I Sverige har årets tariffoppgjør vært uvanlig konfliktfylt. Og da ikke bare mellom organisasjonene til arbeidsgiverne og arbeidstakerne, men også mellom fagforbund i samme hovedorganisasjon.
Dette kan være et skudd for baugen for den svenske modellen, ifølge en gjennomgang ført i pennen av Anna-Karin Gustafsson ved Oxford research, på oppdrag fra EurWORK.
Kvinnekonflikt
Vårens stridigheter kan spores tilbake til høsten i fjor. I forberedelsene til tariffoppgjørene, ble da oppjustering av lønna i kvinnedominerte bransjer et sentralt stridspunkt hvor forbundene ikke klarte å bli enige seg i mellom. Som i Norge, skyldes lønnsforskjellen mellom menn og kvinner at mange bransjer er svært kjønnsdelte, med lavere lønn i kvinnedominerte yrker.
Tross enighet om et overordnet mål om en trinnvis halvering av kjønnsforskjellene i lønn mot 2028, strandet forhandlingene da detaljene skulle på plass i oktober.
Uenigheten endte med at svensk LO for første gang siden 80-tallet ikke fikk ansvaret for en koordinert lønnsdannelse på vegne av de 14 forbundene som representerer ulike fagarbeidere («blue-collar workers»), hvor utjevning mellom sektorer trolig ville være et mål.
Forbundene sto dermed fritt til å forhandle på egne vegne, uten noen overordnede føringer. Dette fikk enkelte klare konsekvenser kommende vår.
Frontfag uten ryggdekning
I forhandlingene i industrisektoren krevde arbeidsgiverne en lavere lønnsvekst målt mot tidligere oppgjør, med henvisning til senket konkurransekraft. Arbeidstakerne viste til en god vekst i svensk økonomi og krevde 2,8 prosent lønnsvekst. Partene endte med en ramme på 2,2 prosent.
Tradisjonelt sett, skal dette oppgjøret være rammen som andre forbund må holde seg innenfor, slik prinsippet også er i Norge, med eksportindustrien som normgiver. Det er dette som kalles «frontfag-modellen».
I år skulle imidlertid flere forbund bryte med et av den svenske modellens hovedprinsipper. I mangelen på avtalt koordinering fra LO-hold, gikk blant annet seks forbund (referert til «6F»), som blant annet inkluderte representanter for bygg- og anleggsbransjen, sammen om å kreve 3,2 prosents lønnsvekst.
Da forhandlingene strandet, gikk to av forbundene ut i streik. En arbeidsgiverorganisasjon innen bygg og anlegg svarte med å true med lockout.
Inngripen fra oven
LO og arbeidsgiverorganisasjonen Svensk Näringsliv forsøkte innstendig å roe ned gemyttene:
Den upptakt som har varit innebär stora risker för lönebildningen, med stora konflikthot. Märkessättningen har gjort att samtliga löntagare i Sverige har kunnat öka sina reallöner. Vi har haft bra ordning och reda, både för män och för kvinnor har märkessättningen fungerat bra. Att flera förbund vill ha löneökningar över märket är oroväckande. LO-leder Karl Petter Thorwaldsson, gjengitt av Dagens Arbete
Partene føyde seg, og gikk med på 2,2 prosents lønnsøkning – altså endte de trygt tilbake i folden til frontfagsmodellen. Det samme gjorde etter hvert arbeidstakerorganisasjonene Handels og HRF (hotell og restaurant) som også forsøkte å overgå 2,2-målet.
Kommunal-forbundet klarte imidlertid å sikre seg en noe bedre lønnsøkning for hjelpepleiere («undersköterskor»), selv om det generelle tillegget endte på nettopp 2,2 prosent.
Unntak eller faresignal?
Om under et år kommer nye tariffoppgjør i Sverige. Hvorvidt vårens uro tilsier at den svenske forhandlingsmodellen har en utrygg framtid i sikte under debatt.
Fremdeles er uenigheten mellom forbundene til stede. Dersom striden kun hadde vært internpolitisk i fagbevegelsen hadde det kanskje vært mindre grunn til å forvente radikale endringer i den svenske modellen. De lønnspolitiske dilemmaene mellom bransjer og yrker er tross alt velkjente for folk med en viss kjennskap til arbeidsmarkedets forhandlinger.
Problemet er at de svenske tariffoppgjørene har et overskyggende bakteppe som ytterligere tilspisser situasjonen: den store tilstrømningen av flyktninger, asylsøkere og migranter – kombinert med en svært høy ledighetsrate blant unge.
Flere «enkle jobber»?
Sverige er nemlig det EU-landet med færrest jobber uten krav til spesialisert kompetanse eller særegne kvalifikasjoner, påpeker Marie Åkerlind og Anna-Karin Gustafsson i en oppfølgingsartikkel på EurWORK.
Siden dette er de eneste jobbene mange innvandrere i de ulike kategorier og unge kan utføre – enten fordi de mangler (ettertraktet) utdanning eller at denne ikke lett lar seg oversette til svenske standarder – har mange aktører etterlyst flere slike jobber i det svenske arbeidsmarkedet.
Tilgrensende forslag, som også har vært reist i en rekke andre land, inkludert i Norge og Danmark, er at man fryser eller senker lønnsnivået i bransjer hvor ukvalifisert arbeidskraft kan benyttes. Alternativt at disse gruppene kan jobbe for lønn under tariff.
Fagbevegelsen og politikere på venstresiden er sterkt imot dette tiltaket, blant annet med henvisning til at dette vil ramme lavlønnsgrupper ytterligere, samt forsterke sosialøkonomiske skillelinjer. Å senke minstelønningene vil dessuten kreve at staten griper inn i den frie forhandlingsretten, som er et svært drastisk steg i de nordiske landene.
Etterlyser oppdrift av kompetanse
Samtidig som arbeidsledigheten er høy blant arbeidstakere uten formell kompetanse er det et sterkt behov for høyt kvalifisert arbeidskraft, noe lønnsveksten her er et tydelig tegn på.
EurWORK-forfatterne peker derfor på at Sveriges største utfordring er å legge til rette for at kompetansen fordeler seg og fylles på best mulig i møte med arbeidsmarkedets behov. Dette både for å bekjempe arbeidsledighet og sosial ekskludering.
