Enkelte kan oppfatte alt snakket om å øke produktiviteten som et press mot å jobbe hardere og lenger, kanskje under dårligere arbeidsbetingelser.
Det er feil, forteller økonomiprofessor Ragnar Nymoen ved Universitetet i Oslo og ansatt ved Samfunnsøkonomisk analyse.
At du skal øke produktiviteten betyr ikke det samme som at du skal slite mer. Snarere motsatt:
– Du kan si det heller handler om hvordan vi organiserer arbeidet slik at du kan produsere mer med samme arbeidsinnsats som før. Du skal få mer drahjelp fra omgivelsene dine, forteller han.
Dårligere kår på produktivitetens alter?
Ofte vil snakk om produktivitet rett og slett være fordekte krav om større lønnsomhet, påpeker professoren.
Folk bør derfor være oppmerksomme på argumenter om at de ansatte bør godta dårligere vilkår og lønn «fordi de skal bli mer produktive»:
– Det er utvanning av begrepet. Ofte vil det nok heller handle om at man ønsker å innføre en annen maktfordeling – for eksempel på bekostning av fagforeningene – eller at man ønsker økt inntjening til eierne, sier Nymoen.
«I dag var jeg produktiv, gitt!»
Årsaken til sammenblandingen er gjerne hverdagsspråkets omtale av egen arbeidsrytme og -tempo.
Slike svingninger mener professoren er naturlige. Vi vil ikke alltid kunne være helt på vårt ypperste. Av og til sitter man dagen lang og føler man ikke «får gjort noe». En annen dag faller arbeidet lettere fra hånden og en får man gjort masse:
– I siste tilfelle sier mange da at «i dag var jeg produktiv». Men det viktigste er jo at man gjør en ærlig innsats for å få det til: Å møte opp og gjøre sitt beste, vektlegger Nymoen.
Hvordan måle omsorg?
I mange yrker er dette helt avgjørende for den samfunnsnytten man gjør, ikke minst i undervisning og pleie og omsorg, fortsetter han. Her er da heller ikke alltid målinger av produktivitet særlig egnet.
– Standardiserte målinger av produktivitet i slike yrker kan noen ganger gi seg helt bisarre resultater påpeker økonomiprofessoren.
Motsatt kan finanssektoren fremstå som høyproduktiv i visse målinger, samtidig som vi vet at nettopp denne sektoren ved jevne mellomrom «er kilde til» store økonomiske kriser som rammer samfunnet som helhet, kanskje i årevis.
– Dét er i alle fall et tankekors avslutter Nymoen.
