I 2012 var flere enn 140 000 innvandrede kvinner en del av norsk arbeidsliv – en rekord. Over halvparten kom fra land utenfor vesten.
Mange av disse jobber deltid. Selv om vi fra 1970-tallet til i dag har forsket mye på norske kvinner og deltid, vet vi lite om innvandrede kvinner som gruppe. Likner deres tilnærming til arbeidslivet på de norske kvinnenes?
 |
| FAFO-FORSKERNE Hanne C. Kavli og Heidi Nicolaisen presenterte sammen sine funn under seminaret 8. mars. (Klikk for full størrelse) |
Dette var spørsmålet som Fafo-forskerne Hanne C. Kavli og Heidi Nicolaisen stilte under et Fafo-seminar i anledning kvinnedagen 8. mars.
Her presentere de tall fra en pågående studie der deltidsarbeidende kvinner fra Iran, Irak, Pakistan, Somalia og Vietnam er fulgt over tre år, fra 2009 til 2012.
– Hva som skyldes kvinnenes egne ønsker og valg, hva som skyldes arbeidslivets rammer, tilbud og muligheter – og hvordan disse forholdene påvirker hverandre – er viktige spørsmål både av likestillingspolitiske og integreringspolitiske årsaker, begrunnet Kavli.
- Les også: Store kjønnsforskjeller i yrkesfagene
«Vil ikke?»
Jeg valgte å gå på sykepleierutdanningen fordi jeg visste at det er godt mulig å få en veldig fleksibel jobb. Hovedgrunnen var ganske enkelt at jeg tidlig bestemte meg for å jobbe deltid når jeg fikk barn. Det har moren min alltid gjort.
Sykepleier i 50-prosentstilling, to barn i tenårene
Ja, noen innvandrede kvinner ønsker selvsagt rett og slett å jobbe deltid. Denne selvvalgte deltiden kalles ofte «normalisert deltid» og har vært den mest utbredte varianten i Norge.
Rundt 4 av 5 av alle norske deltidsarbeidende gjør dette frivillig, fortalte Nicolaisen, og utbroderte:
– Andre kjennetegn på denne typen deltid er at de ofte har relativt store stillingsprosenter og at de har en stabil tilknytning til arbeidslivet. Arbeidsvilkårene er gode – like gode som for dem som jobber heltid. Ekstravakter er noe de tar hvis de ønsker å tjene mer. Langt på vei er dette altså fleksibilitet på den ansattes premisser.
En slik stabil tilværelse som deltidsansatt er imidlertid ikke like sterk blant innvandrede kvinner. Mens nærmere 60 prosent av de norske kvinnene som jobbet deltid i 2009 var i deltidsjobb også 3 år etter, var deltidstilknytningen her langt lavere – rundt 40 prosent.
– Den er særlig lav blant de nyeste gruppene av flykninger – irakere og somaliere, fortalte Kavli.
- Les også: Flyktningene – stresstest nummer to
«Får ikke»
For andre er det da heller ikke viljen det står på:
Jeg er veldig sliten av å tenke på ledige vakter hele tiden. Jeg spør: hvor mange dager får jeg neste uke … I 4,5 år har jeg ventet på ledige vakter og spurt om ledig vakt. Det er en lang periode og det er slitsomt. Det er ikke bare meg, jeg har også en familie. Vi må planlegge livet – jeg har ingen sikkerhet
Helsefagarbeider i 18-prosentsstilling, 1 barn i barnehagealder
Sitatet er fra en ung kvinne som har kommet til Norge som flyktning. Hun har 18 prosent stilling og ønsker seg heltid. Men det får hun ikke.
– For å bedre sjansene sine på arbeidsmarkedet har hun skaffet seg utdanning som helsefagarbeider. Det har foreløpig ikke hjulpet og hun fortviler. Hennes situasjon er et eksempel på «dårlig deltid» for å si det litt enkelt, sa Nicolaisen.
Med dårlig deltid mener vi den typen deltid som sårbare mennesker må ta til takke med. Det som kjennetegner den dårlige deltiden er at den ofte er kort – sånn som her, 18 prosent – og at den er ufrivillig. De med lav utdanning er mest utsatt.
Snakker du i tillegg dårlig norsk er du enda mer sårbar.
– Dette er en type deltid som ofte er fleksibilitet på arbeidsgivers premisser, men som er negativ for den ansatte. Sånn som her. Hun må jage ekstravakter. Det gjør det vanskelig for henne å planlegge familieliv, søke boliglån og så videre. De som har denne typen deltid er i tillegg oftere midlertidig ansatt. Dermed har de en mer ustabil tilknytning til arbeidslivet, oppsummerte Nicolaisen.
«Kan ikke»
Den intervjuede helsefagarbeideren med flyktningebakgrunn jobbet ufrivillig deltid, på tross av at hun er ansatt i en sektor med et betydelig arbeidskraftsbehov og hadde et norsk fagbrev å skilte med.
Ikke alle kan vise til så mye, heller. De er ufaglærte og er derfor avhengige av å skaffe seg arbeid uten krav om formelle kvalifikasjoner.
Kanskje mangler de også språkkunnskaper, slik som i dette tilfellet:
De sendte oss på norskprøve 2 og 3, men ingen bestod. Det var så trist. Muntlig går bra, men alle strøk skriftlig»
Pleieassistent på sykehjem, 3 barn, 18-prosentsstilling
Dette er en innvandret kvinne som er alenemor for 3 barn og som virkelig har prøvd å få større stillingsprosent. Tillitsvalgt har også forsøkt å hjelpe henne. Men utsiktene hennes til å få noe mer er små fordi hun ikke besto språkprøve 3 som er en skriftlig språkprøve.
Forskerne viste også til et sitat som illustrerer denne kompetanseproblematikken fra arbeidsgivers ståsted:
Vi stiller krav om norsk muntlig og skriftlig nivå 3, det har vært sånn i 2–3 år nå. Vi tok inn folk før uten å stille den type krav – de kunne være flinke. Men det handler om kommunikasjon skjønner du – enten med gamle folk, eller personalet og de pårørende. Det er ikke alltid norskprøve 3 holder heller.
Avdelingssykepleier, sykehjem, innvandrerbakgrunn
Tøffere krav i vente
Høyere kompetansekrav er et viktig tema når det gjelder sårbarhet på arbeidsmarkedet. Det ytre presset kan her bli enda tyngre. I sine fremtidsscenarier regner Statistisk Sentralbyrå med at arbeidsmarkedet vil bli vesentlig trangere for dem som ikke har fullført videregående skole.
Flere forskere frykter en tosporet utvikling i arbeidslivet – at det blir større forskjell i hva slags arbeidsvilkår – og kanskje velferdsstatlige støtteordninger – som folk har.
Dette har dels å gjøre med at det vil bli færre jobber for dem som ikke har fullført videregående skole. I 2013 vil det være 62 000 færre jobber for denne gruppen sammenliknet med situasjonen i 2010. Dessuten forventes et tilbudssjokk i lys av flyktningkrise og generelt høyere ledighet.
– Ifølge OECD er Norge et av de landene som har lavest andel jobber tilgjengelig for personer som har lav utdanning. Det betyr at for stadig flere strekker ikke den utdanningen og erfaringen de eventuelt har med seg fra hjemlandet langt nok i det norske arbeidslivet, fortalte Kavli.
Kjennetegn med høy risiko
De to forskerne oppsummerte kjennetegnene på kvinnene som er mest utsatt for å gå ut av arbeidslivet på følgende vis:
- Lav utdanning og kort botid i Norge gjør exit mer sannsynlig
- Ansvar for små barn øker tilbøyeligheten for exit uavhengig av landbakgrunn, og det er i liten grad slik at innvandrede kvinner i større grad går ut av arbeidslivet når de får barn enn det norske kvinner gjør. Her skal det føyes til at sysselsettingen blant kvinner er svært lav i noen av gruppene og at det kunne sett annerledes ut dersom yrkesdeltakelsen var høyere.
- Statistikken endres også ut fra hva slags type jobb kvinnene har. Kvinner i salg-service og omsorgsyrker og ansatte innen renhold og hjelpearbeid har en høyere exit-risiko enn ledere, akademikere og ansatte innen høyskoleyrker.
I disse tider er det fristende å trekke en linje også til det sterke fokuset som er på å få flyktninger raskt ut i arbeid, avrundet forskerduoen.
Her må man trå forsiktig, rådet de. Når vi måler suksess i integreringsarbeidet, ser vi ofte bare på om deltakerne har fått lønnet arbeid eller ikke – for eksempel innen det første året etter endt opplæring:
– Skal vi bli bedre i arbeidet med å bistå innvandrere – kvinner og menn – til å lykkes i norsk arbeidsliv, må vi imidlertid jobbe mer nyansert med resultatmålene våre Det er også viktig å skille mellom tiltak som sluser folk inn i kortvarige, midlertidige stillinger og tiltak som gir mer langvarige resultater, sa Kavli.
Del av pågående prosjekt
Nicolaisen og Kavlis innlegg er basert på foreløpige funn som inngår i et pågående Fafo-prosjekt: Deltidskarrierer i Norge – normaliseringens endepunkt? Kvinners valg av arbeidstid i et longitudinelt perspektiv
