte til 21 532 tapte arbeidsdager.
I 2018 – hvor vi hadde hovedoppgjør, men som historisk sett var fredelig – var det til sammenligning 11 streiker, 3502 arbeidstakere og 24 142 tapte arbeidsdager.
De samme tallene for forrige mellomoppgjør-år – 2017 – var henholdsvis 10, 401 og 8942
Tall for enkeltår vil av en rekke grunner være høyere eller lavere enn gjennomsnittet. Over tid ender likevel tiåret fra 2010 til og med 2019 lavt i antall arbeidskonflikter og arbeidstakere i konflikt for tiårene fra og med 1980-tallet, men noe høyere i antallet tapte arbeidsdager målt mot perioden 2000–2009.
1970-tallet hadde mange streiker, men få arbeidstakere i konflikt/tapte arbeidsdager.
I et internasjonalt perspektiv fortsetter Norge å ha høye organisasjonsgrader. Organiseringen blant arbeidstakere er likevel lavere enn de øvrige nordiske landene. Blant arbeidsgiverne er tallet i det øvre nordiske sjiktet, alt ifølge 2018-tall.
Når man ser på tariffavtale-dekningen, ligger Norge omtrent på midten blant vestlige land det er naturlig å sammenligne oss med (EU, Australia, USA og Canada).
Dette skyldes at flere land lar tariffavtalene bestemme lønns- og arbeidsforholdene for store deler av arbeidsmarkedet gjennom allmenngjøring – for Frankrike hele 99 prosent – selv om organisasjonsgraden blant arbeidstakerne i seg selv vil kunne være langt lavere (Frankrike: 9 prosent).
|
Flere tall og forklaringer Som antydet er det en rekke ulike metoder for å beregne og bedømme de ulike tallene. Man har også gjerne flere kilder, eksempelvis registerbaserte tall og spørreundersøkelser. For en bred gjennomgang og forklaringer av de ulike målene vil du finne dette i Nergaards notat. |
