Finanskrisa og etterfølgende økonomiske tumulter har etterlatt seg stedvis ekstrem arbeidsledighet i Europa.
 |
| FAFO-FORSKERNE (f.v.) Jon Horgen Friberg, Olav Elgvin og Anne Britt Djuve har skrevet Fafo-rapporten. De oppsummerer selv flere funn i kronikken Er festen over? |
Mange søreuropeere, for eksempel spanske, italienske og greske EU-borgere, har derfor vendt blikket mot det økonomisk stabile landet høyt i nord.
Avisene døpte dem raskt «euroflyktninger».
Som prosjektleder for Fafo-rapporten Innvandrerne som skulle klare seg selv har forsker Jon Horgen Friberg blant annet sett nærmere på situasjonen for denne gruppa.
– Dette er en ny gruppe arbeidsinnvandrere, som kommer som en direkte respons på krisa i hjemlandene. Årsakene til at de kommer, kanalene de kommer i gjennom, og deres møte med det norske arbeidslivet er svært forskjellig fra østeuropeiske arbeidsinnvandrere. Det samme gjelder behovene som oppstår og utfordringene de møter i Norge, forteller han.
Få, men stigende
 |
| NYE EØS-REGISTRERINGER perioden 2010-2012 etter statsborgerskap. Land i Sør-Europa.(klikk for full størrelse) |
 |
| NYE EØS-REGISTRERINGER perioden 2010-2012 etter avsender-region i Europa. (klikk for full størrelse) |
Selv om antallet registrerte borgere fra enkeltland økte sterkt i Norge fra 2010 til 2012, utgjør disse fremdeles en relativt liten andel av alle arbeidsinnvandrerne i Norge (se figurer).
– Spådommene om at «spanjolene blir de nye polakkene» var sterkt overdrevet. Det er fortsatt polakkene som er de nye polakkene. Men alt tyder på at tilstrømmingen fra sør kommer til å vedvare, sier Horgen Friberg.
Samtidig anser Fafo-forskeren det som sannsynlig at antallet søreuropeere som har befunnet eller til enhver tid befinner seg på jobbjakt i Norge er høyere.
– Alt tyder på at en svært stor andel på jobbjakt i Norge må reise hjem med uforrettet sak, gjerne uten å noen gang bli registrert noe sted. Pågangen er altså større enn de registrerte tallene tilsier.
Tilbud og etterspørsel
Østeuropeiske arbeidstakere har gjerne blitt mer eller mindre direkte rekruttert, kanskje allerede i hjemlandet, eller har i større grad tilfredsstilt et behov for arbeidshender i bestemte bransjer, særlig innen industri, bygg og anlegg.
De søreuropeiske arbeidssøkerne befinner seg derimot i en langt mer strabasiøs situasjon, ifølge Horgen Friberg.
– Strømmen fra sør er i langt større grad tilbudsdrevet enn tilfellet er for strømmene fra øst, som i stor grad er drevet av etterspørsel i Norge. Søreuropeerne har i større grad kommet på eget initiativ, men møter større problemer med å få innpass i arbeidslivet, oppsummerer han.
Mangler nisje
Mens industri, bygg og anlegg har funnet arbeidskraft i øst, har serviceindustrien på sin side rik tilgang på ufaglært arbeidskraft fra Sverige.
Dette har fått en selvforsterkende effekt: Nettverk har dannet seg, noe som arbeidsgiverne har benyttet for ytterligere rekruttering. Strømlinjeforming av tilpasningene på arbeidsplassene kan deretter ha ført til at hele avdelinger eller arbeidslag er formet ut fra en nasjonalitet. For eksempel i sin helhet bestående av polske eller litauiske ansatte.
For enkelte arbeidsgivere vil arbeidsinnvandrere med «nye» språk innebære uønsket merarbeid.
– Mens østeuropeere og svensk ungdom har klart å «kapre» egne nisjer i arbeidsmarkedet, har ikke søreuropeerne noen tilsvarende nisjer. De mangler derfor ofte både nettverk og etterspørsel etter deres spesifikke arbeidskraft.
Svakere nettverk
Selv om nettverk – ofte helt sentrale for å sikre seg bolig, jobb eller tilgang til erfaring og kunnskap om lokale forhold – også har blitt dannet ut fra en «fortropp» av søreuropeiske arbeidsinnvandrere, viser forskernes undersøkelser at nytteverdien er langt mindre.
Ifølge informanter er for eksempel jobbformidlingen som skjer gjennom nettverk dominert av kortvarige og lavt betalte strøjobber innen for eksempel renhold eller restaurant-oppvask.
Møtet med NAV er også preget av frustrasjon på begge sider av skranken.
For enkelte kan problemene ende i hjemløshet, suppekjøkken-køer og andre former for renskåret sosial nød.
– Mange undervurderer både kostnadene ved å oppholde seg i Norge og vanskelighetene med å få jobb her. En del risikerer å havne i svært sårbare situasjoner, kommenterer Horgen Friberg.
Hjelper ikke å være ingeniør
Ut fra forskernes undersøkelser blant spanske arbeidssøkere, har dessuten mange hatt en kort formell tilknytting til Spania, med relativt ferskt oppnådd oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Dette var gjerne en kime til ytterligere vansker med å holde seg fast til det spanske arbeidsmarkedet til å begynne med. Opprinnelse fra Latin-Amerika eller Afrika synes å være vanlig.
Alt i alt har forskerne funnet en stor spredning i bakgrunn, utdanning og yrkeserfaring blant søreuropeiske arbeidstakere.
Men selv høyt utdannede hemmes av at de ikke kan snakke norsk flytende.
Ingeniørtittel er ikke nok, slik en informant oppsummerer det i Fafo-rapporten:
|
«Vi har merket et enormt behov fra arbeidsgivere på rekruttering av ingeniører. […] Men arbeidsgivere vil helst skumme toppen av arbeidsmarkedet […] de vil ha de med fem års erfaring. De vil ikke ha de nyutdannede som det er plenty av i hvert eneste EØS-land […] Det er [innenfor] olje, olje og gass, men det begrenser seg til mekaniske ingeniører og det maritime, med boring og alt dette der. Subsea. De får jobb, men det er det. Og det er få land som faktisk har akkurat den type kompetanse. Så det er veldig spesifikt. Vi treffer ofte landskapsingeniører, kjemiingeniører, men det har ikke Norge behov for. […] Så det er utfordringer ut fra hvem som kommer hit og hvem arbeidsgivere vil ha. […] Ja, alt kan være perfekt med hensyn til la oss si jernbaneutdanning eller sånt, men kan de ikke språket, er det bare rett ut.» Intervju, EURES-konsulent |
Mange har innsett språkbehovet, og satt i gang med formelle eller uformelle norskkurs – ofte med et stivt sideblikk mot sparepengenes synkende siffer, forteller Horgen Friberg:
– For mange blir det et kappløp mellom hvor fort man kan lære seg norsk språk og hvor fort man bruker opp sparepengene. For de som klarer å lære språket raskt åpner det seg mange muligheter. For andre blir turen til Norge en kortvarig og dyr erfaring.
Et kaldt møte
I sum ankommer altså mange søreuropeere uten nettverk eller kunnskaper om det norske språk og arbeidsmarked – til et land med svært høye levekostnader i forhold til hjemlandenes.
Fafo-forskerne gjengir i rapporten følgende intervju fra samtalen med en spansk 37-åring, som illustrerer flere av gruppens vansker, her i en noe mer forkortet versjon:
|
37-åringen: «Situasjonen var vanskelig for meg. Jeg hadde jobb [som sikkerhetsvakt] bare én dag i uken. […] For kona mi, for familien … situasjonen fungerte ikke. Så jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde ikke penger å sende til moren min, og jeg hadde ikke penger til å gjøre ting som jeg pleide å gjøre før. Så da bestemte jeg meg for å reise. Jeg spurte folk om råd. Og de sa til meg at det var jobber her [i Norge]. Jeg søkte på nettet og så at det fantes mange jobber her. […] Jeg visste ingenting om Norge på forhånd. […]» Forsker: «Tror du det hadde vært enklere å reise et sted om du har venner der?» 37-åringen: «Ja, det hadde vært lettere. For på et eller annet vis kan de hjelpe deg. For da kan du bare reise dit, bo sammen med dem og så litt etter litt så kan du lete etter en jobb, og kanskje kan de hjelpe deg med noe. […] De første ukene var jeg bekymret. Fordi det er vanskelig. Jeg kom og hadde ingen. Det er veldig kaldt og det blir veldig ... Jeg var bekymret, men nå har jeg det litt bedre fordi nå vet jeg hvor jeg bor, jeg har et sted å bo nå. Nå er problemet mitt jobb.» |
Les hele rapporten her |
|
 |
Jon Horgen Friberg, Olav Elgvin og Anne Britt Djuve: Innvandrerne som skulle klare seg selvNår EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft møter velferdsstatens bakkebyråkrati(Fafo-rapport 2013:31) Oppdragsgiver: NAV/FARVE |
