Partiet Høyre seiler inn i høsten med kraftig vind i seilene. På enkelte målinger har den prosentvise oppslutningen vært på øvre halvdel av 30-tallet. Et borgerlig flertall kan dermed bli en realitet om folkemeningen holder seg til neste års stortingsvalg.
Samtidig er Høyre i gang med å utforme en ny arbeidslivspolitikk. Stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen har det overordnede ansvaret for dette, før partiet skal ta endelig stilling til forslagene på landsmøtet i 2013.
Trojansk hest?
Røe Isaksen har allerede varslet en nedbygging av fronten mot arbeidstakernes organisasjoner: «Vi skal bygge ned barrièren mot fagbevegelsen. (…) Høyre er for fagorganisering», sa han til Aftenposten i mai.
Her annonserte han også at Høyre ikke vil kutte i sykelønnsordningen eller gå like langt i oppmykningen av bestemmelser for midlertidig ansettelse og overtid, som partiet stilte seg bak gjennom Bondevik II-regjeringen. Allmenngjøring blir også sett på med blidere øyne.
I samme slengen ble nettadressen arbeidspartiet.no kjøpt opp, som en aliasadresse for Røe Isaksens blogg og hjemmeside.
Den utstrakte hånd til fagbevegelsen møtes imidlertid med skepsis, iallfall slik det kom fram under ett av Fafos tre såkalte faglige forspill som ble arrangert i anledning Fafofesten 24. august.
Er dette kun en striglet fremstilling av den samme politikken – eller en reell kursendring? Røe Isaksen formulerte selv tvilen som møter Høyre og andre partier som snakker om å endre kurs, da gjerne med nesa rettet mot det politiske sentrum:
– Er dette rendyrket pr-stunt? Var det i Tony Blairs tilfelle en sosialistisk trojansk hest? Er det i Høyres tilfelle en borgerlig trojansk hest? Er det nye Høyre genuint annerledes? Eller er det «same shit, new wrapping»?
– Nødvendige endringer
Høyrepolitikeren understreket at både innholdet i arbeidslivspolitikken og formen denne formidles i er reelt ny. Han trakk historiske linjer for å illustrere hvordan også andre partier tidligere har sett seg nødt til å foreta kursendringer.
– Dette er en bevisst, tydelig endring av Høyres politikk. Delvis fordi verden er endret, og delvis fordi vi har behov for å moderere inntrykket av partiet. Tidligere har Høyre blitt oppfattet som en karikatur, med politikk som er lengre til høyre enn den i realiteten var, sa Røe Isaksen.
Han fnøs av antydninger om at de forsøkte å stjele venstresidens klær.
– Dette betyr ikke at vi blir et sosialdemokratisk parti. Våre forslag om ny arbeidspolitikk er mer i takt med den norske modellen, men fremdeles til høyre og mer liberaliserende enn rødgrønn politikk, framholdt han.
«Arbeidspartiet»s selvbestaltede talsmann kom også med et direkte stikk mot «elefanten i rommet» – Arbeiderpartiet:
– Det er fremdeles et stort og vitalt parti som kommer til å vinne valg i min levetid. Men hvorfor skal de ha en fødselsrett til å si at de representerer «vanlige folk»?
Pendel-effekt?
LO-nestleder Tor-Arne Solbakken antydet imidlertid at det nok var en viss sannhet i metaforen om den trojanske hest.
– For vår del er vi glade for alle som er enige med oss. Men om det er slik at Høyre tidligere har blitt oppfattet karikert, har jeg inntrykk av at pendelen nå har snudd andre veien; at de ønsker å framstå som lenger til venstre enn de egentlig er, sa han innledningsvis.
Uten å rette fingeren direkte mot Høyre, uttrykte han frykt for at maktbalansen mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne vil kunne rokkes ved.
– At verden forandrer seg er riktig. Men alt endrer seg ikke. Om man ønsker å bevare den norske modellen, må man også ta vare på noen av elementene den bygger på., sa han.
Nærmere bestemt fryktet Solbakken for at antallet organiserte arbeidstakere vil synke og at arbeidsmarkedet vil kunne bli mer uoversiktlig som følge av politiske endringer i borgerlig retning.
– De fremstiller det som at man er for individets frihet og fleksibilitet. I realiteten står forslagene langt fra det vi har stått for i 100 år. Lavere organiseringsgrad i Norge vil bryte med dagens modell. Flere vil få et løsere forhold til arbeidet og antallet midlertidige ansatte og innleide vil øke. Det er merkelig å tro på at det skal bli flere arbeidsplasser av dét.
Arbeidstid under skyts
Ett tema som ble særskilt behandlet i den etterfølgende debatten var arbeidstidsbestemmelser.
Røe Isaksen uttrykte ønske om å myke opp enkelte bestemmelser i Arbeidsmiljøloven som regulerer ansattes arbeidstid, samt å desentralisere ansvaret for å godkjenne unntak fra regelverket, som i dag ligger hos større fagforeninger og Arbeidstilsynet.
– Noe av det viktigste med den norske modellen, er ulike reformer vi har gjennomført. Der jeg vil peke noe som åpenbart er hykleri: At de reformer som Stoltenberg utfører er «modernisering», er «brutalisering» hvis det utføres av høyresida, sa Røe Isaksen, og argumenterte for en mer fleksibel variant av fastsettelsen av arbeidstiden:
– Men LO er så rigide i arbeidslivspolitikken, at de ikke vil liberalisere noe som helst, sa han.
– Jeg skjønner ikke hva som er problemet. Vi kan telle på en hånd søknader vi ikke har innvilget. Hvis folk skal stå i arbeid lenge, kan du ikke bruke opp arbeidskraften ved å ha skiftordninger som gjør det helt umulig å stå lenge i jobb, kontret LOs nestleder.
Nordisk ekko
Debatten er et ekko fra lignende politiske hamskifter blant Høyres svenske og danske søsterpartier, ifølge Fafo-forsker Jon Erik Dølvik, som også deltok i panelet. Spesielt det svenske søsterpartiet Moderaterna er trolig en sterk inspirasjonskilde for Høyre, fortalte han.
Under Fredrik Reinfeldts ledelse har partiet hatt regjeringsmakt siden 2006. Dette etter en overhaling hvor de blant annet lanserte seg selv som «vår tids arbetarparti».
– De fant ut at de ikke kunne utfordre den skandinaviske velferdsmodellen, og gikk over til heller å slå ring om den. Strategien viste seg vellykket, sa forskeren under sitt innlegg.
Denne mykere varianten har internasjonalt fått betegnelsen «compassionate conservatism» («medfølende konservatisme»). Framfor å arbeide for kutt i velferdstilbudene, lover man heller «bedre» velferd, gjerne gjennom ulike former for oppmykning av det eksisterende regelverket.
Dølvik mener imidlertid Moderaternas politikk ikke bare har produsert «gladsaker», og viser blant annet til vedvarende høy ledighet, spesielt blant unge og innvandrere, hardere økonomiske kår for de allerede minst bemidlede, samt endringer i fradrag for fagforeningskontingent som har ført til et markant frafall i den svenske arbeiderbevegelsens medlemsmasse.
– Det har pågått en kraftig omfordeling på bekostning av dem som sto bakerst i køen, påpekte han.
