Tidligere har renhold, i tospann med snekkertjenester, blitt klassifisert som området i arbeidsmarkedet hvor svart arbeid er mest utbredt.
Som vi gjør rede for i en egen artikkel om godkjenningsordningen og HMS-kort, er det svært mange norske husstander som kjøper private renholdstjenester – totalt 270 000.
 |
| FAFO-FORSKERNE (ø.f.v.) Sissel C. Trygstad, Rolf K. Andersen, Mona Bråten og Kristine Nergaard har skrevet Fafo-rapporten. |
I en spørreundersøkelse gjengitt i en ny Fafo-rapport om renholdsbransjen medgir da også mange av husstandene, 1 av 7 (14 prosent), at de betalte renholderen svart – altså uten at de påkrevde skatter og avgifter går til statskassa.
Ytterligere 9 prosent oppga «litt hvitt og litt svart», mens en femtedel ikke ønsket å svare.
Forskerne antar at siste gruppe i vesentlig grad befinner seg i den lovbryterske kategorien. Antagelsen blir da at nærmere halvparten av husstandene (43 prosent) hopper bukk over det norske skatteregelverket.
Dette utgjør 116 000 husstander.
En arbeidsgiver som har siktet seg inn mot det vanskelige privatmarkedet beskriver fenomenet slik:
Vi får mange henvendelser fra privatmarkedet, flere tusen. Antall henvendelser øker. Det har de gjort i mange år nå. Antall henvendelser har også økt fra 2014 til 2015. Samtidig går mengden som sier ja til tilbudet ned. Så kan man jo hevde at vi ikke er konkurransedyktige nok. Men det er veldig få som driver innen privatmarkedet i renhold. Kun en håndfull som driver som oss. Og mitt inntrykk er at de har den samme opplevelsen. At disse kjøper svart. Men det kan selvsagt være annerledes.
Direkte-ansettere verst
Bryter man ned svarene fra husholdningene, finner man at de aller fleste som betaler renholderen svart har ansatt denne direkte (63 prosent). Blant de som kjøper fra byrå er tallet 13 prosent og fra selvstendige 25 prosent.
På spørsmål om årsaker til at de betaler svart, kunne respondentene velge flere alternativer. Her kommer det fram at «billigst», «enklest» og «utført av bekjent» er de vanligste begrunnelsene. Dersom de blir krevd å prioritere, er det likevel «pris» og utført av bekjent» som helt klart peker seg ut.
Følgende figur viser i detalj hvordan husstandene svarte (prioritert rekkefølge til høyre):
En intervjuet representant for en stor renholdsleverandør uttrykte pris-argumentet slikt:
Privatkundene bryr seg ikke, det er prisen som teller. Hvis man får anbefalt en østeuropeer som naboen er fornøyd med, så bryr de seg ikke. En del av våre kunder velger oss fordi de vil ha det hvitt, og fordi de ansatte har ordnede forhold. Det er ikke alle som jubler over prisen, men rein samvittighet og at de sitter i posisjoner der det ikke gjør seg å bli tatt.
«Delingsøkonomisk» app – mer hvitt eller mer fragmentert?
Et apropos: Fafo-forskerne har også intervjuet en aktør har rullet ut en mobil-applikasjon hvor man kan hyre inn renholdere ved noen fingerbevegelser. Modellen app-en er formet etter sammenlignes med drosjetjenesten Uber.
Tilbyderen er registrert som et teknologiselskap, og er derfor ikke omfattet av godkjenningsordningen eller vedtaket om allmenngjøring. Tilknyttede renholdere er selvstendig næringsdrivende. Tjenesten er imidlertid omfattet av skatteloven.
I rapporten (s. 120) gjør Fafo-forskerne seg følgende betraktninger om hvordan denne og andre lignende formidlingstjenester vil påvirke privatmarkedet for renhold:
Hvor vidt denne typen formidlingstjenester for renhold faktisk vil øke, vil tiden vise. På den ene siden kan dette bidra til at flere velger å kjøpe renholdstjenester hvitt. Det er i så fall positivt.
På den andre siden representerer denne typen formidlingstjenester også noen utfordringer. Siden det nevnte selskapet er registrert som teknologiselskaper og tilbyr en teknologisk løsning som muliggjør kjøp og salg av renholdstjenester, er det usikkert om disse virksomhetene er omfattet av noen av de reguleringsmekanismene som er innført i renholdsbransjen.
Det kan også hende at denne typen formidling av renhold vil kunne ha et marked blant små og mellomstore kundegrupper i det profesjonelle markedet.
PS: 37 prosent av husstandene oppga at de har benyttet seg av regelen om at en husstand skattefritt kan kjøpe tjenester til hjemmet fra en enkelt arbeidstaker for inntil 6000 kroner i året. Dette er å regne som «hvitt» arbeid.
