Er festen over?

Ti års rekordhøy arbeidsinnvandring fra nye EU-land i Øst-Europa har utvilsomt vært lønnsomt for norsk økonomi. Bransjer som bygg, industri og service er blitt avhengige av arbeidsinnvandrernes innsats.

Likevel – og med 70-tallets gjestearbeidere i bakhodet – vokser nå bekymringen for at festen i billig innvandret arbeidskraft vil by på en velferdspolitisk bakrus. Arbeidsledigheten i denne gruppen har over flere år ligget nærmere ti prosent, og bekymringen øker for at de over tid vil skyves lenger ut i fattigdom og velferdsavhengighet.

FAFO-FORSKERNE (f.v.) Jon Horgen Friberg, Olav Elgvin og Anne Britt Djuve har skrevet kronikken, basert på Fafo-rapporten Innvandrerne som skulle klare seg selv

Foreløpig er arbeidsinnvandrere kraftig overrepresentert blant ledige og mottakere av dagpenger, men mottar i liten grad andre velferdsytelser som sosialhjelp og uføretrygd.

Hvorvidt høy ledighet bare er et midlertidig fenomen, der arbeidsinnvandrerne går ut og inn i arbeidsmarkedet i takt med vekslende etterspørsel, eller om den høye ledigheten er første skritt på veien mot mer varig utstøting, er for tidlig å si.

Men mange i NAVs førstelinjetjeneste frykter at det siste nå er i ferd med å skje.

Tre forklaringer på frafall

Tre forhold peker seg ut som svar på spørsmålet om hvorfor mange arbeidsinnvandrere – som tross alt kom for å jobbe – faller ut av arbeidslivet etter en tid. Forklaringene har mer å gjøre med de jobbene arbeidsinnvandrerne tilbys enn med egenskaper ved arbeidsinnvandrerne selv:

1. Arbeidsinnvandrerne rekrutteres sjelden til den stabile kjernen av arbeidslivet, men til de fleksible ytterkantene.
   Det vil si den delen av arbeidslivet der kontraktene er midlertidige, arbeidstempoet høyt, lønningene lave, og konkurransen om nye oppdrag hard. Blant dem som av ulike grunner taper kampen om nye oppdrag reiser noen hjem. Men andre, som har tjent opp sosiale rettigheter, ender ofte i NAV-køen. Jo dårligere og mer usikre arbeidsvilkår – jo større sannsynlighet for å trenge bistand fra NAV. Sosial dumping og velferds-avhengighet henger altså nøye sammen. 
2. Manglende språkkunnskaper og isolasjon på arbeidsplassene.
   De færreste arbeidsinnvandrere kan norsk. På byggeplasser og i industrien er dette løst gjennom egne polske arbeidslag, tospråklige arbeidsledere, tolker og oversatt materiell. Faller man ut av et slikt system, er det vanskelig å få innpass andre steder selv om man har både etterspurt kompetanse og arbeidsvilje. Manglende språkopplæring for arbeidsinnvandrere og velferds-avhengighet henger derfor også nøye sammen. 
3. Stigende forventningers misnøye.
   Mange arbeidsinnvandrere har både utdanning, kompetanse og ambisjoner, men rekrutteres likevel til jobber med dårlig lønn, lav status og få muligheter til å stige i gradene. Etter hvert som forventningene og misnøyen stiger, øker også sannsynligheten for å ende i NAV-køen. Manglende anerkjennelse av innvandrernes medbragte kompetanse henger dermed også sammen med velferdsavhengighet.

Ulik NAV-praksis

EØS-avtalen innebærer fri flyt av arbeid og tjenester, og strenge regler for likebehandling av norske borgere og EU/EØS borgere. For de NAV-ansatte oppleves det likevel ofte som krevende å avgjøre hvilke konkrete tjenester arbeidsvandrerne har krav på. Dermed varierer praksis på de ulike NAV-kontorene kraftig – innenfor alt fra bistand med å få et såkalt D-nummer, altså et foreløpig personnummer som man trenger for å kunne arbeide i Norge, til tilgang til arbeidsmarkedstiltak og sosialhjelp.

Det er også en betydelig utfordring at tilgjengelige arbeidsmarkedstiltak i liten grad har vært tilpasset deltakere med svake eller manglende norskkunnskaper. Etter hvert er det riktignok blitt etablert arbeidsmarkedskurs for polske arbeidssøkere, noe som har økt deltakelsen på slike kurs betraktelig blant polakkene. Ren språkopplæring er likevel noe NAV ikke tilbyr, selv om dette nok ville vært det mest effektive tiltaket for de arbeidsinnvandrerne som faller ut av arbeidslivet.

NAV står i realiteten ovenfor en krevende grenseoppgang i møtet med fri flyt av EØS-arbeidskraft: på den ene siden å avgjøre hvem som står utenfor velferdsstaten, og på den andre sørge for nødvendige sosiale investeringer i dem som har kommet innenfor. Så langt har ikke NAV hatt retningslinjer eller verktøy til å gjøre noen av delene godt nok.

Regningen sendes staten

Ottar Brox har tidligere påpekt at i en generøs universell velferdsstat, med utjamning og inntektssikring som mål, vil lønnsdumping gjennom billig arbeidskraftimport innebære en overføring av utgifter fra arbeidsgiverne til staten: antall mottakere av offentlige stønader øker både blant arbeidsinnvandrerne og utsatte grupper blant de innfødte.

Brox har åpenbart et poeng. Det finnes likevel en rekke mulige tiltak for å motvirke dumping av lønns- og arbeidsvilkår, og verktøykassa er langt fra tom.

Det som så langt har vært de viktigste tiltakene for å hindre fattigdom og velferdsavhengighet er nettopp tiltakene mot sosial dumping – som allmenngjorte tariffavtaler, solidaransvar og krav om likebehandling mellom ansatte og innleide. På grunn av disse tiltakene kan de fleste arbeidsinnvandrere regne med å få en lønn å leve av uten å måtte ty til NAV.

Tiltak i revers?

Mye gjenstår likevel fortsatt for å sikre anstendige arbeidsvilkår for arbeidsinnvandrere i de mest usatte bransjene. Med det kommende regjeringsskiftet er det knyttet en viss spenning til arbeidslivspolitikken.

Dersom en ny regjering skulle gå inn for å reversere sentrale tiltak mot sosial dumping kan vi stå overfor ikke bare økte ulikheter i arbeidsmarkedet, men også økte utgifter på velferdsbudsjettene.

Les hele rapporten her
	Jon Horgen Friberg, Olav Elgvin og Anne Britt Djuve:  Innvandrerne som skulle klare seg selv Når EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft møter velferdsstatens bakkebyråkrati (Fafo-rapport 2013:31) Oppdragsgiver: NAV/FARVE