14. september 2017
Selv om man er i arbeid, er det ikke sikkert at inntekten strekker til å ha en materiell minstestandard for et godt liv. Gruppen som ikke får tilstrekkelig inntekt gjennom sin jobbing kalles «arbeidende fattige».
Stadig flere yrkesaktive i EU opplever at de synker ned i fattigdom. Ifølge en fersk rapport fra EUs utredningsbyrå Eurofound har dette vokst til et betydelig problem som må tas tak i av myndigheter og partene i arbeidslivet.
Før finanskrisa, i 2007, utgjorde denne gruppen rundt 8 prosent av arbeidstakerne. De siste tallene, fra 2014, viser at gruppen har vokst til 9,6 prosent av arbeidstakerne. Og om man bruker en mer presis metode for å måle fattigdom, stiger tallet til 12,8 prosent.
- Les også: Økte forskjeller i 2 av 3 EU-land
Deltid og foretak på topp
Årsakene til fattigdom kan være flere. Ussel lønn vil selvsagt stå sentralt, men rapporten peker først og fremst på en mer utbredt bruk av alternative former for arbeidstilknytting. Kort sagt er det færre som får jobbe på faste heltidskontrakter. Kun 5 prosent av gruppen oppgir at de jobber fulltid og 6 prosent at de er fast ansatt.
Disse «uvanlige» kontraktene kan anta mange former. De har likevel gjerne det til felles at de gir en usikker arbeidstilknytting. Man arbeider på korte eller tidsbestemte kontrakter og uten garantier.
- Les også: Nye jobb-former griper om seg i Europa
Kontraktene gir ofte langt færre rettigheter enn en fast ansatt ville ha hatt. Dette gir gjerne en svekket situasjon både overfor arbeidsgiveren og det generelle velferdssystemet.
Eurofound har fordelt arbeidstilknyttingen som de arbeidende fattige har i følgende kategorier (flere alternativer mulig per tilknytting):
- Ufrivillig deltid: 29 prosent
- Selvstendig næringsdrivende uten ansatte: 25 prosent
- Deltid grunnet sykdom eller funksjonsnedsettelse: 22 prosent
- Midlertidig kontrakt: 16 prosent
- (Frivillig) deltid: 14 prosent
- Selvstendig næringsdrivende med ansatte: 14 prosent
- Fast kontrakt: 6 prosent
- Heltid: 5 prosent
Utsatt problem
Gruppen «fattige arbeidstakere» lever langt mer utsatte liv enn de øvrige i arbeidsmarkedet. De har det stort sett dårligere med seg selv og sin situasjon. Bolig er også et problem for mange. I tillegg mangler mange et tilfredsstillende sosialt nettverk, og føler seg ekskludert fra det gode selskap.
Problemet med «arbeidende fattige» får lite oppmerksomhet i medlemslandene, påpekes det i rapporten.
 |
| LESE RAPPORTEN? Digital versjon kan fritt leses på Eurofounds nettsider (PDF-format): Til rapportside. |
Dette betyr ikke at landene og arbeidslivets parter ikke bryr seg om fattigdom, men at man ser seg blind på kun å tilstrebe å løfte folk ut av fattigdom ved å tilby jobber. Man er altså i mindre grad opptatt av å se på hvilke jobber som tilbys og hvordan dette slår ut i arbeidstakernes inntekt.
Bruken av minstelønn, som er de fleste lands måte å sikre en god grunnlønn, er på sin side ikke nødvendigvis tilstrekkelig når arbeidstakeren enten ikke får nok jobb eller at det ikke blir nok til å dekke behovet til familie eller husholdning.
- Fakta: Minstelønn i Europa
Noen motstrømsland
Mellom EU-landene er det svært store forskjeller på hvor stor gruppen «fattige arbeidende» er.
Tsjekkia ligger lavest på rundt 3 prosent, mens Romania er klart i tet med rundt 20 prosent arbeidende fattige i arbeidsstokken.
Det er heller ikke alle land som har fulgt trenden med en økning i gruppen fra 2007 til 2014. Finland, Latvia, Irland, Hellas og Polen har hatt en viss nedgang i perioden.
Hva bør gjøres?
Eurofound-utrederne peker på følgende tiltak:
- Endre holdningen om at man kun trenger å hjelpe folk inn i en jobb for å bekjempe fattigdom.
- Bedre utredninger av denne gruppen behov og utvikling.
- Sikre at gruppen har de samme rettighetene til beskyttelse og velferd som øvrige grupper.
- Passe bedre på hvordan gruppen behandles ved arbeidsledighet og gi dem støtte fram til de er tilbake i jobb.
- Lære fra hvordan man i andre tilfeller har jobbet for å hjelpe gruppen som jobber ufrivillig deltid.
- Ta med boligomkostninger når man kalkulerer hvorvidt noen er fattige eller ei.
- Tilbud om barnehager og andre form for barnepass kan spisses for å hjelpe foreldre med usikre jobber.
- Øke satsningen på utdanning, opplæring og omskolering (livslang læring)
- Bedre og flere politiske utredninger av hvordan ulike tiltak som enten kan være rettet mot andre felt eller være mer generelle også kan hjelpe denne gruppen.
- Finne bedre standarder for hvordan man måler slik fattigdomspolitikk på tvers av land, velferdsmodeller og arbeidsmarked.
