Efta-domstolen mente at en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid på 84 timer ikke er i strid med EUs arbeidstidsdirektiv. Unntaksbestemmelser i direktivet kan brukes, gitt at arbeidstakerne har samtykket til det. Det er også en forutsetning at hensyn til arbeidsmiljø og helse og helse ivaretas.
Det var Eidsivating lagmannsrett som ba om en forstolkning av EUs arbeidstidsdirektiv i forbindelse med en sak om Fossumkollektivets arbeidstidsordninger og endringsoppsigelser.
Medleverordninger
Flere barneverninstitusjoner har såkalte medleverordninger. Dette er arbeidstidsordninger der de ansatte i perioder bor og lever sammen med barna og ungdommene på barneverninstitusjonen. Arbeidstakerne har utvidede arbeidsperioder etterfulgt av lengre friperioder.
Arbeidstiden overskrider langt grensene for normalarbeidstid slik de er regulert i arbeidsmiljøloven. Forskriften som gir anledning til slike ordninger har nå eksistert i ti år. Den omfatter utvidete arbeidsperioder i de private barneverninstitusjonene, i institusjoner eid av ideelle organisasjoner og av privat stiftelser eller aksjeselskap. Forskriften brukes ikke i det statlige tariffområdet.
I strid med arbeidstidsdirektivet?
Saken som Efta-domstolen tok stilling til dreier seg om Fossum-kollektivet. Dette er en ideell stiftelse som tilbyr behandling til unge med rusproblemer og ulike former for psykiske lidelser.
En av avdelingene hadde gjennom flere år gått med økonomisk underskudd. Ungdommene her hadde også kombinerte lidelser der det var nødvendig med medisinering. De ansatte hadde tidligere arbeidet «3-7-4-7» turnus. Det vil si tre dager på, sju dager fri og så videre. På grunn av økonomiske problemer, ønsket arbeidsgiver at de ansatte skulle gå over til «7-7» turnus (sju dager på jobb og sju dager fri).
Endringsoppsigelsen innebar at de ansatte ble oppsagt, men fikk tilbud om å fortsette med en annen arbeidstidsordning. De ansatte ved avdelingen ville ikke dette, og brakte saken inn for retten med støtte fra Fellesorganisasjonen (FO), Fagforbundet og LO. I første omgang vant arbeidsgivers syn fram ved dom i Hedmarken tingrett i januar 2014. Denne dommen ble anket til Eidsivating lagmannsrett.
Det finnes lite rettspraksis på dette området. Lagmannsretten bestemte å be Efta-domstolen i Luxembourg om en rådgivende uttalelse når det gjaldt tolkningen av EUs arbeidstidsdirektiv. Som ledd i behandlingen ble det her holdt en muntlig høring. 29 september i år.
Spørsmål til Efta-domstolen
Eidsivating lagmannsrett stilt tre spørsmål til EFTA-domstolen:
- Er en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid på 84 timer («7-7» turnus) i medleverordning forenlig med EUs arbeidstidsdirektiv?
- Kan arbeidstakers samtykke til utvidet arbeidstid trekkes tilbake?
- Er en oppsigelse som følge av manglende samtykke til utvidet arbeidstid i tråd med arbeidstidsdirektivet?
Efta-domstolen mente, som nevnt, at en gjennomsnittlig arbeidstid på 84 timer per uke ikke er i strid med EUs arbeidstidsdirektiv, så lenge hensyn til arbeidsmiljø og helse er ivaretatt.
For det andre sa Efta-domstolen at en nasjonal bestemmelse som innebærer at en arbeidstakers samtykke til å arbeid utover 60 timer per uke ikke kan trekkes tilbake, er forenlig med arbeidstidsdirektivet. Forutsetningen også her er at beskyttelse av helse og sikkerhet ivaretas.
For det tredje mente domstolen at en endringsoppsigelse til en arbeidstaker som nektet samtykke til utvidet arbeidstid ikke er å anse som en skadelig belastning (ut fra bestemmelser i arbeidstidsdirektivet). Forutsetningen er her at oppsigelsen er begrunnet i andre forhold enn arbeidstakernes manglende samtykke. I Fossum-saken ble endringsoppsigelsene begrunnet med økonomiske problemer.
Populære ordninger
Begrunnelsen for å bruke slike arbeidstidsordninger er at de kan bidra til større grad av stabilitet og kontinuitet for ungdommene som bor på institusjonen. De får færre voksne å forholde seg til enn med tradisjonell turnus. Det gjør det også enklere for de ansatte og ungdommene å gjennomføre fellesaktiviteter uten å bli avbrutt av vaktskifter.
En undersøkelse gjennomført av Fafo og NOVA viser at arbeidstakerne i hovedsak er fornøyde med medleverordninger. En viktig årsak er at ordningene legger til rette for å jobbe godt miljøterapeutisk (noe som også har sammenheng med ansattes arbeidsmiljø) og at de gir lengre perioder med sammenhengende fritid Lederne er fornøyde, og det samme gjelder ungdommene. Dessuten er medleverordningene billigere enn ordinær turnus, fordi institusjonene kan bruke færre ansatte.
|
Det finnes flere typer ordninger med periodevis utvidet arbeidstid. I de statlige institusjonene er ordinær turnus det vanligste, men omfanget av «2-7-2-7-3-7» turnus har økt de siste årene. Dette er døgnturnus med henholdsvis to og tre døgn «på», etterfulgt av en uke «av». Denne ordningen er regulert ved kollektivavtale og i henhold til arbeidsmiljølovens unntaksbestemmelser.
I de private barneverninstitusjonene er det mest vanlig med «3-7-4-7 ordning». Disse er regulert ut fra midlertidig forskrift om medleverordninger, eventuelt også i henhold til tariffavtaler. Det finnes flere andre varianter av medleverordninger, deriblant den omstridte «7-7» turnusen. Denne er ikke blant de vanlige arbeidstidsordningene.
EU-kommisjonen: ikke forenlig med direktivet
EU-kommisjonen var blant dem som kom med innspill til Efta-domstolen. I følge Efta-domstolens rettsmøterapport (sak E-5/15) har EU-kommisjonen anført at en gjennomsnittlig arbeidstid på 84 timer ikke er forenlig med arbeidstidsdirektivet. Arbeidstidsdirektivet gir adgang til individuelt å fravike arbeidstidsbegrensningene og har ingen fast grense for gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid.
Men, hviletidsbestemmelsene setter grenser: korteste daglige og ukentlige hviletid i henhold til direktivet er gjennomsnittlig 90 timer. Derfor kan ikke arbeidstiden overstige gjennomsnittlig 78 timer per uke. Det innebærer at «7-7»-turnus ikke er forenlig med arbeidstidsdirektivet.
EU-kommisjonen ga også støtte til arbeidstakersiden når det gjaldt spørsmålet om å trekke tilbake samtykke til utvidet arbeidstid. Videre mente kommisjonen at endringsoppsigelse som følge av manglende samtykke innebar en negativ belasting for arbeidstaker, noe som ikke er forenlig med direktivet.
