Retten til å organisere seg står sterkt i det norske lovverket. Partene i arbeidslivet representerer derfor mange både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.
Disse partene har blant annet som oppgave å styre eller løse arbeiderkamp på vegne av sine respektive medlemmer. Dette skjer blant annet ved forhandlinger og bruk av streik, lockout eller andre pressmidler.
Hva mener man med «parter»?
Den viktigste inndelingen er selvsagt mellom to ulike representanter: organisasjoner for arbeidstakerne og deres motparter blant arbeidsgiverne.
Arbeidstakerne er organisert i klubber og fagforeninger. Disse er igjen samlet i fagforbund som kan være medlemmer av såkalte hovedsammenslutninger.
I Norge finnes fire slike store sammenslutninger. Rangert etter medlemsmasse er dette:
- Landsorganisasjonen i Norge (LO)
- Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio)
- Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
- Akademikerne
- I tillegg kommer den uavhengige Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO).
I hvilken organisasjon den enkelte skal være medlem kan være et kontroversielt tema. Dette handler om hvorvidt fagforbund rekrutterer i hele sektorer eller forholder seg til mer konkrete yrkesgrupper. Ofte er grensene mellom enkelte fagforeninger og forbund derfor uklare.
Arbeidsgiverne er samlet i ulike landsforeninger. NHO er den eneste paraplyorganisasjonen som omfavner flere selvstendige landsforeninger. Andre sentrale arbeidsgiverorganisasjoner er imidlertid:
- KS (tidligere Kommunenes Sentralforbund)
- Spekter (tidligere NAVO)
- Virke.
- Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet fungerer som forhandler på vegne av staten som arbeidsgiver.
Staten har også en meglingsfunksjon. Denne oppgaven ivaretas av riksmeklingsmannen. I tillegg kan staten komme med egne bidrag til løsning i sentrale oppgjør. Staten har lovmessige maktmidler til å bruke tvang overfor partene gjennomdet som kalles tvungen lønnsnemnd.
I tillegg til organisasjonene for arbeidsgiverne og arbeidstakerne er det også staten som er den tredje «parten» i det som kalles trepartssamarbeidet. Dette handler om at de tre partene sammen blir enige om behovene for og utformingen av ny politikk på en rekke områder.
Dette regnes for å være en helt sentral bestanddel av den såkalte nordiske modellen
Annenhver arbeidstaker, 3 av 4 arbeidsgivere
I hele etterkrigstiden har organisasjonsgraden blant norske lønnstakere holdt seg relativt stabilt over 50 prosent, dog med en svakt fallende tendens siden 1990-tallet. Tallene inkluderer alle deltids-, tilkalling- og kortidsarbeidere som generelt har en lavere organisasjonsgrad.
Ved inngangen til 2019 var 49 prosent av norske arbeidstakere organiserte (mot 53 prosent i 2000). Det er store forskjeller på privat og offentlig sektor. 80 prosent av offentlig ansatte og 38 prosent i privat sektor er organiserte.
LO-forbundene hadde ved inngangen til 2019 rundt en fjerdedel – 24 prosent – av lønnstakerne som medlemmer. Unio er den nest største av hovedorganisasjonene med 10 prosent av lønnstakerne.
En rekke faktorer kan påvirke organisasjonsgraden. Sannsynligheten for at en lønnstaker er organisert, vil øke drastisk i takt med alder, stillingsbrøk, utdanningslengde, ansiennitet på arbeidsplassen og størrelsen på virksomheten/bedriften.
Kvinner i offentlig sektor er oftere organiserte enn menn i samme sektor, mens det i privat sektor forholder seg motsatt.
På arbeidsgiversiden er medlemsprosenten høyere og har vært i vekst i hele etterkrigstiden. Siden 1950-tallet har andelen organiserte virksomheter blitt doblet.
Oppslutningen er størst blant store bedrifter. I offentlig sektor regnes dekningsgraden for å være 100 prosent, i privat sektor ligger den på rundt 71 prosent.
Arbeidsgiversammenslutningene hadde ved inngangen til 2019 rundt 62 700 bedrifter, ifølge en Fafo-gjennomgang i 2020. Disse sysselsatte 1,8 millioner mennesker.
Tariffavtaledekning er noe annet enn organisasjonsgrad. Det betyr at man kan være omfattet av en tariffavtale uten å være fagorganisert. 69 prosent av alle lønnstakere er dekket av en tariffavtale, og andelen er noenlunde stabil over tid. I offentlig sektor dekkes alle lønnstakere av tariffavtale. I privat sektor er det rundt 52 prosent av arbeidstakerne som er omfattet.
Historisk bakteppe: arbeidstakerne
I Norge begynte arbeidstakere å organisere seg i fagforeninger i 1870-årene. Den første fagforeningen med en viss gjennomslagskraft regnes for å være Den typografiske forening i Christiania. Typografstreiken i 1889 blir på samme måte regnes i praksis for å være startpunktet for organisert arbeiderkamp i Norge.
På oppfordring fra utenlandske arbeiderkongresser, ble Arbeidernes faglige landsorganisasjon (LO) etablert i 1899, som en samlende og koordinerende overbygning for de ulike fagforeningene som hadde blitt dannet. Økonomi var en viktig faktor. LO fikk snart råderett over et eget sentralisert streikefond. Enkelte store forbund valgte inntil videre å stå utenfor.
LO skulle i 1903 få myndighet til å lede konflikter hvor flere forbund var involvert. De fikk også makt til å innlede såkalte sympatistreiker. Enkeltforbund måtte i de fleste tilfeller også innhente tillatelse til å starte en streik. Forslag til tariffavtaler ble imidlertid fremdeles som hovedregel sendt ut til avstemning i medlemsmassen.
LO og motparten N.A.F. var så å si enerådende som hovedparter fram til 1950-tallet. Da skulle imidlertid LO få reell konkurranse fra to nye hovedorganisasjoner. I 1974 ble to landsforbund fusjonert til Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), og i 1977 ble Yrkesorganisasjonenes Hovedsammenslutning (YS) opprettet. Disse var i hovedsak rettet mot akademikere og funksjonærer.
Begrunnelsene for slike nydannelser var gjerne politiske, med henvisning til LOs nære forhold til Arbeiderpartiet, eller at medlemmene ikke like naturlig tilhørte LOs nedslagsfelt.
I AF var synet på hva slags lønnspolitikk man burde føre sterkt splittet. I 1997 brøt derfor flere forbund med høyt utdannede medlemmer ut og opprettet Akademikerne.
AF forhandlet lenge om sammenslåing med YS, men endte med å avvikle organisasjonen. På tuftene ble Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO) reist i 2001. Navnet ble i 2005 endret til Unio – hovedorganisasjonen for universitets- og høgskoleutdannede.
Historisk bakteppe: arbeidsgiverne
Allerede året etter LOs stiftelse, i 1900, ble motparten Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) opprettet. En rekke bransjeforeninger hadde imidlertid eksistert en stund. Også denne organisasjonen skulle etter hvert få sin innflytelse rustet opp. Innføringen av et garantifond i 1912 var slik sett en sentral utvidelse.
Det som blir regnet for å være den største konfrontasjonen mellom de to partene, var bygningsarbeiderstreiken i 1931. Her gikk rundt 7,5 millioner arbeidsdager tapt. Mange holder dette fram som det store definerende oppgjøret mellom LO og N.A.F./NHO.
I etterkrigstiden økte antallet landssammenslutninger betraktelig. Virksomhetenes næringspolitiske spørsmål ble imidlertid ivaretatt av egne organisasjoner. På 1980-tallet ble det for alvor snakk om å slå disse sammen. I 1989 ble dette gjennomført. Fusjonen skapte Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
Varehandelen var den største sektoren som ikke var del av N.A.F.-systemet, med egne, frittstående organisasjonene. Også her ble den politiske og administrative delene slått sammen i 1989, med Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) som resultatet. Navnet ble endret til Virke i 2011.
Tross tidvis gnisning mellom blant annet HSH og NHO, er det imidlertid først i nyere tid at motsetningene blant arbeidsgiverne har ført til en større grad av splittelse og konkurranse.
I 1993 ble Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning stiftet (NAVO). I dag er kriteriet om offentlig tilknytning for for medlemskap fjernet. Organisasjonen byttet navn til Arbeidsgiverforeningen Spekter i 2007.
