Noen beskriver dagens arbeidsliv som veldig fleksibelt og med arbeidstakere som jobber når som helst og hvor som helst.
Det er likevel mye som tyder på at arbeidstid ikke er preget av dramatiske endringer, verken i loven, i flertallet av tariffavtaler eller i praksis, heter det i et nytt Fafo-notat, kalt «Exit normalarbeidsdagen?»
Det ingen tvil om at arbeidstiden har endret seg de siste årene: Butikkene har åpent lengre og teknologien gjør det mulig å jobbe hvor som helst og når som helst.
Nye former for arbeidstid vokser fram for å møte et sterkere behov for tidsfleksibilitet. Eksempler er «svenskeuker» og «nordsjøturnus». I tillegg er det mange arbeidstakere som jobber skift og turnus, og noen er ekstravakter uten fast avtale om arbeidstid.
Hva er egentlig normalarbeidsdagen?
Det er ikke et entydig svar på hva som er normalarbeidsdagen. Ofte forbindes den med arbeidstidens lengde, knyttet til 8-timersdagen. Men også plassering av vanlig dagtid, regler for kompensasjon og hvordan man skal håndtere avvik fra det normale er noe som hører med når vi snakker om normalarbeidsdagen. I arbeidsmiljøloven brukes “alminnelig arbeidstid”, mens det står “ordinær arbeidstid” i Verkstedoverenskomsten.
Arbeidstidens lengde er kanskje den mest sentrale dimensjonen i normalarbeidsdagen. I dag fastsetter loven at alminnelig arbeidstid ikke må overstige 9 timer per dag og 40 timer per uke. De fleste tariffavtaler har fastsatt at arbeidstiden ikke skal overstige 7,5 timer per dag og 37,5 timer per uke. Arbeidstid for skift og turnus er enda lavere.
Hvordan har arbeidstiden utviklet seg?
Gjennomsnittsberegning er noe som kan svekke normalarbeidsdagens innhold. Dette er også et grunnleggende prinsipp i EUs arbeidstidsdirektiv.
Dette innebærer at arbeidsdagens lengde bare begrenses av regler om 11 timers hvile per døgn og at det er natt mellom 00 og 05. Gjennomsnittsberegning gjør også at den tradisjonelle avgrensningen mot overtid svekkes. Innarbeidingsordninger, for eksempel «nordsjøturnus», er en variant av gjennomsnittsberegning. Omfanget av avtaler om gjennomsnittsberegning har økt siden 2006.
De siste årene har også arbeidstidens plassering endret seg. «Åtte-til-fire»-ordninger er mindre vanlig, både fordi arbeidstakere og arbeidsgivere har fått behov for andre løsninger. I noen bransjer henger dette selvfølgelig sammen med åpningstider. I både lover og regler kommer det nå flere alternative regler for når arbeidstiden kan plasseres. Samtidig blir det mer vanlig å avspasere framfor å få penger for overtid.
Hvem kan bestemme avvik?
Ifølge det nye Fafo-notatet vil mye av kampen om normalarbeidsdagen dreie seg om hvem som skal få lov til å innvilge dispensasjoner fra arbeidstidsbestemmelsene. Vanligvis gis slike dispensasjoner av et fagforbund på nasjonalt nivå eller tilsynsmyndighet (Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet).
I 2010 og 2011 var det en større debatt om hvem som skal ha rett til å gi dispensasjon. Bør det for eksempel åpnes for bedriftsvise eller individuelle avtaler? En høy grad av desentralisering kan fort bli et problem i bedrifter med svake fagforeninger. Og ut fra mål om arbeidervern og helse, er det skepsis mot at dette skal være opp til den enkelte arbeidstaker å avgjøre selv.
Mer variert og fleksibel arbeidstid
Normalarbeidsdagens regler er i hovedsak intakt, men det har de siste tiårene blitt større muligheter for mer variert og fleksibel arbeidstid. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid bryter for eksempel med logikken i normalarbeidsdagen. Den nye teknologien, som for eksempel e-post, øker også mulighetene for å jobbe på fritida.
Sammenliknet med andre land, gjør norske arbeidstakere dette i stor grad. Reguleringer åpner i større grad for avspasering (tidskompensasjon) som erstatning eller i tillegg til overtidsbetaling (pengekompensasjon). Dette innebærer en svakere beskyttelse av normalarbeidsdagen fordi denne tiden er mer utsatt for å bli utsatt eller slettet.
Ifølge Fafo-forsker Heidi Nicolaisen vil kampen om normalarbeidsdagen framover trolig handle mest om arbeidstidens plassering. Det handler ikke bare om å ha rett til fritid, men også om ha fri til rett tid – det vil si når andre har fri.
