Som vi omtaler i en egen artikkel, er Frankrike en pådriver for å innføre en egen minstelønn i hele EU – noe som dermed også vil kunne bli innført i Norge, gjennom EØS-avtalen.
Under finner du mer informasjon om hvordan Frankrike har rigget sitt eget system for nasjonal minstelønn. Opplysningene er en lett redigert versjon av opplysningene i notatet Lovfestet minstelønn i Frankrike, skrevet av Fafo-forsker Kristin Jesnes.
Historie
Den franske minstelønnen ble lovfestet i 1950 etter en lang periode med stagnasjon i lønningene til blåsnipparbeidere (personer fra arbeidsklassen som jobber innen manuelt/fysisk orientert arbeid).
 |
| FAFO-FORSKER Kristin Jesnes har skrevet Fafo-notatet Lovfestet minstelønn i Frankrike som denne fakta-samlingen er basert på. |
Perioden mellom 1945 og 1975, kalt «les Trentes Glorieuses», var preget av økonomisk vekst i Frankrike, som i andre land som mottok hjelp i form av økonomisk støtte gjennom Marshallplanen. Levestandarden til franskmenn økte kraftig, og det gjorde også lønningene.
Den første minstelønnen, kalt «SMIG» (salaire minimum national interprofessionnel garantie), ble kun justert etter inflasjon og holdt dermed ikke tritt med gjennomsnittlig lønnsvekst. Dette var bakgrunnen for en rekke streiker på 60-tallet, som kulminerte i Grenelle-avtalen i 1968 mellom partene i arbeidslivet og staten, hvor minstelønnen ble oppjustert med 35 prosent.
Det måtte likevel en systematisk endring til for å bedre veksten i minstelønnen over tid. I 1970 ble en ny versjon av minstelønnen innført, «SMIC». Denne tok hensyn til både inflasjon og vekst i lønn. Utover små justeringer i beregningsmetoden for minstelønnen, har denne modellen ikke endret seg vesentlig siden 1970.
Hvem har rett til minstelønn?
Alle arbeidstakere i Frankrike over 18 år har rett til minstelønn. Retten er nedfelt i arbeidsmiljøloven (artikkel L 3231).
Det finnes likevel noen unntak. Studenter på lærlingkontrakt kan betales mellom 25 og 78 prosent av minstelønnen, og nivået kan beregnes ut fra alder og yrkeserfaring. Enkelte arbeidstakere med redusert arbeidsevne kan ha en lavere lønn enn minstelønnen.
I tillegg kan arbeidsgiver betale unge arbeidstakere mellom 16 og 17 år med mindre enn seks måneders profesjonell erfaring 80 prosent av minstelønnen, og de mellom 17 og 18 år kan betales 90 prosent.
1,7 millioner på minstelønn
Per 1. januar 2015 mottok 1,7 millioner arbeidstakere i privat sektor minstelønn. Dette utgjør 11 prosent av de sysselsatte i privat sektor i Frankrike.
Andelen arbeidstakere på minstelønn gikk noe ned fra finanskrisen startet, antakelig fordi arbeidstakere med lavest ferdigheter og minst tilknytning til arbeidslivet var de første til å miste jobben. Andelen som mottar minstelønn har holdt seg relativt stabil siden 2008.
 |
| LES HELE NOTATET: Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Fafo.no. |
Andelen som mottar minstelønn er høyere blant kvinner og deltidsarbeidende. Den typiske minstelønnsarbeideren er følgende en kvinne som er deltidsansatt i service-bransjen.
Følgende bransjer har flest sysselsatte som mottar minstelønn:
- hotell, catering og turisme (34 prosent)
- klær og tekstil (24 prosent)
- mat-varehandel (21 prosent)
Hvordan justeres nivået på minstelønnen?
Regjeringen beregner og fastsetter minstelønnen hvert år. Tre forhold tas i betraktning når den årlige minstelønnen oppjusteres:
- Inflasjon. Ifølge loven kan ikke økningen i minstelønnen være lavere enn inflasjonen det inneværende året. Dersom inflasjonen øker med mer enn 2 prosent i løpet av året, justeres minstelønnen automatisk opp til dette nivået i løpet av samme år.
- Medianlønnen. Minstelønnen skal oppjusteres slik at den minimum tilsvarer halvparten av økningen i kjøpekraften til arbeidstakerne det siste året. Tanken bak dette er at minstelønnen skal følge lønnsstigningen ellers i samfunnet, men i praksis er ikke dette helt tilfellet, ettersom den kun justeres etter halvparten av kjøpekraften.
- Boost («løft»). Regjeringen har mulighet til å gi minstelønnen et løft («coup de pouce») hvert år.
Politisk rift
Regjeringens mulighet til å gi minstelønnen et løft, basert på en skjønnsmessig vurdering, har vært gjenstand for politisk diskusjon de siste årene. Virkemiddelet har samtidig vært lite brukt. Minstelønnen fikk et løft, i tillegg til den årlige oppjusteringen, i 1996 (med 0,46 prosent), i 2006 (med 0,3 prosent) og i 2012 (med 0,6 prosent).
I 2012 foreslo ekspertgruppen en rekke endringer, deriblant innføring av en lavere minstelønn for unge arbeidstakere, en regionalisering av minstelønnen med en lavere minstelønn i distriktet enn i byene, og muligheten for å framforhandle lavere minstelønn i de bransjevise tarifforhandlingene enn den nasjonale minstelønnen.
Ekspertgruppen satte også spørsmålstegn ved den årlige automatiske oppjusteringen.
Forslagene og ekspertgruppens sammensetning ble kritisert for å være for liberale. Da Hollande fra Sosialistpartiet ble valgt til president i 2012, inkluderte han to sosiologer i ekspertgruppen for å gi rapporten et samfunnsperspektiv. En annen endring var at gruppen, etter 2012, må konsultere partene i arbeidslivet underveis i arbeidet.
I 2012 nedsatte også den daværende regjeringen en interdepartemental arbeidsgruppe som skulle se nærmere på hvordan minstelønnen beregnes og fastsettes, og hvordan dette eventuelt kunne endres for å bedre veksten i minstelønnen. Dette førte til to mindre endringer i 2013.
På grunn av denne reformen, er det lite trolig at det kommer ytterligere endringer i hvordan minstelønnen oppjusteres i nærmeste framtid – på tross av at revisjonene ikke har hatt stor effekt.
Tabell 1: Hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden
|
Kjennetegn |
Medl.tall |
Valg- |
| CGT: Confédération générale du travail (General Confederation of Labour) |
||
|
Opprettet i 1895, den første hovedorganisasjonen i Frankrike, sekulær og sosialistisk/kommunistisk. Medlem av European Trade Union Confederation (ETUC). |
700 000 |
26,8 % |
| CFDT: Confédération française démocratique du travail (French Democratic Confédération of Labour) |
||
|
Etablert i 1964 av flertallet av medlemmene i CFCT som ønsket en sekulær organisasjon. Anses som forhandlingsvillige og ideologisk nært knyttet sosialistpartiet (Parti Socialiste – PS). Medlem av ETUC. |
850 000 |
26 % |
| FO (CGT-FO): CGT-Force ouvrière (Workers’ Force) |
||
|
Etablert i 1948 av medlemmer av CGT som kritiserte den kommunistiske linjen til CGT. Medlem av ETUC. |
700 000 |
15,9 % |
| CFCT: Confédération française des travailleurs chrétiens (French Confederation of Christian Workers) | ||
|
Etablert i 1919, religiøst. Medlem av ETUC. |
140 000 |
9,4 % |
| CFE-CGC: Confédération française de l’encadrement – Confédération générale des cadres (French Confederation of Management - General Confederation of Executives) |
||
|
Etablert i 1944. Organiserer arbeidstakere med høyere utdanning og/eller i lederstillinger. Ikke medlem av ETUC. |
140 000 |
9,3 % |
Tabell 2: Hovedorganisasjoner på arbeidsgiversiden
|
Akronym, navn og engelsk navn |
Kjennetegn |
Medlems- |
|
MEDEF: Mouvement des entreprises |
Etablert i 1998 som en etterfølger av en annen arbeidsgiverorganisasjon. Organiserer virksomheter med mer enn 10 ansatte, i all hovedsak innen sektorene: industri, handel og service. |
26 prosent av arbeidsgiverne med mer enn 11 ansatte |
|
CGPME: La Confédération générales des petites et moyenne entreprises (General Confederation of small and medium companies) |
Representerer små og mellomstore virksomheter. |
17 prosent av arbeidsgiverne med mer enn 11 ansatte |
|
UPA: Union Professionnelle Artisanale |
Representerer selvstendig næringsdrivende håndverkere. |
5 prosent av arbeidsgiverne med mer enn 11 ansatte. |
