Historien om ILO – FNs organisasjon for arbeidslivet

ILO er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, skapt for å bedre levevilkårene, arbeidsforhold og muligheter for arbeidstakere verden over. Dette gjøres ved å utforme internasjonale arbeidsstandarder.

<p>ARBEID FOR VERDEN: ILO står for «The International Labour Organization». Dens historie er nært knyttet til verdenslandenes forsøk på å danne et verdensomspennende samarbeid, først gjennom Folkeforbundet og deretter FN.</p>

ARBEID FOR VERDEN: ILO står for «The International Labour Organization». Dens historie er nært knyttet til verdenslandenes forsøk på å danne et verdensomspennende samarbeid, først gjennom Folkeforbundet og deretter FN.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Redaksjonen

  • 07. juni 2022

07. juni 2022

ILO er FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, opprinnelig stiftet i 1919.

Organisasjonen har ansvar for utforme standarder og anbefalinger overfor medlemslandene, og å etterse at disse følges.

Grunnleggende arbeidsrettigheter

Dette har resultert i en rekke viktige konvensjoner som dermed er lovpålagte standarder i nesten alle land i verden:

  • Retten til å (fag)organisere seg og inngå tariffavtaler (C087 og C098)
  • Rett til lik lønn for likt arbeid på tvers av kjønn (C100)
  • Rett til grenser for maksimal arbeidstid, ukehvile m.m.
  • Forbud mot barnearbeid (C138)
  • Forbud mot tvangsarbeid (C029 og C105)
  • Forbud mot diskriminering (C111)

Andre konvensjoner pålegger landenes myndigheter blant annet å arbeide for full sysselsetting, føre tilsyn i arbeidsmarkedet, samt å samle inn statistikk.

Retten til «anstendig arbeid» («decent work») har siden årtusenskiftet vært en sentral samlebetegnelse for ILOs arbeid og målsettinger. Innholdet i denne har blitt en del av FNs bærekraftmål mot 2030.

Se ILO.org for en full liste over alle konvensjoner og anbefalinger.

ILO er FNs eneste trepartssammensatte organisasjon. Med andre ord er organisasjoner som både representerer arbeidstakerne (fagforeninger) og arbeidsgiverne (arbeidsgiverorganisasjoner) del av organisasjonen – i tillegg til de ulike lands myndigheter.

Organisasjonen råder over enorme mengder statistikk og andre databaser. De utgir også egne rapporter om ulike tema.

Nesten alle land i verden

I 2022 hadde FN-organisasjonen 187 medlemsland.

Hovedkontoret ligger i Geneve i Sveits. Organisasjonen har ellers rundt 40 kontorer rundt om i verden, inkludert regionalkontor og representasjonskontor til FNs hovedkvarter i New York.

Alle land kan bli medlem i ILO hvis de allerede har medlemskap i FN. Landet må da overfor generalsekretæren akseptere forpliktelsene nedtegnet i ILOs konstitusjon.

Land kan også bli tatt opp som medlem på ILOs internasjonale arbeidskonferanse, ved to tredjedelers majoritet.

Mål og visjoner

Den overordnede målsetting er anstendig arbeid for alle («decent work»). Med anstendig arbeid menes produktivt arbeid der sosial beskyttelse, dialog mellom partene i arbeidslivet og rettigheter på arbeidsplassen er ivaretatt.

Formålet fremgår i innledningen til ILOs konstitusjon og utdypes ytterligere i Philadelphia-erklæringen fra 1944 og i Agendaen for anstendig arbeid.

ILOs hovedmål i dag er å skape muligheter for at menn og kvinner kan skaffe seg et anstendig og produktivt arbeid, under vilkår av frihet, rettferdighet, trygghet og menneskelig verdighet.

Juan Somavia, tidligere generaldirektør i ILO

Målsettingen følges opp gjennom fire strategiske innsatsområder:

  • Arbeidstakerrettigheter: Fremme og iverksette internasjonale arbeidsstandarder og grunnleggende arbeidstakerrettigheter gjennom ILOs kjernekonvensjoner.
  • Sysselsetting: skape muligheter for kvinner og menn til å få anstendig arbeid som gir et levebrød, investeringer, kompetanse og entreprenørskap.
  • Sosial beskyttelse: Utvide adgangen til- og effekten av sosial beskyttelse.
  • Sosial dialog: Fremme sosial dialog og trepartssamarbeidet med uavhengige fagbevegelse- og arbeidsgiverorganisasjoner.

I am absolutely determined that the ILO cannot be satisfied with being a moral commentator on the state of the world. We haven’t got to be a social conscience. We have got to be a determined and effective actor so we can better the lives of the many millions of women and men who need the ILO and whom we are here to serve.

Guy Ryder, ILOs generaldirektør, året han tiltrådte.

Industriell uro-demper

ILO er en verdensomspennende organisasjon, men har sine røtter i den sosiale strukturen i det nittende århundrets Europa og USA.

Det var i disse områdene den industrielle revolusjonen fant sted og der den skapte en enorm økonomisk utvikling, ofte med store menneskelige lidelser for arbeiderne og sosial uro.

Mot slutten av 1800-tallet vokste fagforeninger frem som en ny kraft i de industrialiserte landene. De krevde demokratiske rettigheter og anstendige arbeids- og levevilkår for arbeidere. På bakgrunn av disse forholdene vokste ideen om internasjonale lover og regler for arbeidslivet frem.

Det fantes tre hovedargumenter for dette, ett sosialt, ett politisk og ett økonomisk. Først og fremst var det nødvendig å forbedre de sosiale forholdene for arbeiderklassen, og det var viktig å unngå opprør og mulige revolusjoner. Økonomisk samarbeid og et forpliktende internasjonalt lovverk var dessuten viktig for å regulere den internasjonale konkurransen.

Formet av to kriger

Første verdenskrig og den russiske revolusjon bidro til å skjerpe frontene ytterligere. Arbeidsmarkedenes menneskelige side ble derfor en en del av Versailles-traktaten – fredsprosessen etter første verdenskrig. Dette tok form av nedtegning av ILOs konstitusjon.

Medlemskap i ILO var opprinnelig direkte knyttet til FNs forløper, Folkeforbundet («League of nations»).

I løpet av de første årene ble blant annet følgende tema satt på dagsordenen av ILO:

  • Arbeidstid (antallet timer)
  • Arbeidsledighet
  • Rettigheter ved graviditet og fødsel
  • Nattarbeid for kvinner og unge
  • Nedre aldersgrenser for å delta i arbeidslivet (altså å forby barnearbeid)

Andre verdenskrig skulle også forme ILO. Deltakerne møttes i 1944 på en konferansen i Philadelphia hvor de redefinerte målene for organisasjonen slik den skulle bli i etterkrigstiden, da under FN-paraplyen.

Dette kalles Philadelphia-erklæringen og ble en naturlig oppfølger til den opprinnelige konstitusjonen.

Stor gjennomslagskraft

ILO ble skapt i et flyktig øyeblikk av håp, og har overlevde både depresjonen i 1930-årene og den andre verdenskrig. Gjennom den kalde krigen opprettholdt organisasjonen sin universelle karakter mens den kompromissløst holdt fast på sine grunnleggende verdier.

Selv om ILO ble unnfanget av og for de industrialiserte landene, handlet organisasjonen raskt og kreativt for å innlemme et stort antall nye medlemsland i sine rekker i de to tiårene som fulgte etter andre verdenskrig.

I 1946 ble ILO den første særorganisasjonen for arbeidslivsspørsmål i det da nyetablerte FN. ILO er dermed den eldste av FN-organisasjonene.

ILO er blant de multilaterale organisasjonene som har vært mest fremgangsrike i å oppfylle sitt mandat. ILOs konstitusjon, Philadelphia-erklæringen og flere konvensjoner vedtatt i 1919 er gjeldende den dag i dag. Organisasjonen mottok  da også Nobels fredspris i 1969.

Økende globalisering har likevel bidratt til at organisasjonen på ny har måttet revurdere strategier, oppgaver, programmer og arbeidsmetoder.

Konvensjoner og anbefalinger

ILO oppfyller sitt mandat gjennom vedtak av internasjonale konvensjoner og anbefalinger.

  • Konvensjonene er bindende; de skal tilpasses lovverket i det enkelte medlemsland.
  • Anbefalingene er ikke bindende, bare veiledende. De følger ofte konvensjonene, og gir politiske retningslinjer og anbefalinger.

Det finnes flere anbefalinger enn konvensjoner fordi ILO ikke alltid ønsker et bindende instrument.

ILO driver også et utstrakt globalt utviklingssamarbeid for å sørge for at medlemslandene ratifiserer og håndhever konvensjonene og anbefalingene. Dette bidrar til styrking av arbeidsrettigheter, sosial rettferdighet, demokratisering, sysselsetting og bekjempelse av fattigdom.

ILOs mandat og globale rekkevidde har som nevnt fått økt relevans som følge av globaliseringen, der liberalisering av handel og investeringsregler skaper økt gjensidig avhengighet mellom nasjonale arbeidsmarkeder.

Hvordan jobber ILO?

ILO er unikt i FN-systemet med sin trepartsstruktur bestående av fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og medlemslandenes myndigheter. Alle er fullverdige medlemmer med beslutningsmyndighet. ILO er FNs vaktbikkje i arbeidslivet.

ILO lager internasjonale arbeidsstandarder for arbeidslivet gjennom sine konvensjoner og anbefalinger. Medlemsland ratifiserer (godkjenner) så konvensjoner. For å sikre at medlemslandene faktisk gjennomfører og overholder konvensjonene og anbefalingene råder organisasjonen over permanente overvåkningsmekanismer. Overvåkningssystemet har imidlertid begrensede sanksjonsmuligheter.

Medlemsland må rapportere jevnlig til ILO om ratifiserte konvensjoner. I tillegg må alle medlemsland rapportere årlig om de åtte kjernekonvensjonene, enten de har ratifisert dem eller ikke. ILOs styre eller medlemsland kan klage på medlemmer som ikke etterlever sine ratifikasjoner. Det kan da bli etablert en egen «Undersøkelseskomité» som leverer en rapport til ILO.

Når det gjelder ILOs strukturelle oppbygning, kan også denne deles i tre. Den internasjonale arbeidskonferansen, ILOs styre og Det internasjonale arbeidsbyrået.

1. Arbeidskonferansen

Den internasjonale arbeidskonferansen (the International Labour Conference) er ILO generalforsamling og holdes hvert år tre uker i juni i Genève.

Arbeidskonferansen velger styre, vedtar ILOs budsjett som er finansiert av ILOs medlemsland (annethvert år), vedtar internasjonale arbeidsstandarder (konvensjoner og anbefalinger) og fungerer som et internasjonalt forum for arbeids- og sosiale spørsmål.

Hvert medlemsland sender fire delegater til konferansen, to representanter fra myndighetssiden, en fra arbeidstakersiden og en fra arbeidsgiversiden. Alle i følge med flere rådgivere. De tre partene uttaler seg og stemmer uavhengig av hverandre. I tillegg pleier ministrene for arbeidsdepartementene, og enkelte ganger statsledere å stille opp.  

2. Styret

Mellom arbeidskonferansene er det ILOs styre i Genève som leder arbeidet i ILO. Styret møtes tre ganger i året: mars, juni og oktober.

Et av styrets hovedoppgaver er å trekke retningslinjer for virksomheten i Sekretariatet eller Det internasjonale arbeidsbyrået. Styret utarbeider ILOs årlige budsjett og legger dette frem for arbeidskonferansen for endelig godkjenning. Styret velger og utformer instrukser for generaldirektøren, fastsetter møtedatoer, dagsorden og sammensettingen av disse møtene, samt oppnevner komiteer som bestemmer hvilke medlemsland som skal delta i ulike utvalg.

Styret har en trepartsstruktur med totalt 56 medlemmer, 28 representanter fra myndighetene, 14 fra arbeidsgiverne og 14 fra arbeidstakerne. Ti av styreplassene for myndighetene er faste, og innehas av Brasil, Frankrike, Kina, India, USA, Storbritannia, Tyskland, Russland, Italia og Japan. De øvrige representantene velges for tre år av gangen av arbeidskonferansen. 

3. Byrået

Det internasjonale arbeidsbyrået ligger i Genève, og er ILOs sekretariat og operasjonelle hovedkvarter. Arbeidsbyrået tar seg av den daglige driften av hovedkvarteret i Genève.

ILOs sekretariat sysselsetter om lag 2700 tjenestemenn fra over 150 nasjoner på hovedkvarteret, samt ved 40 utekontor rundt om i verden. Av disse jobber 900 eksperter med utviklingsprogrammer i ulike land.

I tillegg til operasjonelle aktiviteter (teknisk samarbeid), driver Arbeidsbyrået med forskning, kontrolloppgaver og utarbeidelse av rapporter om arbeids- og sosiale spørsmål. Det internasjonale arbeidsbyrået ledes av generaldirektøren.

Norge og ILO

Norge har deltatt i ILO siden organisasjonen ble grunnlagt i 1919. I nyere tid har Norge deltatt meget aktivt både i arbeidskonferansen og i styret.

I Norge ble det i 1947 opprettet en egen trepartssammensatt norsk ILO-komité. Den norske ILO-komiteen er sammensatt av representanter fra myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne.

Komiteen er et rådgivende og konsultativt organ for regjeringen, og skal høres og tas med på drøfting av alle forhold som følger av Norges medlemskap i ILO, slik det fremgår av ILOs konstitusjon og konvensjon nr. 144 om trepartssamarbeid.

Komiteen ledes av Arbeidsdepartementet (AD) som samtidig er sekretariat. Dette innebærer at alle ILO-dokumenter blir sendt AD, som så har en rolle i å koordinere fagsaker mot øvrige departementer og å gi svar tilbake til ILO.

Det er også AD som har ansvaret for å rapportere til ILO på de ulike ILO-konvensjonene som er ratifisert av Norge. Utenriksdepartementet deltar også på regjeringssiden.

Fra partene i arbeidslivet er følgende fagorganisasjoner representert i Den norske ILO-komiteen: Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Virke, Spekter, Kommunenes Sentralforbund (KS), Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikerne. I saker som omhandler skipsfart deltar Norges Rederiforbund og Norsk Sjømannsforbund.

Norge har status som observatør på møtene i ILO-komiteen og ved arbeidskonferansen i Genève.

Norge sender en trepartsdelegasjon, bestående av myndigheter, representanter fra arbeidsgivere og arbeidstakere, til den årlige internasjonale arbeidskonferansen og deltar på alle tre styremøter.

Norsk politikk

ILOs «agenda for anstendig arbeid» er av særlig relevans for Norge og prioriteres også i utviklingssamarbeidet og øvrig internasjonalt arbeid, deriblant gjennom EFTA. Norge har to-årige programavtaler med ILO.

De nordiske landene skifter på å representere myndighetene i ILO-styret. I perioden 2014–2017 var det Norge som hadde denne plassen.

Per juni 2019 har regjeringen følgende prioriteter, ifølge Regjeringen.no (ikke oppdatert for tiden etter 2017):

  • Videreføre en samstemt norsk politikk for å beskytte og fremme arbeidstakerrettigheter internasjonalt, og bidra til økt samstemthet på internasjonalt nivå i tilnærmingen til anstendig arbeid, herunder i FNs utviklingsagenda etter 2015.
  • Arbeide for at ILO prioriterer organisasjonens kjerneområder og bidrar til å sikre grunnleggende rettigheter.
  • Arbeide for at ILO og andre internasjonale organisasjoner styrker innsatsen for jobbskaping og økt sysselsetting.

Selv om Norge på mange måter er et foregangsland i global målestokk, har også vi blitt kritisert av ILO, blant annet for bruk av tvungen lønnsnemnd i 2012 og 2014.

Denne artikkelen er bygget på en artikkel opprinnelig skrevet av LO for Arbeidslivet.no.

Kilder / relevante lenker

Video: ILO om ILO


Problemer med avspillingen? Forsøk på ILOs temaside.

 
 
 
 
 

Arbeidslivet.no

Fafo

(+47) 22 08 86 00
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ansvarlig utgiver:
Webredaktør og design: