Skip to main content

Kriseforsker: – Denne gangen vil ikke Norge gå klar av stormen

Vi seilte ganske smertefritt gjennom finanskrisa i 2008. I denne krisa vil vi ikke slippe så lett unna, sier Fafo-forsker Jon Erik Dølvik.

<p>NEDFRYSING: Norge har vært ute for kriser før, men den såkalte koronakrisa skiller seg på mange måter. Arbeidsledigheten har eksempelvis steget til rekordnivå etter krigen, ifølge de foreløpige tallene fra Nav.</p>

NEDFRYSING: Norge har vært ute for kriser før, men den såkalte koronakrisa skiller seg på mange måter. Arbeidsledigheten har eksempelvis steget til rekordnivå etter krigen, ifølge de foreløpige tallene fra Nav.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Alf Tore Bergsli

  • 03. april 2020

03. april 2020

Den økonomiske delen av korona-krisa er fortsatt i et tidlig stadium. Likevel ser vi en bråbrems både i den globale og nasjonale økonomien. Røde tall har spredt seg i takt med viruset i bedriftenes regnskaper.

  • Aksjemarkedet har falt over 20 prosent, det samme har oljefondets dollarverdi.  
  • Over halvparten av NHO-bedriftene har permittert medarbeidere, og 1 av 3 frykter konkurs. 
  • Antallet permitterte og registrert helt eller arbeidsledige har skutt i været i en takt Norge aldri før har sett. Antallet ledige er per 3. april på nær 15 prosent – rundt 400 000 personer. 300 000 av disse er helt arbeidsledige.

En overvekt av permitteringene har kommet blant lavtlønte med lite utdanning, forteller Fafo-forsker Jon Erik Dølvik:

– Faren er at mange av dem vil ende opp som arbeidsledige, og vil slite med å komme seg tilbake i et arbeidsmarked som kan ha endret seg kraftig. Det er grunn til å frykte dramatiske virkninger i arbeidslivet i tida framover, fastslår han.

Han har i flere tiår forsket på hvordan kriser påvirker økonomien, arbeidsmarkedet og velferdssystemene.

– Så langt kan vi bruke drastiske virkemidler for å holde bedriftene flytende og sikre folks inntekter. Likevel ser vi allerede nå at det Norge opplever er svært forskjellig fra finanskrisa – og langt mer omfattende. Varer nedstengningen ikke bare noen få uker eller måneder, vil ettervirkningene i arbeidsmarkedet kunne bli langvarige og store, sier han.

Oljepris- og kronestup – grunnmuren vakler

De umiddelbare problemene med permitteringer og ledighet kommer ikke alene. Oljeprisen stupte ned mot 20 dollar fatet – godt under halvparten av før korona-krakket.

Fafo-forsker Jon Erik Dølvik
FAFO-FORSKER
Jon Erik Dølvik.

Dermed har den sterkeste vekstmotoren i norsk økonomi stanset. 

I tillegg har kronekursen falt kraftig.  Det er bra for eksportbedriftene, men gjør at kjøpekraften krymper og all import blir langt dyrere – herunder feriereiser, el-biler og innsatsvarer i store deler av næringslivet.

Hvor alvorlige virkningene vil bli, avhenger av virus-spredningen. Men mye tyder på at Norge kan oppleve den største krisa på nær 100 år, advarer Dølvik:

– Norge blir trippelt ramma. Kollaps i sysselsettingen i tjenesteytende bransjer på hjemmemarkedet, sviktende etterspørsel for eksportindustrien, og oljepris- og kronefall på toppen. Når alle disse forholdene treffer samtidig, ser vi konturene av en krise i arbeidsmarkedet som vi må tilbake til 1930-tallet for å finne maken til.

10 år med konsekvenser?

Dølvik var medredaktør for boka «European Social Models from Crisis to Crisis». Denne sammenliknet konsekvensene av finanskrisa i 2008 og 1990-tallskrisen. Den siste rammet Sverige, Finland og Norge langt hardere enn den første.

Når det gjelder finanskrisa, meldte EU som helhet at den «var over» først i 2017, målt ved nivået på sysselsettingen.

– Land som Italia og Spania hadde så vidt kommet seg opp i knestående etter finanskrisa – da koronaen traff dem. Norge seilte derimot temmelig uberørt gjennom finanskrisa, sier Dølvik.

Den norske staten økte pengebruken og holdt hjulene i gang. Bygg og anlegg fikk et par harde år, men sysselsettingen var raskt tilbake på nivået før krakket. Mens mange europeiske land måtte snøre inn pengesekken, med store sosiale følger, kunne Norge øke velferdsbudsjettene, forklarer Dølvik.

Dette er derimot en helt annerledes krise, hvor de sosiale virkningene vil kunne bli langt mer inngripende også i Norge, mener han. Det nærmeste vi i nyere tid har opplevd i Norden, er 90-tallskrakkene i Finland og Sverige.

– Der tok det nesten 20 år før sysselsettingsraten var tilbake på nivået før krakket, advarer han.

En krise på ny mark

Nye kriser tydeliggjør også hvordan arbeidsmarkedet har endret seg. Ett eksempel Dølvik nevner er hvor viktige barnehager og skoler er blitt for samfunns-økonomien.  Når de stenger, mister mange foreldre arbeidsmulighetene og økonomien går i stå.

Et annet eksempel er den økte arbeidsinnvandringen:

– Korona-krisa viser hvor avhengige mange bransjer, blant annet landbruket, er blitt av billige arbeidsinnvandrere. Skal vi få permitterte nordmenn ut i åkeren i våronna, må nok minstelønningene opp, mener han.

Hva og hvem krisa rammer først er også annerledes:

– Tidligere har det ofte vært industri, bank og bygg som ble truffet først. Selv om industrien også har problemer nå og bankvesenet kan bli truffet av koronakrisa i andre runde, er det privat tjenesteyting som har havnet fremst i skuddlinjen denne gangen, påpeker Dølvik.

Det nye tjenestefolket

Tjenesteytende sektor spenner vidt, men skiller seg på mange måter fra industriell vareproduksjon. Tjenesteyting retter seg både mot bedrifter og privatkunder, er i stor grad arbeidsintensiv, og domineres av små og mellomstore bedrifter med mange selvstendig næringsdrivende.

Tjenestesysselsettingen har vokst kraftig og stått for hele jobbveksten under de siste tiårs velstandsvekst, forklarer Dølvik. Rundt halvparten av norske sysselsatte jobber i denne delen av arbeidsmarkedet.

Under tidligere kriser har gjerne industri og bygg og anlegg kunnet permittere ansatte og sikre at bedriftene besto, slik at de fleste kunne vende tilbake til den samme arbeidsplassen.

– I deler av tjenestesektorene er risikoen større for at bedriftene og jobbene går med i dragsuget når markedet fryses ned. Mange av bedriftene har lite kapital og har allerede kjempet for overlevelse, med små fortjenestemarginer. Antallet arbeidstakere som da kan bli berørt er stort, sier Dølvik.

Prislappen i det fjerne

I de fleste land går myndighetene nå svært langt i å pløye store pengesummer inn i nærings- og arbeidsliv.  Dette er avgjørende for å unngå en full økonomisk nedsmelting med enda større kostnader på sikt.

Men den offentlige pengebruken vil få konsekvenser.

– På sikt vil det i mange land innebære kraftige innstramminger i offentlige budsjetter og krav til næringslivet om å tilbakebetale offentlige lån. Arbeidstakerne vil få svi ved lavere reallønninger, stønadsmottakere ved kutt i inntektene. Resultatet kan bli redusert forbruk og langvarig svekket etterspørsel i verdensøkonomien, forklarer Dølvik.

Kanskje også politisk uro:

– Land som Italia og Spania sliter med høy statsgjeld og trange budsjett etter finanskrisen. For dem kan korona-sjokket få dramatiske økonomiske, sosiale, og kanskje politiske konsekvenser, sier han, og viser til at euro-samarbeidet kan komme under press.

Med en selvstendig sentralbank og oljefondet i ryggen, er utfordringen for Norge ikke mangel på økonomiske midler. Utfordringen ligger i å organisere støttetiltakene på en måte som er treffsikker, virkningsfull og bidrar til å fremme det grønne og digitale skiftet norsk økonomi uansett står overfor, mener Fafo-forskeren.

– Oljeformuen gjør at staten kan sette inn nær ubegrensete midler for å sikre folks inntekter og holde bedriftene i live til vi kommer ut av karantenen.  Fordi vi har ledig kapasitet kan vi også øke investeringene i ny virksomhet, teknologi og kompetanse. Mange kan likevel miste jobben og flere vil måtte søke seg over i andre yrker eller bransjer. Dette er med andre ord en besøkelsestid for økt satsing på opplæring, sier Dølvik.

Samstemte i krisa

Den erfarne arbeidslivsforskeren var sterkt involvert i det nordiske prosjektet NordMod2030, ledet av Fafo. Der kartla de hva som særpreget den nordiske samfunnsorganiseringen, og analyserte hvordan Nordens arbeidsmarkeder og velferdsmodeller ville kunne stå seg mot forventede utviklingstrekk fram til 2030.

Prosjektet ble sentralt for å fylle begrepet den «norske modellen» med innhold. Her ble det særlig lagt vekt på at trepartssamarbeidet – mellom arbeidsgiverne, fagbevegelsen og staten – har skapt tillit og handlekraft til å håndtere kriser gjennom skippertak og dugnad når det gjelder.

Jon Erik Dølvik, Tone Fløtten, Jon M. Hippe og Bård Jordfald: Den nordiske modellen mot 2030. Et nytt kapittel?
NORDMODS SLUTTRAPPORT:
Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Fafo.no.  

Vektleggingen av trepartssamarbeidet har tradisjonelt vært den sosialdemokratiske historien om Norge og Norden.

– I et Fafo-perspektiv er det slående å se hvordan ikke bare partene og regjeringen nå støtter seg på grunnpilarene i den norske modellen. Nå er den blitt allemannseie, også på høyresiden i politikken. Det er ingen som snakker om at den norske modellen står i veien for det norske folk nå, slik Frp-lederen gjorde under 2013-valget, sier Dølvik.

Støvet av fordums lærdommer

Kriser som den vi nå opplever er slik sett et «sannhetens øyeblikk» hvor ikke bare de sentrale aktørene, men også nye generasjoner av folk flest opplever betydningen av fellesordningene i den norske modellen, mener Dølvik.

Han ser likhetstrekk mellom partene og partienes samstemte håndtering av krisetiltakene de siste ukene med det store «kriseforliket» på 1930-tallet. Etter langvarige, uforutsigbare arbeidskonflikter, inngikk LO og datidens NHO den første hovedavtalen.

– Den satte spilleregler for hvordan konflikter skulle løses og hvordan man skulle samarbeide for å fremme felles mål om å øke verdiskapingen og sikre arbeidsplassene. Akkurat det samme som det handler om i dag, sier Dølvik.

For etterkrigsgenerasjonene av nordmenn som kun har opplevd langvarig velstandsvekst, er dette første gang vi er i nærheten av slike kollektive erfaringer, mener han.

– Denne krisa viser oss om hva våre felles samfunnsordninger betyr når det virkelig røyner på. Jeg tror dette vil være en skjellsettende erfaring for dagens generasjoner og vil kunne forandre norsk politikk på varige måter.