Fra år 2000 til i dag har en rekke nye tema klatret opp på dagsordenen i de enkelte EU-landene. Dette har samtidig resultert i en rekke EU-direktiver. Noen tema var ferske for alle, som klimaendringer, mens enkelte land har måttet forholde seg til for eksempel likestilling mellom kjønnene på nye måter.
Samtidig har arbeidsmarkedene vært under press fra flere forhold: En mer etnisk og kulturelt sammensatt befolkning, finanskrise, arbeidsledighet, og dramatiske endringer i teknologi, forretningsmodeller og tilbud og etterspørsel. En rekke nye næringer har dukket opp, mens andre har bukket under.
Dette har selvsagt ikke «the social partners» – organisasjonene som representerer arbeidstakerne og arbeidsgiverne, i denne artikkelen kalt «partene» – vært uberørt av. Særlig fagbevegelsen har havnet under økt press for å endre seg, ifølge en ny Eurofound-rapport som omhandler alle EU-landene (EU28) og EØS-landet Norge.
Passivt i øst, aktivt i nord
Ikke uventet er det store forskjeller mellom ulike EU-land og -regioner. Alle har riktignok vært delaktige i at landene har tilpasset seg til nye krav eller behov. Likevel forholder særlig partene i nykommerlandene i EU, som har få medlemmer og svake tradisjoner å støtte seg på, seg i liten grad proaktivt til mange av disse nye temaene.
Eurofound sorterer landene i tre bunker:
- Ferskingene og Mr. Brexit (de 10 landene som ble medlemmer fra og med 2004 samt Storbritannia): Partene har her i all hovedsak forholdt seg kun til de tema som EU sentralt har introdusert gjennom direktiver og lignende.
- Midtgruppen (10 land i Sentral-, Øst- og Sør-Europa): Partene har strukket seg noe utover det som blir kategorisert som et minimum. Forsøk på å rekruttere nyankomne grupper i arbeidsmarkedet eller forsøkt å løfte grupper med lav kompetanse og/eller lønn, samt å adressere mer sosialpolitiske spørsmål.
- Størst spekter: Åtte nordiske og vesteuropeiske land: Tar tak i et bredest spekter av tema.
EU-direktiver som grunnstein
For førstnevnte gruppe innebærer dette at EUs sentrale myndigheter fungerer som en «erstatning» for partenes bestrebelser. Nesten alle disse landene preges av svært liten organisering i arbeidsmarkedet.
At disse lands parter mangler styrke til å få gjennom ønsket politikk, og slik sett trenger at lovforslag kommer som pålegg fra EU sentralt, kan skape dilemma og konflikt.
Enkelte direktiver, kanskje mest berømt er forslaget om en felleseuropeisk minstlønn, vil kunne framstå som et overgrep særlig for de nordiske landene, hvor man har velorganiserte og sterke parter.
Union-parter med gjennomslagskraft
Samtidig påpeker Eurofounds analyse at avtaler gjort mellom partene helt på toppnivå i EU – organisasjoner som representerer fagforeninger i alle EU-landene (for eksempel Den europeiske faglige samorganisasjon, forkortet ETUC på engelsk) har hatt bredt nedslagsfelt, og da særlig i land med svak organisering.
Eurofound peker på fire behov som både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner deler, noe man kan bygge videre på:
- Å øke kompetansen i arbeidsstyrken
- Å tilpasse seg demografiske endringer
- Å tilpasse seg endringer i arbeidsmarkedets strukturer
- Å stabilisere og styrke rammeverket og reglene for forhandlinger mellom partene.
Hvilke land har blitt rammet hardest?
I en egen artikkel har vi samlet to lister over
- Hvilke EU-land (pluss Norge) som har blitt hardest rammet
- Hvilke faktorer som har påvirket hvilke land
Her er en snutt, men i artikkelen finner du blant annet den fulle listen over hvilke land som i to perioder har hatt det aller høyest presset på seg, ut fra et poengsystem:
2000–2007 |
2008–2014 |
||||||||
| Nr. |
Land |
Score |
Nr. |
Land |
Score |
Endr., score |
|||
| 1. |  |
Slovenia | 28 | 1. |  |
Italia | 31 | +6 | |
| 1. |  |
Slovakia | 28 | 2. |  |
Romania | 29 | +2 | |
| 3. | |
Romania | 27 | 3. | |
Slovenia | 28 | - | |
| 4. | |
Italia | 25 | 3. |  |
Spania | 28 | +14 | |
| 5. |  |
Litauen | 22 | 5. |  |
Irland | 27 | +11 | |
