I Fafo-notatet Å sette pris på lærlinger diskuterer forskerne hvorvidt man i Norge bør endre systemet for lærlinger. Hvem skal bestemme – og hvem skal ta regningen?
Det overordnede spørsmålet om hvorvidt vi bør gå mer over til en dansk modell – hvor partene i arbeidslivet har en langt sterkere rolle – omtaler vi i en egen artikkel: Bør staten dytte mer lærling-ansvar på bedriftene?
Men hva kan vi eventuelt gjøre innenfor dagens modell?
Utnyttelse, fraskrivelse – eller offer?
For å finne ut av dette, setter forskerne opp to (ekstreme) ytterpunkter som kan preges av bestemte motiver for å ta inn lærlinger eller ikke. Disse vil kunne være viktige for å forstå hvordan ulike tiltak bør utformes:
1. Den egoistiske:«Lærlinger er kilde til profitt og lønnsom rekruttering.»
|
2. Den altruistiske:«Lærlingordningen er godt for bransjen og samfunnet som helhet, derfor ønsker jeg å bidra.»
|
Statens spilleregler – strengere eller mer generøse?
I det virkelige liv kan selvsagt motivene være både egoistiske og altruistiske. Likevel er det klart at dagens system åpner for at kostnader og gevinster fordeler seg ulikt mellom de som heller mot å være henholdsvis «egoistiske» og «altruistiske».
Dette kan fort framstå urettferdig. Forskerne skisserer derfor flere mulige tiltak og reguleringer for å spre ansvaret, samt hvilke fordeler og ulemper disse eventuelt kan innebære.
 |
| FAFO-FORSKERNE (f.v.) Silje Andresen, Kaja Reegård og Jon Rogstad har skrevet Fafo-notatet Å sette pris på lærlinger. |
Bør for eksempel myndighetene pålegge virksomheter å ta inn lærlinger? I Norge er dette altså frivillig, men et pålegg har lenge blitt debattert.
Dette ville ha sikret en langt mer rettferdig byrdefordeling. Forskerne ser likevel særlig to ankepunkt mot å gjøre dette:
- Bedriftene vil kunne se på dette som et overtramp overfor deres styringsrett.
- Lærlinger som kommer til virksomheter hvor de ikke er ønsket vil neppe bli særlig godt mottatt og behandlet. Trivsel og læring, i en tid hvor så mye av den unges framtid er i støpeskjeen, blir tilsvarende dårlig.
Staten kan også velge å øke det såkalte lærlingtilskuddet – pengene virksomhetene får for å ha lærlinger. En åpenbar fare ved dette er selvsagt at flere penger i potten også kan øke fristelsen til å utnytte lærlinger ut fra rent økonomiske hensyn.
- Flere detaljer om ordninger og tilskudd: Den norske modellen for lærefag
«Mjuk mat» allerede på plass
Likevel er det ikke slik at dagens system kun handler om etikk – å gjøre det riktige eller ei.
Ett kraftig insentiv som allerede er innført ligger eksempelvis i den såkalte lærlingklausulen. Her settes det krav om at bedriften er godkjent som lærebedrift (kan ha/har lærlinger) dersom de skal delta i anbud om kontrakter med det offentlige.
 |
| LES HELE NOTATET: Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Fafo.no. |
Dette systemet bidrar trolig positivt, men kan imidlertid misbrukes, påpeker forskerne, ved at bedriften ikke oppfyller intensjonene bak godkjennelsen.
- Aktuelt eksempel på ytterligere skjerpelse av lærlingklausulen:
Dagsavisen.no: Stiller knallharde lærlingkrav
Et annet insentiv som finnes er adgangen til å bruke «lærlingmerket» dersom de har lærlinger i stallen. For en altruistisk orientert virksomhet kan dette selvsagt kunne være kun et hedersmerke over at man tar samfunnsansvar. Samtidig kan det gi en «egoistisk» PR-effekt – et bedre omdømme i samfunnet som kan omdannes til kroner og øre.
Spørsmålet er om forbrukerne er bevisste på hva synliggjøring av dette merket innebærer, og hvorvidt det gir et konkurransefortrinn. Samtidig kan fraværet av et slikt sertifikat gjøre at andre virksomheter blir mer lunkne til å inngå samarbeid med noen som ikke bidrar til (bransje-)fellesskapet på dette feltet.
