Som vi skriver om i en egen artikkel, er grunnleggende faglige rettigheter under kraftig press på verdensbasis. Dette til tross for at verdenssamfunnet er bundet til et mål om «anstendig arbeid» – eller «decent work» som det heter på engelsk.
I forbindelse med markeringen av verdensdagen for anstendig arbeid, 7. oktober tar vi en prat med Camilla Houeland, en rolig høstferie-dag i Fafos kantine.
Hun er forsker ved Fafo samt førsteamanuensis II ved Institutt for Sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitet i Oslo.
For å begynne med begynnelsen: «Anstendig arbeid» – hva menes egentlig med det?
Hva «anstendig arbeid» vil si er det mange diskusjoner om. Det ligger mye politikk i dette. I bunn handler det ikke bare om retten til arbeid, men at jobben skal være produktiv og meningsfull, lønnes rettferdig og den ansatte skal ha sosiale sikkerhet og faglige rettigheter.
«Anstendig arbeid» er videre navnet på en global «agenda». Den ble vedtatt av ILO i 1999, men det er spesielt fagbevegelsen som jobbet den fram. Agendaen har i sin tur blitt tatt med inn i FNs bærekraftsmål i delmål 8 – som også handler om økonomisk vekst.
Agendaen har fire bestanddeler: sysselsetting, sosial dialog, sosialt sikkerhetsnett – som arbeidsledighetstrygd, pensjon og slike ting – og faglige rettigheter. For fagbevegelsen er de faglige rettighetene til å organisere seg og til å forhandle kollektivt de mest grunnleggende. Altså at man skal kunne ha muligheten til selv å påvirke sine lønns- og arbeidsvilkår gjennom å organisere seg sånn som man ønsker.
ILO er kanskje ikke så godt kjent for mange. Hva er rollen til ILO i denne sammenhengen? Og hvordan er disse rettighetene om «anstendig arbeid» forankret internasjonalt?
ILO er FNs arbeidslivsorganisasjon. Den ble opprettet i 1919 som en del av fredsavtalen i Versaille. Ideen var at arbeid og sosial rettferdighet var fredsskapende, og samarbeid og forhandlinger mellom partene i arbeidslivet var en vei til dette målet. Etter andre verdenskrig ble ILO en del av FN-systemet. Mens det i andre FN-organisasjoner er regjeringene som styrer, er ILO trepartsstyrt. Altså er det representanter for medlemslandenes fagbevegelse, arbeidsgivere og myndighetene som styrer organisasjonen i fellesskap.
Når det gjelder hva de gjør, skal de jobber for sosial rettferdighet, menneskerettigheter og faglige rettigheter. Først og fremst er de normdannende. Partene utvikler anbefalinger og konvensjoner for hvordan arbeidslivet bør være i alle verdens land. Så er det opp til enkeltland å ratifisere disse for at de skal gjelde. Men ILO vedtok i 1998 at 8 konvensjoner (senere utvidert med to) skal gjelde som grunnleggende prinsipp og rettigheter: Det gjelder forbud mot tvangsarbeid og barnearbeid, og retten til likestilling og til trygge jobber med gode betingelser for helse, miljø og sikkerhet.
Og ikke minst handder det om retten til å organisere seg og til kollektive forhandlinger. De siste to er spesielt viktige for fagbevegelsen. I tillegg kommer retten til å streike – men om dette er det en del uenighet om.
Hvordan da?
Ifølge ILOs eksperter, og i historisk praksis, ligger retten til å streike implisitt i retten til å organisere seg – gjennom konvensjon 87. Men arbeidsgiversiden i ILO har siden 2012 bestridt dette. I 2023 tok arbeidstakerne saken til Den internasjonale domstolen, ICJ, som nå vurderer tolkningen av om streikeretten skal forstås som en del av konvensjon 87.
Hva skjer om et land bryter med disse konvensjonene – hvis man slettes ikke har «anstendige jobber»?
ILO har også en slags overvåkningsrolle. Noe skjer direkte mellom ILO og medlemslandene. I tillegg er det fellesprosesser. En gang i året samles alle partene fra alle medlemslandene, for å diskutere gitte tema eller eventuelt å utvikle nye normer. Brudd på faglige rettigheter gjennomgås i plenum. Da er det stort sett bare at landet det gjelder får en konklusjon med forventning om oppfølging og forbedring. Men de har i utgangspunktet ingen sanksjonsmuligheter. Norge har eksempelvis fått en del notater på at de begrenser streikeretten, spesielt i oljesektoren.
Hvis bruddet anses for å være spesielt alvorlig, kan et land få en «spesialparagraf». Da har du ILO på nakken. Det vil man helst ikke ha, siden det kan kombineres med press fra andre land, eksempelvis sanksjoner. Ordningen er sånn sett demokratisk. Men så er det samtidig noen land som har en tendens til å ikke få sånn spesialparagraf fordi noen mektige land holder hånden over dem.
Alt i alt: Fungerer det? Blir det mer anstendige jobber i verden av at vi har ILO og agendaen om anstendig arbeid?
Det står dårlig til med disse rettighetene på verdensbasis ifølge ILO, og som vi også ser klart i den siste årsrapporten til ITUC. Om situasjonen ville vært verre uten agendaen og ILO, skal jeg ikke mene så mye om. Men fagbevegelsen er iallfall opptatt av ILO, og ledere i Afrika som jeg intervjuet om dette mente det er en viktig organisasjon. Fra Norges side, gis det direkte bistandsstøtte til ILO, og LO og NHO har et eget internasjonalt rettet program for sosial dialog.
Spesielt i de landene der fagbevegelsen er sårbar, kan ILO-systemet tilby en mulighet til å få satt faglige rettigheter på dagsordenen, både internasjonalt og lokalt. I et Fafo-notat skrevet på oppdrag fra LO, viser vi eksempelvis til Malawi, som gikk fra å være diktatur til å være demokrati. Da hadde de samtidig behov for å bygge omdømmet sitt i forhold til internasjonale samfunn, og å oppnå en god status hos ILO ble da viktig. Dermed fikk man et løft for faglige rettigheter i landet. Slik sett hadde iallfall ILO en indirekte effekt.
Notatet er ellers relevant ved at det diskuterer hvordan sosial dialog internasjonalt kan være et instrument for løsninger og konflikthåndtering, som da er en inngang til bærekraftsmål 8.
Ja, her har dette kommet som et eget punkt: «8. Anstendig arbeid og økonomisk vekst: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle». Du er noe kritisk til denne sammenslåingen?
Det var jo en seier for ILO og fagbevegelsen å få dette inn i bærekraftsmålene. Men utfordringen til bærekraftsmålene er at de er så omfattende. I praksis er det dermed lett å bare plukke det man ønsker fra målet. Altså å snakke om vekst og telle antallet jobber, framfor å spørre om disse er gode jobber med faglige rettigheter.
Rettighetene som ligger i bunn, som er selve kjernen for demokratiet, snakker man ikke om. Enten på grunn av berøringsangst for alt som handler om politikk og makt – eller manglende interesse.
I praksis forsvinner da faglige rettigheter fra både diskusjoner om målet og implementeringen av praksis. Og det er jo litt det som ITUC-rapporten viser (lenke): At i perioden etter målene ble vedtatt har presset på faglige rettigheter økt.
Har du noen eksempler på dette?
Et eksempel er i implementeringen og debatter om andre bærekraftsmål, knyttet til at man skal nå klimamålene, og overgangen fra olje- til fornybarindustri – tema som jeg forsker mye på. Man snakker gjerne om grønne jobber. Framskrivinger viser typisk at det er flere jobber i fornybar industri enn i fossil industri. Men fagbevegelsen er bekymret for om overgangen vil svekke arbeidstakernes rettigheter. I klimadebatten spør man alfor sjelden «Hvordan ser disse nye fornybare jobbene ut? Følger det gode betingelser og faglige rettigheter?»
Så langt ser det dårlig ut for de mange av de nye «grønne jobbene» – og da særlig for faglige rettigheter i deler av verdikjeden i det globale sør. Men bekymringen finner vi også i Norge og i våre naboland. Det nye er jo usikkert, selv om de skandinaviske systemene ofte har klart å integrere det nye i de tradisjonelle og etablerte modellene.
Et annet eksempel er fra da jeg leste en stor rapport fra Verdensbanken som er et viktig instrument for bærekraftsmålene, om sysselsetting i Afrika. Ut fra et internsøk etter ordet «rettigheter», var det kun noen referanser til privat eiendomsrett og lignende. Null referanser til faglige rettigheter. null referanser til ILOs konvensjoner, anstendig arbeid eller bærekraftsmål 8, og null referanser til fagforeninger. Typisk presser viktige internasjonale aktører på for at afrikanske land skal kunne bruke sine «komparative fortrinn» med billig arbeidskraft. Det er jo ikke så veldig bærekraftig.
Ny-kolonialismen løfter på hatten?
Ja, det er jo noe med det.
Men samtidig: det jeg er nesten mest bekymret for, er at mangelen på faglige rettigheter i det globale sør blir en unnskyldning for ikke å forholde seg til dem gjennom handel og samarbeid. Internasjonalt kan utviklingen av nye standarder for handel – for eksempel for arbeidsrettigheter, eller tiltak mot karbonlekkasje som nå er på bordet i EU – ha den uheldige effekten at man kutter handel og dermed sysselsetting i det globale sør framfor å forsøke å bidra til å skape anstendige jobber der og støtte faglige rettigheter. Som jo er målet for agendaen om anstendig arbeid
Et eksempel: Når man i Norge snakker om at man må utvikle gruveindustri på havbunnen, så sier mange «for hvis ikke, så blir det jo mineraler fra barnearbeid i Kongo». Jeg tenker det er helt bak-fram. Man bør jo heller spørre hvordan man kan jobbe med å sikre at det er gode arbeidsforhold i Kongo. Det er ikke noe enkelt svar på det. Men man må iallfall stille det spørsmålet. Og ikke bare la Kongo gå fløyten.
Om vi vender oss mot fremtiden for målet om anstendige arbeidsforhold globalt – hva skimter du?
Minstelønn er ofte et mål på hvordan det står til med «anstendig arbeid» i verden. Sist jeg sjekka, og jeg tror det er blitt verre siden, så er det flere land i Afrika som har minstelønn som ligger under fattigdomsgrensa. I Nigeria, som jeg kjenner godt, har de nå økt minstelønna for første gang siden 2018. På papiret er det et løft, men grunnet inflasjonen i mellomtiden innebærer det i reallønn en halvering målt i dollar. Det sier litt om hvor nivået ligger og hva man har å hige etter.
Likevel: Den store bekymringen framover er sysselsettingen blant ungdom. Mange land eksempelvis i Afrika har svært store ungdomskull som sliter med å komme seg inn i arbeidsmarkedet. På verdensbasis står 1 av 5 unge helt utenfor jobb og utdanning. Og så kan vi også regne med at det er noen av de resterende 4 som kanskje ikke har så kjempegode arbeidsbetingelser. Unge kommer ofte sist inn, og ryker først ut, og kan dessuten minst om sine faglige rettigheter. Hvis vi frykter utenforskap i Norge, så kan man godt også være litt bekymret for den type utenforskap i land som ikke har sosialt sikkerhetsnett eller velferdsstat.
Det er altså store utfordringer i anmarsj. Å unngå konflikter ved at flest mulig jobber er gode med et visst inntektsnivå vil være i alles interesse – inkludert de med makt.
Det er altså ingen grunn til å legge ned målsetting om anstendig arbeid?
Tvert imot. Og om vi skal se mer på vår egen rolle, er det fascinerende at vi i den norske politiske debatten legger så sterk vekt på sysselsetting og gode jobber, men så fort glemmer dette når vi drar ut i verden.
Det burde vi endre. Et praktisk eksempel: Når offisielle delegasjoner fra Norge er i land i det globale sør, møtes man gjerne med nærings-, industri- eller oljeministere. I tillegg burde man alltid prøve å legge inn møter med fagbevegelsen. Og ikke minst arbeidsdepartementet – som jo har ansvaret for oppfølging av de faglige rettighetene, men er generelt underfinansiert og får lite oppmerksomhet.
Takk for praten!
