Kollektive forhandlinger er når arbeidsbetingelser, særlig lønn, blir forhandlet fram på vegne av en gruppe – slik som når en fagforening eller en hovedsammenslutning forhandler fram nye vilkår på vegne av alle sine medlemmer.
Resultatet vil gjerne være en tariffavtale.
Fra rundt 1999 til 2013 har andelen lønnstakere som er omfattet av en slik ordning i en eller annen form falt i en rekke land, påpeker EUs egne utredere i Eurofound i en publikasjon om ståa for partssamarbeid i unionen.
Falt 7 prosentpoeng
På EU-nivå falt alt i alt dekningen fra 68 til 61 prosent av lønnstakerne i løpet av disse 15 årene.
Utbredelsen av kollektive forhandlinger varierer imidlertid fremdeles sterkt i EU-landene. Ytterpunktene går fra at andelen av lønnstakerne som er omfattet er:
- Rundt 20 prosent eller lavere (Polen, Baltikum)
- 80 prosent eller høyere (Sverige, Finland, Frankrike, Benelux, Østerrike med flere)
- I Norge ligger satsen for tariffavtale-dekning på rundt 70 prosent.
Myndigheters inngripen
Variasjon til tross: Tendensen har gått mot at myndighetene griper inn i systemet for kollektive forhandlinger i de ulike landene på en mer dominerende måte («governmental unilateralism»), skriver Eurofound.
Økt vekt på politisk styrt minstelønn, som lenge har vært hett debattert i EU, kan være et utslag av en slik dreining.
I tillegg har EU-kommisjonens faste runder med analyser og anbefalinger overfor medlemslandene, kalt «European Semester», hatt en sentral rolle i å svekke utbredelsen av slike sentraliserte forhandlinger mellom partene.
– Statenes forhold til kollektive forhandlinger har blitt vridd fra ikke-innblanding til ulike politiske tiltak som har favorisert desentralisering og økt fleksibilitet på bedriftsnivå, skriver Eurofound-forskeren i artikkelen.
- Les også: Kongress i europeisk fagbevegelse
– Ved et veiskille
Det virker å være usikkerhet og en voksende følelse av at man nærmer seg et veiskille når det gjelder framtiden for kollektive forhandlinger, påpeker Eurofound-forskeren.
 |
|
KILDE: Ricardo Rodriguez Contreras artikkel «Collective bargaining in the 21st century in the EU» (side 6–8) i Social dialogue: For a competitive, fair and modern Europe. (Oversettelsene her er undertegnedes egne.) |
– Samtidig er det bred enighet om at kollektive forhandlinger skaper et solid fundament for utvikling og vekst i medlemslandene. Ikke bare på grunn av den sentrale funksjonen de har for å fastsette lønn og arbeidsvilkår, men også som en verdi av betydning for forholdet mellom partene i arbeidslivet.
Videre vektlegger Eurofound at slike forhandlinger bygger opp tillit mellom partene.
Dette bidrar videre til å dempe konflikter og til generell makroøkonomisk utvikling på det nasjonale nivå, så vel som for bedrifters individuelle prestasjoner.
- Les også: Tariff-lønn hindrer jojo-effekt
Appell til politikerne
Kollektive forhandlinger har vist seg å ha et betydningsfullt potensial i å øke konkurransedyktigheten og produktiviteten i sektorer og bedrifter, skriver forfatteren videre.
Det samme gjelder tilpasningen til globale utfordringer som teknologiske endringer.
– For å utnytte dette potensialet i EUs fellesmarked bør beslutningstakerne aktivt støtte kollektive forhandlinger som et viktig fortrinn ved EUs sosiale modell, avslutter han.
- Les også: Større forskjeller på det europeiske arbeidsmarkedet
- Les også: Nyvekket debatt om partssamarbeid i EU
Tabell: Utviklingen i enkeltland
I publikasjonen presenterer Eurofound en tabell som deler inn EU-landene i fire ulike kategorier:
Hvordan har partssamarbeidet («industrial relations») endret seg? |
||
Region |
Liten endring(Gradvis tilpasning) |
Noe endring(Gradvis tilpasning) |
| Nord-Europa | Danmark, Norge | Sverige, Finland |
| Sentral-vest | Østerrike, Luxembourg, Nederland | Belgia |
| Storbritannia & Irland | Storbritannia | – |
| Sør-Europa | Malta | Frankrike, Italia, Kroatia |
| Sentral-øst | Estland, Polen | Tsjekkia, Kypros, Latvia, Litauen |
Region |
Betydelig endring(Akselerert endring) |
Sterk endring(Endring som følge av kriser) |
| Nord-Europa | – | – |
| Sentral-vest | Tyskland | – |
| Storbritannia & Irland | – | Irland |
| Sør-Europa | Portugal | Hellas, Spania |
| Sentral-øst | Bulgaria, Slovakia, Slovenia | Romania, Ungarn |
