IKT – informasjons- og kommunikasjonsteknologi – har veltet om på svært mange arbeidstakeres hverdag de siste tiårene.
Følgene er svært mange. Én er de radikalt økte mulighetene en stor andel arbeidstakere har fått for ikke-stasjonær jobbing. Altså at man ikke må dra til den fysiske arbeidsplassen for å utføre arbeid. Muligheten for å kommunisere mellom arbeidstakere og ledelse har også radikalt blitt forbedret.
I Norge vil mange arbeidstakere sikkert assosiere dette med muligheten til å ha «hjemmekontor».
Kunnskapshull
Som mange sikkert vet, kan teknologiens åpning for «mobilt arbeid» påvirke arbeidstakerne på gode og dårlige vis.
I nyere tid har da også mange bedrifter, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og offentlige myndigheter begynt å vende blikket mot konsekvensene denne trenden kan ha på alt fra økt stress til økt produktivitet.
Mangelen på detaljert kunnskap er likevel ennå stor. Noe av dette blir forsøkt bøtet på i en felles undersøkelse utført av den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO og EUs utredningsbyrå Eurofound.
Økt fleksibilitet – men økt arbeidstid
De som i størst grad er omfattet av trenden er kunnskapsarbeidere. Høykvalifiserte ledere er også overrepresentert. Hjemmearbeid er vanligst, men også andre steder utenfor arbeidsplassens egne lokaler er av et visst omfang.
Forfatterne av rapporten viser både til gode og dårlige sider ved denne utviklingen.
Fine ting inne innebærer mindre behov for reising til og fra arbeidsplassen, mer autonomi i at man selv kan styre arbeidstiden – og økt fleksibilitet i organiseringen av arbeidstida som konsekvens.
Det legges også vekt på at arbeidstakere med spesielle behov, for eksempel med funksjonsnedsettelser, har bedre tilgang til å kunne jobbe.
For virksomhetene kan en bedre balanse mellom arbeid og fritid øke motivasjon og mer stabile ansattelsesforhold (lavere såkalt turnover). De vil også kunne tjene på lavere behov for kontorlokaler og ulike kostnader ansatte på en fysisk arbeidsplass innebærer. Det oppgis også økt produktivitet som følge av de teknologiske mulighetene for fjernjobbing.
Likevel kan ikke negative konsekvenser skyves under teppet. Teknologiens muligheter kan nemlig fort få arbeidstida til å ese ut for de enkelte arbeidstakerne. Det samme gjelder intensiteten i arbeidet som utføres. I tillegg fører kommunikasjonsmulighetene til at et klart skille mellom arbeidstid og fritid lettere blir visket ut.
Rapporten viser til at arbeidet på kveld og i helger – ofte i form av ubetalt arbeidstid – gjerne er en konsekvens.
Hver tredje svenske kveldssjekker epost
Rapporten viser også til noen nasjonale funn:
- Storbritannia: Fjernarbeidere arbeider i snitt 9,8 timer overtid per uke, mot 8,4 timer for kontoransatte. 80 prosent av denne overtida er ubetalt, mot 60 prosent for de kontoransatte.
- India: 65 prosent oppgir at teknologien har ført til mer arbeidstid. 10 prosent fikk generelt betalt for overtida, kun 4 prosent ved fjernarbeid.
- Finland: 65 prosent av fjernarbeidere oppgir at de har blitt kontakt om mjobbspørsmål utenfor ordinær arbeidstid. Mesteparten var riktignok per e-post, men 35 prosent oppgir at den enkelte kontakten kan være gjentagende i fritidas klokketimer.
- Spania: 68 prosent blir kontaktet på epost eller telefon i fritida.
- Sverige: 53 prosent av arbeidstakerne er tilgjengelige etter endt arbeidstid. 31 prosent sjekket svært eller ganske ofte epost.
- Frankrike: 61 prosent av fjernarbeidere rapporterte om økt arbeidstid, men dette motsvares av spart reisetid
Fint alternativ, farlig permanent løsning
Alt i alt innebærer altså trenden med økende grad av fjernjobbing en rekke motsigelser mellom fordeler og ulemper.
Ifølge rapporten er det imidlertid tydelig at motivasjonen for fjernjobbing har mye å si. Nærmere bestemt om arbeidsformen er ment som et alternativ til å jobbe på den egentlige arbeidsplassen eller er et substitutt til dette.
Sistnevnte kategori arbeidstakere – som altså ikke frivillig kan velge å arbeide (sammen med kolleger) i arbeidsgiverens lokaler – viser klart større risiko for negative følger av arbeidsformen.
Det samme gjelder såkalte «høymobile» arbeidstakere målt mot personer som arbeider med hjemmet som base.
Norden på topp
I enkelte av de undersøkte landene (Norge er ikke med) jobber (i varierende grad) opp mot 40 prosent av arbeidstakerne på denne måten. På motsatt enden av skalaen gjelder dette 2 prosent av enkeltlands arbeidsstokk.
Blant EU-landene (EU28) skiller Norden seg ut. Danmark og Sverige topper statistikken med over en tredjedel av arbeidstakerne som ofte eller av og til jobber på denne måten – i form av et hjemmekontor eller mobilt arbeid.
Italia og Hellas ligger nederst, med under 10 prosent av arbeidstakerne involvert i slike arbeidsformer.
I snitt jobber 17 prosent av EU28s arbeidstakere på denne måten, i stor eller liten grad.
Målemetodene varierer sterkt, men blant et lite utsnitt av land internasjonalt ligger USA (37 prosent) og Japan svært høyt, Argentina lavt (1,6 prosent).
