I Norge og Norden for øvrig har tariffavtalene en sterk stilling når det gjelder arbeidstid. Mens loven i Norge i utgangspunktet har en øvre grense på 40 timer per uke, vil for eksempel en stor andel av arbeidstakerne være underordnet tariffavtaler med tak på 37,5 timer.
Partene har også god tilgang til å avtale ordninger hvor daglig og ukentlig arbeidstid er flere timer enn lovens hovedregel.
I EU som helhet er imidlertid dette regimet kun ett av flere. Arbeidstidsdirektivet bestemmer riktignok enkelte maksgrenser for arbeidstid for alle medlems- og EØS-land, men for øvrig er det stor variasjon om hvordan de ulike landene fyller ut detaljene.
Dette påpeker en fersk Eurofound-rapport som ser på utviklingen innen regulering av arbeidstid i EU-området og EØS-landet Norge fra 1999 til 2014.
Toppstyrt tid
Landene kategoriseres i fire ulike regimer som du kan lese mer lenger ned i artikkelen. Generelt gjør imidlertid Eurofound-utrederne seg følgende generelle betraktninger:
Alle fire regimer anses for å være toppstyrte. Om det ikke er de nasjonale politikerne direkte som dikterer, vil gjerne de mest sentrale tariffavtalene danne norm for mer lokale forhandlinger.
Dette betyr likevel ikke at det må være slik: Nesten alle landene tillater at man avtaler andre standarder så lenge disse er i arbeidstakernes favør.
Et påtagelig skille mellom parters påvirkningskraft går mellom land som ble medlemmer før og etter 1995.
Å avtale dårligere ordninger for de ansatte er lite utbredt, men du finner eksempler på at lokale forhandlinger – gjerne under helt bestemte vilkår – åpner for at man kan overskride grensene som er satt i mer sentrale bestemmelser. Begrensede eksempler på dette finner man blant annet i Tyskland, Frankrike og Slovenia.
Ingen regimebytter – men økt fragmentering
Fra 1999 til 2014 har ingen land «byttet» regime. De er med andre ord stabile. Enkelte sektorer i noen lands arbeidsmarkeder kan imidlertid ha endret seg, for eksempel fra tariff- til lovstyrt.
Like fullt har sentrale kollektive avtaler generelt blitt svekket i perioden. Mer fragmentariske lokale forhandlinger har gjerne overtatt der dette har skjedd, men i de fleste land er dette uansett lite utbredt.
 |
| LES HELE RAPPORTEN: Fri tilgang til elektronisk versjon (NB: PDF-format) på Eurofounds nettsider. |
Kun noen få land har rapportert om en generell økning i avtalefesting av arbeidstid. Malta og Kypros er slike unntak. Her har antallet lokale avtaler økt.
Ser man på bestemte sektorer i arbeidslivet er det imidlertid forskjeller. Slike avtaler har blitt mer utbredt i industri innen metall og kjemikaler, samt innen banksektoren. I varehandelen har det gått klart motsatt vei.
Offentlig sektor i medlemslandene domineres på sin side klart av arbeidstid-standarder pålagt fra øvre hold.
De fire kategoriene
Kategoriene som Eurofound deler landene inn i er som følger:
1.
Lovstyrt regime for arbeidstid
Her vil så å si alle grenser og regler for arbeidstid være bestemt ut fra det nasjonale lovverket. Lovene vil også kunne regulere dette ulikt i forskjellige yrker eller bransjer.
Selv om man i prinsippet kan avtale andre arbeidstidsordninger gjennom tariffavtaler, skjer dette altså kun i ubetydelig grad. EU-landene med dette regimet har da også en svært lav organisasjonsgrad blant arbeidstakerne – helt ned til 7 prosent for Latvias del – og er i hovedsak tidligere østblokkland med relativt ferskt EU-medlemskap.
Gjelder: Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Polen, Romania, Slovenia.
2.
Justert lovstyrt regime
Her er også politikernes utforming av lovverket det klart mest utbredte. Likevel vil man her ha et større innslag av tariff-styrte ordninger. Avtalene kan gjelde både for sektorer/bransjer eller på virksomhetsnivå. Tariffavtalene vil gjerne avtale ordninger som er bedre for arbeidstakerne enn det som staten har satt som norm.
Gjelder: Kroatia, Frankrike, Hellas, Portugal, Slovakia, Tsjekkia, Irland og Malta.
3.
Forhandlingsstyrt regime
Partene i arbeidslivet bestemmer gjennom tariffavtaler en stor andel av detaljene for arbeidstid. Dette trenger ikke kun å skje på sentralt nivå. Et visst forhandlingsrom vil også være å finne i lokale forhandlingene.
Gjelder: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Østerrike, Italia, Spania og Kypros.
4.
Énveisforpliktende («unilateralt») regime
Ett land skiller seg ut med å ha svært liten lovstyring av arbeidstid. I Storbritannia er reguleringen i hovedsak individualisert. Det vil si at det er arbeidskontraktene med de enkelte arbeidstakerne som definerer antallet arbeidstimer – så vel som hvordan disse timene fordeles (arbeidstidsordninger). Totalt gjelder dette for 71 prosent av virksomhetene.
Tariff-forhandlinger av arbeidstid i virksomhetene eller bransjer er begrenset til kun noen få områder av arbeidsmarkedet, for eksempel industrien og bygg- og anleggsbransjen.
Snittet for reell arbeidstid i Storbritannia er imidlertid langt unna det øvre taket på 48 timer i uka.
Gjelder: Storbritannia
