Regjeringen, som altså delvis fikk fornyet tillit i valget i september 2015, har lovet å starte opp en konsultasjonsprosess. Prosessen skal ledes av en gruppe uavhengige eksperter. Ingen endringer skal skje før konsultasjonsprosessen er ferdig, men regjeringen har lovt å bringe Helles inn på linje med «beste praksis» i EU.
Nedturen startet i 2010
2010 var starten på omfattende endringer i det greske arbeidsmarkedet. Hellas inngikk en avtale med troikaen (EU-kommisjonen, den europeiske sentralbanken og det internasjonale pengefondet IMF). Lovendringer fulgte raskt: oppsigelsesvernet ble svekket og retten til sluttpakke redusert. Videre fikk arbeidsgiver mulighet til kutte arbeidstiden uten forhandlinger – fra fulltid til deltid – i en periode på ni måneder. Utgangspunktet var at endringene skulle foretas i samarbeid med partene i arbeidslivet, men det ble ikke gjennomført.
Under 20 sektoravtaler igjen
Den såkalte EGSSE-avtalen, en avtale mellom hovedorganisasjonene på nasjonalt nivå, står sentralt i det greske systemet. (EGSSE) ble reforhandlet annethvert år, og dannet grunnlaget for forhandlinger på sektor/bransjenivå og lokalt i virksomhetene. EGSSE-avtalen bestemte nasjonal minstelønn (se nedenfor).
Avtaler på lokalt nivå kunne ikke – med sikring i lovverket - gå under sektor/bransje-standard. Denne bestemmelsen falt bort i 2010. Avtaler på sektornivå er nå omtrent borte. Det anslås at det er færre enn 20 avtaler igjen. Tidligere var det om lag 100 sektoravtaler og ytterligere 100 avtaler knyttet til spesielle yrker.
Dette har ført til lavere lønninger. I løpet av 2010 falt lønningene med 6 prosent.
EGSSE-avtalen fra 2010 innbar også en lønnsfrys frem til 2011, og videre ingen lønnsøkning utover inflasjonen på gjennomsnittlig EU-nivå frem til 2012. Først i 2013 ble det inngått en ny EGSSE-avtale, og videre en ny i 2014.
Mål om å redusere lønnskostnadene med 15 prosent
I 2012 ble en ny pakke med arbeidsmarkedsreformer introdusert. Deregulering av lønnsdannelsen var det viktigste virkemiddelet, og målet var å redusere lønnskostnadene med 15 prosent.
Loven som regulerer tariffavtalens virkning ble også endret i 2012. Opprinnelige måtte en ny tariffavtale på plass etter 6 måneder. Dersom dette ikke var mulig, ble avtalens bestemmelser en del av den individuelle arbeidskontrakten. Denne fristen er nå redusert til 3 måneder. Det er bare grunnlønnen til den enkelte som inngår i den individuelle avtalen. Alle andre goder kan endres ensidig fra arbeidsgivers side. Bare en ny kollektiv avtale eller ny individuell kontrakt kan endre betingelsene.
|
EUs krav
«…. i arbeidsmarkedet trengs en streng gjennomgang og modernisering av systemet for kollektive forhandlinger, streike- og lockout rett og, i tråd med relevante EU-direktiv og « beste praksis», kollektive oppsigelser, langs den tidsplan og det utgangspunkt som er avtalt…..På bakgrunn av denne gjennomgangen skal arbeidsmarkedspolitikken komme på linje med internasjonal og europeisk «beste praksis» og politikken skal ikke tilbake til bestemmelser som ikke er kompatible med mål som ikke promoterer bærekraft og inklusjon» (vår oversettelse) ( Euro Summit statement, 12 July 2015)
|
Alle lønnsøkninger som følger ansienniteten, noe som var en del av nesten alle kollektivavtaler, er stilt i bero frem til arbeidsløsheten kommer under 10 prosent.
Slutt på allmenngjøring
Også selve partsforholdet er endret. Opprinnelig var forhandlingsretten i lokale forhandlinger knyttet til de lokale fagforeningene. I uorganiserte selskaper var sektoravtalen nøkkelen. Etter 2011 kan «grupper av ansatte» også få forhandlingsrett i spesielle tilfeller. Resultatet har ofte vært avtaler som inneholder lønnskutt. Slike avtaler er foreløpig ikke så vanlig, og normen er dermed individuell avlønning.
Tidligere kunne også allmenngjøring benyttes når mer enn 50 prosent av arbeiderne i sektoren var omfattet av tariffavtalen. Denne bestemmelsen ble frosset i 2011, fram til 2016. Det er dermed ingen allmenngjøringsmekanisme i Hellas nå.
|
Noen harde fakta:
- I 1996 var 65 prosent av de greske arbeidstakerne dekket av kollektive avtaler. I 2014 har andelen sunket til 10 prosent
- Minstelønn: 26 euro per dag
- Arbeidsløsheten er på 25 prosent (februar 2015)
- Halvert økonomisk støtte til fagforeningene
|
Helt siden 1930-tallet har minstelønnen blitt bestemt av EGSSE-avtalen, altså av partene i arbeidslivet. Etter en rekke kutt i nivået (mellom 22 og 32 prosent avhengig av alder) ble det vedtatt at minstelønnen fra april 2013 skulle bestemmes av regjeringen. Partenes rolle er redusert til konsultasjoner.
Foreløpig er ikke systemet utprøvd, fordi minstelønnen ikke er endret etter 2013, og skal etter avtale med troikaen stå fast til 2016. Omfanget av minstelønnsbestemmelsene er redusert til bare å gjelde arbeidsgivere som tilhører en hovedorganisasjon.
Halvert støtte til fagbevegelsen
Gresk fagbevegelse har tradisjonelt hatt en tredelt struktur med særlig lovgiving knyttet til hver av dem (selskap, sektor, nasjonalt nivå). Dette er ført til en svært fragmentert fagbevegelse under de to hovedorganisasjonene (ADEDY – offentlig sektor (52 forbund) og GSEE – privat sektor (150 forbund).
Trolig har dette blant annet sin rot i finansieringen, i form av generøse statlige tilskudd. Gresk fagbevegelse har dermed i mindre grad gjennomgått innsparinger og fusjonering, noe som har vært konsekvensen av synkende medlemstall i mange andre europeiske land.
Tilskuddene til fagbevegelsen ble halvert i november 2012. Den økonomiske framtiden til fagbevegelsen er derfor usikker. I tillegg kommer selvsagt tap av medlemmer.
Gresk fagbevegelse er svært politisk aktiv, noe som også reflekteres gjennom de politiske partiene er direkte representert i ledelsen av ADEDY og GSEE. Raske politiske skifter kan dermed også bli problematiske for ledelsen.
| De greske fagforeningene spilte en viktig rolle i gresk økonomi etter diktaturets fall i 1974, men var i lang tid delt mellom rollen som sosial bevegelse og statlig kontrollerte foreninger. Mot slutten av 1980-tallet ble deres innflytelse svekket. Samtidig beveget de seg mot en fagforeningsrolle vi er mer kjent med i Norge, en autonom part i arbeidsmarkedet. Tidlig på 1990 gjennomføres en rekke endringer knyttet til kollektive forhandlinger og toparts- og trepartssamarbeid vokser frem. Dekningsgraden faller imidlertid sterkt hele veien, noe som blant annet skyldtes strukturendringer og privatiseringer. |
