Siden 2018 har statsansattes mulighet til å kunne «flekse» arbeidsdagen blitt utvidet ved at de kan starte på jobb tidligere og sitte lenger utover kvelden. En evaluering av prøveordningen finner at nesten alle er tilfredse. For kort hviletid og utvisking av skillet mot overtid forblir problematisk – men synes i liten grad å ha økt som følge av endringen.
Fra og med 1. januar 2018 innførte man et arbeidstid-forsøk i staten.
Arbeidsgiverne og fagforeningene hadde blitt enige om en midlertidig endring av særavtalen for fleksitid i staten. Nå kunne statsansatte begynne tidligere eller jobbe senere enn det som til da hadde vært tillatt innenfor ordningen med fleksitid.
Det som kalles de ytre rammene for arbeidstid ble utvidet: fra klokka 07 til 06 om morgenen og fra 20 til 21 på kvelden.
 |
| FORSKERNE Kristin Alsos, Rolf K. Andersen og Kristine Nergaard har skrevet rapporten «Fleksitidsavtalen i staten» |
Endringene var ikke ment å føre til økt arbeidstid, men med friere plassering av når man jobber.
For at forsøket skulle kunne finne sted, ble imidlertid partene enige om en evaluering etter halvannet år. Dette har nå Fafo gjort i form av en egen rapport.
Rapporten er skrevet på oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har ansvaret for arbeidsgiverpolitikken i staten.
Kort oppsummert, basert på en spørreundersøkelse og kvalitative intervjuer, finner Fafo-forskerne at endringene er:
Den nye prøveordningen innebar også en økning i antallet plusstimer som kunne overføres fra en avregningsperiode til en annen, samt prosedyrer for avvikling. I denne artikkelen omtaler vi ikke disse temaene, men les mer i Fafo-rapportens kapittel 3.
|
Hva er «fleksitid»? Ikke et klart definert begrep, men innebærer at arbeidstaker selv kan påvirke tidspunkt for oppmøte og avslutning av arbeidsdagen. Fleksitid kombineres ofte – men ikke alltid – med såkalt kjernetid. Da skal man være på jobb i bestemte tidsrom av arbeidsdagen (obligatorisk oppmøte), mens den resterende arbeidstiden fritt kan styres av arbeidstakeren.
|
Den ekstra timen om morgenen eller kvelden har absolutt blitt benyttet av de ansatte.
6 av 10 statsansatte har benyttet en eller begge av de nye yttergrensene siden de ble innført.
Det er likevel ikke snakk om omfattende bruk for den gjennomsnittlige ansatte. En liten gruppe morgenfugler ser likevel ut til å ha funnet seg til rette med daglig start klokka 06:
Årsakene til at de ansatte benytter seg av de nye yttergrensene er mangslungne, ifølge Fafos spørreundersøkelse.
At arbeidsmengden er en såpass hyppig faktor viser at avtalen ikke utelukkende kan ses som en ordning som kun er basert på de ansattes selvstendige behov, men også kommer arbeidsgiverne til gode, påpeker forskerne.
Også før utvidelsen ble avtalt, var det ganske mange ansatte som jobbet utenfor den avtalte arbeidstiden. Det vil si at de jobbet mellom 06.00 og 07.00 eller mellom 20.00 og 21.00 selv om dette var et brudd på den da gjeldende fleksitidsavtalen.
Det er relativt få som svarer at dette skjedde daglig eller ukentlig, men halvparten svarer at det skjedde noen ganger i måneden eller halvåret.
Ut fra forskernes kvalitative intervjuer ved tre statlige virksomheter ser disse norm-bruddene ut til i hovedsak å være knyttet til individuelle behov, med eller uten avtale:
Noen arbeidstakere hadde også tidligere tillatelse til å starte arbeidet før klokken 07 på morgenen, men da som en individuell tilrettelegging av arbeidet. En av de tillitsvalgte sa også at enkelte ansatte gjorde dette uten å ha noen tilretteleggingsavtale med sin leder, men da ved at en hadde «jukset det til» i timeregistreringssystemet.
Inntrykket var imidlertid at dette var et personlig valg og en måte å få jobb og omsorgsforpliktelser til å gå opp.
Det er en noe større andel som jobber innenfor yttergrensene etter at de ble utvidet (60 prosent) mot utenfor yttergrensene før de ble utvidet (54 prosent). Den nye avtalen ser altså ut til å ha ført til en viss endring i når statsansatte jobber.
Samtidig finner forskerne at halvparten av de ansatte av og til jobber utenfor grensene for arbeidstiden også etter at denne rammen ble utvidet.
Hyppigheten varierer, men for de aller fleste skjer det noen ganger i måneden eller sjeldnere.
|
Hjemmekontor – ikke mulig for alle Kan arbeidstakeren kun jobbe på arbeidsplassen, vil det for mange redusere muligheten til å benytte seg av fleksitiden til å dele opp arbeidsdagen, for eksempel ved å ta en kveldsøkt hjemme.
Bruken av hjemmekontor kan samtidig gjøre det vanskeligere for andre å overskue hvorvidt den ansatte holder seg innenfor yttergrensene. |
Nær én av fire arbeidstakere svarer i spørreundersøkelsen at de har opplevd å få mindre enn 11 timer hvile fordi de har benyttet seg av de nye mulighetene til å jobbe sent, for så å gå på jobben tidlig neste morgen.
Forskerne har ikke tilgang til oversikt over omfanget av tariffbestemte unntak fra hviletidsbestemmelsene. Likevel, når de samtidig finner at avtaler om fravik fra hviletidsreglene ikke er særlig utbredt, peker de på at det er sannsynlig at det foregår brudd på denne bestemmelsen når ansatte benytter seg av begge de nye grensene – jobbe sent og starte tidlig.
Det er likevel relativt få ansatte som mener den nye avtalen har hatt noen påvirkning:
76 prosent mener dette er uforandret etter den nye ordningen, 7 prosent at hviletid-bestemmelsen brytes oftere og 2 prosent sjeldnere. 15 prosent er ikke sikker.
|
Hviletid – grunnregel og avtalt unntak Arbeidsmiljøloven krever at en arbeidstaker skal ha minst 11 timers sammenhengende arbeidsfri (hviletid) mellom to hovedarbeidsperioder (Arbeidsmiljøloven § 10-8 (3)). Jobber man til klokka 21, skal man altså etter hovedregelen tidligst starte på jobben igjen klokka 08 dagen etterpå. Samtidig åpner loven for at hviletiden kan fravikes dersom det inngås avtale mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte i virksomheter bundet av tariffavtale – men da med minimum 8 timer hvile. |
En egen bekymring som har blitt reist i forbindelse med den nye arbeidstidsavtalen, er at den skal bli brukt for å få «gratis overtid». Arbeidsgiver kan pålegge ansatte å arbeide overtid, men må da kompensere for dette enten med overtidsbetaling, mer fritid eller begge deler.
Mer jobbing i perioder kan derimot dekkes gjennom gjennomsnittsberegninger med vanlig timebetaling. Spørsmålet blir da å definere om økt arbeidstid en dag er frivillig fleksing eller pålagt overtid.
Har avtalen gitt lederne mer rom for å unngå overtidsbetaling? Tja. Blant lederne svarer 2 prosent at endringene i arbeidstidsrammen i stor grad hadde medført en reduksjon i overtidsbruken, og 8 prosent at det i noen grad hadde blitt en reduksjon.
Blant ansatte:
De som svarte at dette hadde skjedd ukentlig, månedlig eller noen ganger i året, ble fulgt opp med et spørsmål om det hadde blir mer eller mindre vanlig de siste tolv månedene.
Denne problematikken ser altså ut til å være mer generell, og ikke i særlig grad ha økt som følge av prøveordningen med ny arbeidstidsavtale
Spørreundersøkelsen tyder på at det er noe uenighet mellom ledere og tillitsvalgte om grensene mellom når fleksitid og når overtid skal brukes. Henholdsvis 12 og 20 prosent av ledere og tillitsvalgte svarer «av og til».
 |
| LESE HELE? Digital versjon av rapporten kan fritt leses på Fafo.no (PDF-format): Til rapporten-side / Rett til rapporten (PDF). |
Det er imidlertid få som svarer at det ofte er uenighet om dette (0 og 4 prosent). «Ikke sikker»-andelen blant tillitsvalgte er like fullt høyt, hele 24 prosent.
Fafo-forskerne konkluderer derfor slik:
Samlet sett tyder resultatene på at utvidede rammer for den ytre arbeidstiden i hovedsak ikke har medført et sterkere press på å bruke fleksitid fremfor pålagt overtid. Samtidig er det noen, både ansatte, tillitsvalgte og ledere, som mener at utvidelsen i seg selv har medført et slikt press.
Noen problemer til tross – hverken blant ansatte eller ledere er det noen sterk iver for å vende tilbake til de gamle grensene på klokka 07 og 20 (henholdsvis 4 og 7 prosent).
Den største gruppen, halvparten, ønsker å beholde ordningen, mens rundt hver sjuende respondent ønsker å utvide grensene ytterligere:
Som i figuren over viser, er det likevel en stor «nøytral» gruppe, som ikke har noen mening i den ene eller annen retning.
Det samme viser seg når man spør de tillitsvalgte om inntrykket de har av graden av tilfredshet eller misnøye med prøveordningen, hvor maksimalt 6 prosent viser til noe eller sterk motstand:
Fafo-forskerne konkluderer derfor på følgende vis:
|
5000 respondenter Rapporten er basert på en spørreundersøkelser til totalt rundt 5000 ansatte, tillitsvalgte og ledere i staten, data fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) for timeregistrering, samt kvalitative intervjuer i statlige virksomheter. Les mer i rapportens delkapittel 1.3, data og metode. |
|
Nærmere om prøveordningen Prosessen med å forhandle frem en ny fleksitidsavtale startet i 2017. Mens YS Stat, Unio og Akademikerne i september samme år ga klarsignal om at de var med på en utvidelse av de ytre rammene for arbeidstiden, ønsket LO Stat å få på plass ordninger som ikke bidro til «gratisarbeid», og som sikret tilstrekkelig hviletid (FriFagbevegelse 10.11.2017). Ifølge FriFagbevegelse var LO Stat åpne for å utvide arbeidstiden om morgenen og kunne også diskutere kvelden, men ønsket mer kunnskap om behovet for og omfanget av dette. I november 2017 kom partene til enighet om en prøveordning. Som en del av enigheten ble det bestemt at avtalen skulle evalueres etter ett og et halvt år. Fleksitidsavtalen er en rammeavtale. Om fleksibel arbeidstid skal innføres i den enkelte virksomhet, og hvordan denne detaljert skal utformes, avgjøres lokalt. Det ligger likevel en del føringer for hvordan ordningen skal se ut.
Endringen som ble avtalt å gjelde i prøveperioden, innebærer at de ansatte kan jobbe innenfor tidsrommet kl. 06.00 til kl. 21.00. Den tidligere grensen var fra kl. 07.00, til kl. 20.00. Avtalen regulerer bare rammene for arbeidstiden. Hvor mye den ansatte kan arbeide innenfor en dag eller en uke, ble ikke endret og reguleres av arbeidsmiljøloven og hovedtariffavtalen. Plusstimer som opparbeides, kan avspaseres. Normalt gjøres dette ved at ansatte tar ut halve dager, enkeltdager eller flere dager i strekk. Ansatte kan maksimalt avspasere 24 hele arbeidsdager i løpet av et kalenderår. For deltidsansatte reduseres antallet forholdsmessig. Én eller to ganger per år vil plusstimer over 50 timer som ikke er avspasert, bli slettet. Det vanligste er at dette skjer ved årsskiftet. Tidligere kunne arbeidstakere overføre 45 timer fra en avregningsperiode til en annen. I prøveordningen er denne grensen økt til 50 timer. Plusstid ut over 50 timer blir strøket uten kompensasjon, og minustid over 10 timer medfører som tidligere trekk i lønn. For at de ansatte skal ha mulighet til å ta ut avspasering, fastsetter avtalen at arbeidsgiver skal legge til rette for det. I prøveordningen er prosedyrene for å planlegge avvikling av plusstimer styrket, ved at det fastsettes en tidsfrist for når arbeidsgiver sammen med arbeidstaker skal planlegge hvordan opparbeidet plusstid skal avvikles. Dette skal skje senest fire måneder før avregningsperiodens utløp. For de som skal avregne ved årsskriftet, vil det innebære senest innen utgangen av august. I tillegg til fleksitidsavtalen finnes det andre bestemmelser som innebærer at den ansatte kan opparbeide seg plusstimer. Ved overtidsarbeid kan den ansatte velge om vedkommende vil ha dette utbetalt, eller om bare tillegget skal utbetales og resten skal gå til avspasering. Også reisetid kan avspaseres, se hovedtariffavtalen § 8. Overtid til avspasering og reisetid føres på en separat konto, og disse timene blir ikke avregnet. Dersom det gjenstår timer på disse kontoene når vedkommende slutter, vil dette gå til utbetaling. |
Mer om fleksitid:
