For tiden står det langt i fra stille i den politiske debatten om Storbritannias arbeidsmarked. Opp mot EU-folkeavstemningen 23. juli har det kommet en rekke rapporter om hvordan utmelding vil ramme økonomien som helhet, næringslivet og den enkelte arbeidstaker og borger.
Spørsmålet splitter arbeidslivets organisasjoner, selv om de største og mest toneangivende både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden støtter fortsatt medlemskap.
Dette er likevel ikke det eneste som rører seg i det britiske arbeidslivet om dagen, kommer fram i artikler formidlet av Eurofounds EurWORK-tjeneste.
En konkret endring hadde virkning fra 1. april. Da justerte Storbritannia opp minstelønna til 7,20 pund per arbeidstime – 85 norske kroner etter dagens kurs. Den tidligere satsen for voksne arbeidstakere var 50 pence (0,5 pund) lavere enn dette.
Minstelønna skal fases videre inn fram mot 2020. Det forelagte målet er at satsen skal nå 60 prosent av britenes median-inntekt. Dette vil trolig kreve at satsen etter hvert vil måtte økes til 9 pund (105 kroner).
Millionløft splitter organisasjonene
1,7 millioner arbeidstakere som ikke tjener mer enn minstesatsen er beregnet å nyte godt av økningen. 4,2 millioner arbeidstakere som tjener svakt mer enn minstelønnssatsene er også ventet å få noe høyere lønn som en indirekte følge av endringen.
Fagbevegelsen i landet har uttrykt glede over oppjusteringen, som de mener var på høy tid. Fra sentralt hold henvises det til at myndighetene endelig har respondert på deres kampanje «Britain needs a pay rise», sterkest symbolisert av en demonstrasjonsmarsj i London i 2014.
Arbeidsgivernes representanter var mer avmålte. The Confederation of British Industry (CBI) støttet målet om en økonomi fundert på en høykompetent og høyt lønnet arbeidsstyrke, men har uttrykt bekymring for bedrifters evne til å betale den ekstra kostnaden.
De viste også til at økt produktivitet var nødvendig for å sikre bærekraft i en slik lønnsutvikling.
Sjønasjonen som sakket akterut
Ja, produktivitet er i seg selv et høyaktuelt tema i landet, melder EurWork. To ferske rapporter fra profilert hold peker på store problemer i hvordan denne utvikler seg, særlig på to sammenvevde punkt:
- Produktiviteten har ennå ikke vendt tilbake sitt gamle nivå før finanskrisa. Mens årlig produktivitetsøkning per arbeidstaker lå på rundt 1,8 prosent fra 2000 til 2008, har den siden ligget nærmest brakk på det samme nivået siden (så vidt over 0 prosent)
- Storbritannias produktivitet ligger lavere enn de aller fleste sammenlignbare land.
Dette kommer til tross for at økt produktivitet har vært et uttalt mål fra regjeringshold. David Camerons regjering peker på behov for forbedringer innen transport og digital infrastruktur, dereguleringer, økte investeringer i universiteter og forskning, grønnere energisektor og kompetanse til arbeidsstyrken, ifølge korrespondentens sammenfatning.
Ansatte føler seg særlig akterutseilt
En konkurrerende analyse fra Institute of Public Policy Research peker derimot på at investeringsviljen både blant bedrifter og fra regjeringshold er for lav. Dermed er det nettopp lavt betalte jobber uten høye kompetansekrav som vokser fram.
En annen årsak til svekket produktivitet er også at det siste tiårets stagnerte lønnsnivå, mistillit til de styrende makter og skyhøye lønnsnivå blant direktør-klassen har ført til at mange arbeidstakerne har fått svekket det emosjonelle båndet til arbeidsplassen, påpekes det.
60 prosent av dagens arbeidstakere skal være misfornøyde med sin nåværende rolle – en skår som er lang dårligere enn andre OECD-land.
Fortsatt debatt om beregningen
For å vende tilbake til temaet minstelønn: Spørsmålet om hvordan den skal beregnes og fastsettes er det heller ikke enighet om.
EurWORKs korrespondent viser til at enkelte organisasjoner arbeider for «levelønn». Det vil si at man beregner minstelønn ut fra levekostnader, mens den nå beregnes ut i fra markedssituasjon og myndighetenes styring – nå altså konkretisert i et mål ut fra medianinntekten i landet.
En sentral «levelønn-forening » setter for eksempel behovet for en minstelønn til 8,25 (1,25 pund høyere) i landet generelt og 9,40 i høykostbyen London.
Minstelønn en «øy-trend»
Også Irland hevet ved nyttår minstelønna med 0,5 euro – den første økningen siden finanskrisa (om man ser bort fra et kutt på 1 euro som ble reversert av påfølgende regjering). Den nye satsen ble satt til 9,15 euro (85 kroner).
Fakta: Minstelønn og organisasjonsgrad i Storbritannia
Minstelønn ble først introdusert i Storbritannia i 1999.
Dagens minstelønn gjelder for alle arbeidstakere over 25 år. For yngre arbeidstakere gjelder følgende satser:
- 21–25 år: 6,70 pund (79 norske kroner)
- 18–20 år: 5,30 pund (62 kr.)
- Under 18: 3,87 pund (45 kr.)
- Lærlinger mellom 16 og 18 år så vel som personer over 19 år som er i sitt første år som lærling har 3,30 pund som minstelønn (39 kr.)
Straffen for å underbetale arbeidstakere ble samtidig hevet. Arbeidsgivere som felles må nå betale det doble beløpet tilbake.
Minstelønn ses gjerne på som en nødvendighet når fagforeninger og tariffavtaler ikke makter å holde oppe lønnsnivåene for tilstrekkelig mange arbeidstakere.
- Antallet britiske fagorganiserte er da også nesten halvert siden toppunktet i 1979. Rundt en fjerdedel av britiske arbeidstakere (26 prosent i 2013) er i dag fagorganisert. I privat sektor er andelen rundt 14 prosent (2014).
