Sånn vi har organisert oss, er arbeidsmarkedet blitt kjernen i vårt samfunn. Det er her mesteparten av våre byttehandler skjer – gjennom arbeidskraft i bytte mot lønn.
I denne artikkelen skal vi forsøke å gi en basal innføring i hva et arbeidsmarked er og består av. Gjennomgangen er delt opp på følgende vis (trykk for snarvei):
- Definisjon
- Bestanddeler
- Inndeling
- Styring og påvirkning
- Rammeverket i Norge
- Rammeverket i EU og internasjonalt
- Historisk bakgrunn
1. Definisjon
Ordet «marked» viser til et sted hvor det foregår kjøp og salg av bestemte varer. Begrepet «arbeidsmarked» viser følgelig til de delene av samfunnet der det foregår kjøp og salg av arbeidskraft.
Store norske leksikon bruker følgende definisjon av et arbeidsmarked:
«… det samlede tilbud av, og etterspørsel etter, arbeidskraft innen et geografisk område»
Sosiologisk leksikon har noen flere detaljer i sin definisjon:
«... marked der menneskers fysiske og åndelige
arbeidsinnsats er handelsvaren, dvs. at arbeid byttes mot penger.»
Begrepet omfatter altså både:
- arbeidet som faktisk utføres (jobbingen)
- det «potensielle» arbeidet (personer som er arbeidsledige og jobber som står ledige).
Man kan snakke om mange forskjellige arbeidsmarkeder – i Ålesund, Norge, Sverige, EU, Belize eller for den saks skyld «det globale arbeidsmarkedet».
Arbeidsmarkedene kan også ha ulik geografisk utstrekning – for eksempel markedet for advokat- eller rørleggertjenester. Mens noen arbeidsmarkeder kan sies å være globale, er andre svært lokale.
At det er snakk om lønnsarbeid står sentralt. Ulønnet eller uformelt arbeid (husholdningsdrift, dugnad, frivillighet) vil som regel holdes utenfor definisjonen. Dette uformelle arbeidsmarkedet kan likevel ha stor innvirkning også på det formelle.
2. Bestanddeler:
Tilbud, etterspørsel og byttemiddel
Tre komponenter står sentralt for å danne et arbeidsmarked:
- Arbeidstakerne: Tilbyr å bruke sin tid for å utføre arbeidsoppgaver (selger)
- Arbeidsgiverne: Etterspør noen til å utføre arbeidsoppgaver (kjøper)
- Lønn/kompensasjon: Middelet for å verdsette arbeidskraften og få byttehandelen til å skje.
Det finnes en rekke måter å organisere denne byttehandelen. Man kan for eksempel benytte seg av fast ansatte, innleide eller frilansere.
Arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepene er sentrale byggesteiner innenfor arbeidsmiljølovgivningen. Dette har viktige konsekvenser for hvilke rettigheter og plikter som gjelder mellom kjøper og selger av arbeidskraft.
Byttehandelen fordrer likevel ikke at det må være en arbeidsgiver på den ene siden, og en arbeidstaker på den andre. De mange debattene om den såkalte «delingsøkonomien» handler for eksempel om gråsonene som teknologien har skapt på dette området.
Et arbeidsmarkeds ulike styrker eller svakheter kan beskrives med mange mål. Alle som stiller sin arbeidskapasitet til dispensasjon i et arbeidsmarked – enten ved å jobbe eller å søke jobb – kalles arbeidsstyrken. Alle som jobber er sysselsatt. Andelen av befolkningen (i et visst aldersspenn) som jobber kalles sysselsettingsgrad.
De som ikke finner jobb er arbeidsledige.
Lønnsutvikling og produktivitet er ellers mål som gjerne brukes for å beskrive hvordan et arbeidsmarked utvikler seg.
3. Inndeling:
Utdanning, inntekt, bransje, fag?
Arbeidsmarkedet kan deles opp på en rekke måter. Disse kan være basert på en inndeling av næringslivet hvor arbeid utføres (type virksomhet) eller kjennetegn ved arbeidstakerne (type profesjon, utdanning osv.).
I samfunnsdebatt og forskning er noen av de vanligste kategoriene som brukes de følgende:
- Sektor: Skillet mellom offentlig og privat sektor er en helt grunnleggende todeling. Disse kan ha mange likheter, men både arbeidsoppgaver, rammeverk og formål vil gjerne være forskjellige. Noen inkluderer også «den tredje sektor» – ideelle virksomheter
- Næringer/bransjer: Skillet mellom en næring og bransje er ikke eksakt. Begrepene vil kunne brukes om hver andre og ha samme betydning.
Likevel vil som regel «næring» være en øvre kategori. Ifølge en slik inndeling, består en næring altså av mange bransjer. Helt overordnet benytter for eksempel Statistisk Sentralbyrå seg av en tredeling basert på næringer: primærnæringer (landbruk og fiske), sekundærnæringer (industri og håndverk), og tertiærnæringer (tjenesteyting). Øvrig inndeling er forsøkt standardisert i en såkalt næringsgruppering (PDF).
Uansett fordeling, er både næringer og bransjer «delmarkeder», der virksomheter arbeider med helt bestemte oppgaver eller varer/tjenester. Eksempler: dagligvarebransjen, helse og omsorg, bygg/anlegg, transport.
- Fag-/yrkesretning/profesjon: For arbeidstakerne kan man også snakke om egne «fag» eller «yrkesgrupper» eller «profesjoner». Dette beskriver funksjonen til arbeidet man utfører og/eller fagkompetansen man innehar. Dette kan være ut fra utdanning eller erfaring og praksis. Eksempler: ingeniør, frisør, renholder, sykepleier, dataprogrammerer, fisker.
Et enkelt fag vil i mange tilfeller kunne være å finne i mange ulike bransjer, og en bransje kan inneholde mange ulike fagretninger.
- Utdanning og kompetanse: Arbeidstakerne vil kunne ha – og jobbene som tilbys kreve – en bestemt formell kompetanse. Dette kan måles ut fra bestemte kurs, fagbrev, bachelor, master og så videre. Ofte deler man inn i arbeidstakere som har – eller jobber som krever – ingen, lav (videregående) eller høy utdanning (høyskoler og universitet). Fagutdanning (fagbrev) kan regnes som en egen kategori.
- Inntektsgrupper: Forskjellene i inntekt kan være svært store mellom ulike yrker og deler av arbeidsmarkedet. Dette kan igjen beskrives gjennom ulike samfunnsklasser/-sjikt (arbeiderklassen, funksjonærer, prekariatet, høyinntektsgrupper etc.).
- Mer uformelt kan man også dele inn ulike yrker og posisjoner på arbeidsmarkedet etter status (høy- eller lavstatusyrker).
- Type ansettelse: Jobbene kan anta ulike former som påvirker byttehandlenes varighet, form og omfang. Man kan være fast ansatt, midlertidig ansatt, vikar, prosjektansatt, frilanser, innleid og så videre. Man kan i tillegg jobbe heltid, deltid, på tilkalling – eller være arbeidsløs.
|
4. Styring og påvirkning:
Mange hender involvert
Et arbeidsmarked påvirkes av en rekke internasjonale og nasjonale forhold.
Utviklingen innen handel og økonomi vil gjerne stå helt sentralt – særlig for konkurranseutsatte bedrifter i privat sektor. Endringer her kan gi store forskyvninger innen tilbud og etterspørsel av arbeidskraft.
I dårlige økonomiske perioder vil man gjerne få et overskudd av kapasitet (arbeidsledige), mens man i gode perioder kan få flere ledige jobber enn man har folk til å fylle dem (underskudd på arbeidskraft).
I hvilken grad økonomiske nedgangstider omsettes til økt arbeidsledighet påvirkes blant annet av hvor dyrt det er å avslutte arbeidsforhold (oppsigelsesregler i lov- og avtaleverk (stillingsvern), kostnadene knyttet til opplæring av arbeidstakere med mer). Tilgjengeligheten på statlige støtteordninger, for eksempel permitteringsordninger, vil også kunne spille inn.
Tilgangen til arbeidskraft vil også påvirkes av innvandring og utvandring mellom ulike lands arbeidsmarkeder.
Særlig i nordiske land er organisert samarbeid mellom arbeidstakere og arbeidsgivere – de såkalte partene i arbeidslivet – en selvstendig maktfaktor som påvirker arbeidsmarkedet både ovenfra (politisk samarbeid) og innenfra (tariffavtaler, lokalt partssamarbeid og så videre).
For at utvekslingen av arbeidskraft skal flyte best mulig, har man tredjeparter som bedriver arbeidsformidling. Oppgaven vil da være å finne riktig person for riktig jobb til riktig tid. I Norge har dette vært en sentral oppgave for NAV, men også private formidlere finnes.
Evnen arbeidskraften har til «å flyttes» dit den er mest lønnsom eller nyttig kalles gjerne mobilitet.
Politiske vedtak har selvsagt en innvirkning på arbeidsmarkedene. Dette kan være indirekte gjennom stimulering av handel, næringsliv og annen aktivitet – eller administrering av skole og utdanning som former kvalifikasjoner og kompetanse.
Mer direkte kan politikere benytte seg av lov- og regelverk eller bevilgninger:
- Lov- og avtaleverket: Vil påvirke arbeidsmarkedets interne spilleregler: hvor lett det er å hyre og å sparke ansatte (stillingsvernet), hvilken lønn man har rett på, hvilke krav enkelte yrker må ha til utdanning, fagforeningers rolle, arbeidstids- og pensjoneringsregler – og så videre.
- Ulike tiltak («arbeidsmarkedstiltak»): Vil som regel ha som mål å få flest mulig i stabil jobb. Kan skje gjennom støtteordninger eller nye krav. Tiltakene kan for eksempel rettes mot enkeltpersoner/- grupper eller bransjer. I Norge vil dette gjerne administreres av NAV.
5. Nasjonalt rammeverk
I Norge er det særlig to lover som regulerer arbeidsmarkedet interne logikk: arbeidsmiljøloven og, i offentlig sektor, tjenestemannsloven.
Lovverket setter (blant mye annet) minstestandarder for tillatt arbeidstid, retten til fritid og ferie og arbeidsgivers adgang til å si opp arbeidstakere eller inngå midlertidige arbeidsavtaler.
I Norge inneholder likevel ikke lovverket bestemmelser om arbeidstakers minste time- eller månedsfortjeneste. Reguleringen av lønn og dermed lønnsutviklingen er i all hovedsak overlatt til partene i arbeidslivet (tariffpartene), og eventuelt til den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver.
I tillegg gjennomfører langt de fleste tariffavtaler bestemmelser som er mer gunstig enn de lovpålagte minstestandardene. På noen områder (som for eksempel arbeidstid og innleie av arbeidskraft) åpnes det for at arbeidsmiljølovens bestemmelser kan settes delvis til side gjennom tariffavtale.
6. Internasjonalt rammeverk
Gjennom EØS-avtalen er Norge del av det felleseuropeiske arbeidsmarkedet. Dette åpner for at arbeidstakere enkelt kan krysse grensen den eller andre veien for å finne jobb. Det norske arbeidsmarkedet er altså en integrert del av hele EUs arbeidsmarked.
Særlig etter 2004, da en rekke østeuropeiske land ble med i EU, har dette hatt en stor påvirkning på det norske arbeidsmarkedet ved at tilbudet om billig arbeidskraft økte voldsomt.
FNs arbeidsorganisasjon ILO har også egne konvensjoner som på ulike vis binder medlemslandene til å beskytte deltakerne i arbeidsmarkedet (HMS, fri organisasjonsrett osv.). Disse har likevel sjelden fungert juridisk skjerpende målt mot det norske lov- og avtaleverket.
Overnasjonale avtaler om handel og (arbeids)migrasjon finnes det mange av. For oss er EU-rammeverket det mest sentrale. Internasjonalt er også vårt medlemskap i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) viktig.
Utover dette har vi en rekke avtaler med enkeltland som vil kunne påvirke hvordan de nasjonale arbeidsmarkedene «snakker sammen» – om det så er indirekte, gjennom varer og investeringer, eller utveksling av arbeidskraft (arbeidsvisum).
* * *
7. Historisk bakgrunn
Å jobbe for føden – eller inntekten?
Når i historien man kan begynne å snakke om arbeid og arbeidsmarked vil være et stort tolkningsspørsmål.
Løst definert, har det å arbeide vært en bærebjelke for menneskehetens utvikling gjennom alle tidsaldre. For å overleve har vi måttet bruke fysiske og mentale krefter på å skaffe oss mat, varme og husly. Siden mennesket som art er et sosialt vesen, har man dessuten fra tidlig av sett nytten av å fordele oppgaver mellom ulike individer, enten for å dekke delte behov eller organisert som byttehandler.
I mesteparten av menneskets historie er det likevel naturalhusholdninger/-økonomi som har dominert. Begrepet brukes på familier eller små grupper som selv produserer det meste de trenger for å leve, slik at man i liten grad kan sies å delta i noe form for «-marked».
I dagens norske virkelighet er selvsagt mangt blitt annerledes. Arbeid oppleves ikke som et rent spørsmål om overlevelse. Det meste av dagens arbeid har dessuten svært spesialisert. Dette skaper gjerne et skarpt skille mellom arbeidsoppgavenes innhold og formål og våre egne private behov (jobb vs. fritid).
Kulturelle og psykologiske faktorer har dessuten fått en langt sterkere plass, for eksempel menneskers behov for selvrealisering i arbeidsmarkedet.
For de fleste vil arbeid fremdeles være en nødvendig kilde til den inntekt og livskvalitet vi ønsker å ha. I sum er det da også borgernes arbeid som opprettholder samfunnet slik vi i dag kjenner det.
Alt dette har blitt muliggjort av systemet med pengehusholdninger/-økonomi og de vi i dag vil tenke på som arbeid, nærmere bestemt lønnsarbeid.
Teknologi, produktivitet, spesialisering
Sien de første fangst- og jaktsamfunn har den enkeltes «produktivitet» – hvor mye utbytte man får av arbeidsinnsatsen – gjennomgått en rivende utvikling. Motorene for dette er ny teknologi og ny kunnskap. Særlig på grunn av økt landbruksproduksjon har dette gitt bedre muligheter for tettere bebyggelse (byer) og mer avanserte samfunnsformer.
Jo lenger denne utviklingen har gått, jo mer har den gitt rom for – og stilt krav til – fordeling av arbeidsoppgaver. Den enkelte utvikler da kunnskap på ett bestemt felt, framfor å kunne litt om alt. Dette kaller vi spesialisering eller arbeidsdeling.
Ved å utføre bestemte oppgaver kunne man tilfredsstille øvrige behov gjennom byttehandel (produksjon av jordbruksverktøy i bytte mot mat etc.). Særlig som følge av sivilisasjonenes og byenes fødsler ble det på denne måten vanligere å ha et «yrke».
Å påstå at disse tidlige samfunnene hadde «et arbeidsmarked» kommer likevel veldig an på definisjonen. Samfunnene har da også til ulike tider og på ulike steder vært vidt forskjellige.
Det enkelte menneskes mulighet til selv å bestemme hvor, hvordan og når man skal kunne tilby og etterspørre arbeidskraft har variert sterkt. Historien spenner tross alt fra slave- eller kastesamfunn, via føydalisme og ulike oligarkier, til samfunn hvor man selv er sin egen lykkes smed (eller, for dens skyld, gartner).
Industriens framvekst
Dagens arbeidsmarked er i stor grad preget av flere nyvinninger som i Norge skjøt fart på siste halvdel av 1800-tallet. Dette kalles gjerne den industrielle revolusjon eller det store hamskiftet.
Masseproduksjon er her et sentralt stikkord. Særlig landbruket, som tradisjonelt hadde krevd en majoritet av arbeidsstyrken, ble voldsomt effektivisert som følge av ny teknologi og nye måter å organisere arbeidet på. Fabrikkarbeid i byene ble løsningen for mange av dem som da ble stående med ledige hender.
Dette styrket i sin tur den nevnte overgangen fra naturaløkonomi til lønnsarbeid. Tilknyttingen mellom en arbeidsgiver og arbeidstaker begynte å ligne dagens standarder for et arbeidsforhold. Parallelt ble tradisjonell organisering av (håndverks-)yrker gjennom såkalte laug nedkjempet utenfra og antok nye former.
Skolegang og høyere utdanning ble også et økt satsingsområde ettersom arbeidsmarkedets og samfunnets behov ble stadig mer komplekse.
Alle disse endringene, koblet med mer effektiv transport og kommunikasjon, åpnet et større handlingsrom for dem som tilbød arbeidskraft: mobiliteten økte. Samtidig dukket det opp nye former for fattigdom, fremmedgjøring og utnytting.
Byene vokste raskt i takt med industriens framvekst. Både arbeidsoppgaver og bedrifter kunne bli stadig mer spesialiserte. Dette skapte i sin tur nye yrker og markedsmuligheter. Fortettingen av både arbeidsfolk og sosiale og helsemessige problemer ga samtidig grobunn for de første fagforeningene og økte presset for en sterkere politisk regulering av arbeidsmarkedet.
Strid om hvordan arbeidsmarkedet fungerer eller burde fungere har vært et grunnleggende spørsmål for mange teoretiske eller politiske retninger/ideologier siden. Mesteparten av 1900-tallet ble for eksempel skarpt preget av konflikten mellom kapitalismen og kommunismen, der det overordnede synet på arbeidsmarkedet var en sentral skillelinje.
Moderne tider – mot arbeidsmarkedets ende?
Siden 2. verdenskrig har en viktig endring i mange arbeidsmarked vært kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet, etter tidligere å ha vært bundet til administrering av hjem og familie.
Økt levealder og bedret helse gjør også at flere kan stå lenger i jobb, samtidig som den såkalte eldrebølgen setter mange lands økonomiske bærekraft under press.
Globaliseringen som etter hvert skjøt fart, blant annet gjennom EU og internasjonale avtaler, har på sin side ført til økende (potensiell) mobilitet på tvers av landegrensene. Dette har åpnet både for større tilbud og konkurranse om jobber og hoder.
De siste tiårene har ikke minst digitalisering og automatisering satt preg på nær sagt alle arbeidsplasser. Denne utviklingen ser ikke ut til å sakke av.
Noen mener det er snakk om et like sjelsettende skifte som den industrielle revolusjon. Denne gangen er det ikke mekaniske maskiner og samlebånd («hender»), men stadig smartere datamaskiner, roboter og ulike former for kunstig intelligens («hjerner») det pekes på.
Dette vil kunne utgjøre svært kraftfulle redskap for en enkelt arbeidstaker, men vil samtidig kunne erstatte mange arbeidsplasser – også kunnskapsbaserte. Hvordan dette vil bidra til å skape nye jobber på nye felt – eller om det vil føre til et ras i antall jobber – er omdiskutert i alt fra forskning, næringsliv og sci-fi-skildringer.
Helt satt på spissen, er det enkelte som spør om hva som skjer når maskinene i framtida vil overgå mennesket i både fysikk og tankekraft – og ikke engang krever lønn for strevet. Vil mennesket da ikke behøve å jobbe? Og er det i så fall utbredt fattigdom eller herlig fritid som venter om vi virkelig kommer dit, helt til arbeidsmarkedets slutt?
Sentrale kilder: Store norske leksikon, norsk og engelsk Wikipedia, Sosiologisk leksikon, Statistisk Sentralbyrå, NAV. Fafo-forsker Johannes Oldervoll har bidratt med kommentarer.
Lenker og pekere
1. Leksikon og andre innføringer:
2. Generelle norske portaler
3. Forskning på, og utredninger av, Norges arbeidsmarked:
4. EUs arbeidsmarked:
- Eurofound: EUs offisielle utredningsbyrå. Samler inn, setter sammen og beskriver statistikk fra alle EU-landene og i mange tilfeller Norge
- Eurostat: Ren statistikkbank for en rekke tema som berører alle EU-landene. Utgir også publikasjoner.
5. OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling):
- Oecd.org: Har på sine sider både statistikkbank og publikasjoner som omhandler medlemslandenes arbeidsmarkeder
6. FN:
- The international labour organization (ILO; Den internasjonale arbeidsorganisasjonen): Eget byrå under FN. Har også egen statistikk så vel som en publikasjonssamling og oversikt over ILO-resolusjoner.
|
